"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Derfor kommer jeg aldri til å gjøre karriere.

Men hva er karriere? Er det å ha en "statusjobb" a'la redaktør for et magasin, være direktør for et firma eller leder i det offentlige? Eller er det å jobbe i seg selv, som sykepleier, lærer, saksbehandler eller bussjåfør? Alle som jobber har vel en karriere, og er vel derfor karrierekvinner/karrieremenn?

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

Jeg har en jobb jeg har slitt for å få, en jobb jeg har utdannet meg til og som jeg synes er utrolig givende. Norge nyter godt av at jeg betaler skatt og jeg gjør en samfunnsnyttig og viktig jobb. Jobben min tilfører livet mitt mye positivt, jeg vokser og utvikler meg som menneske av å jobbe. Alt dette klarer jeg uten å forsømme barna mine.

Signerer hvert eneste ord Liven skriver her. Det er veldig givende å vite at man yter til fellesskapt, at man jobber med noe som har betydning for samfunnet og gir noe igjen etter mange år på skolebenken. Selv om noen selvsagt føler og velger annerledes, er det for meg helt utenkelig å ikke skulle bruke utdannelsen min, kreativiteten, arbeidslysten og ressursene mine.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg er bare litt nysgjerrig. Gjelder dette også for husarbeid man inkluderer barna i?

Kan det tenkes at man i større grad gjennomførte nødvendige gjøremål sammen og side og side fremfor å ha samvær gjennom leketid og sånt?

Nei. Femtitallet er virkelig oppskrytt. Av de mange kildene jeg har gjennomgått på feltet var det lite inkludering av barn i husarbeidet eller andre daglige gjøremål. Man regner med at dette var en holdningsmessig pendelssving, ettersom det at mor var hjemme og barna kunne bruke sin tid på lek ble sett på som et overskuddsfenomen. Det var jo litt "synd" på de familiene der mor måtte jobbe ute, eller der ungene måtte gjøre mye hjemme. Barn var ute med andre barn fra etter frokost til formiddagsmat og ute igjen til middag. Husarbeid ble oppgradert til yrke og både rollen og arbeidet ble profesjonalisert. Og man har helst ikke med barn på jobben. Det at barn skulle leke og ha det gøy og ikke ha så mange plikter var en reaksjon på de harde tredveårene som foreldrene hadde vokst opp med, og også en politisk målsetting fra styresmaktene på den tiden.

Det finnes unntak, og det var stort sett på gårder, der ungene hjalp til i ferier, men også der endret ting seg, for før femtitallet hadde det vært vanlig at ungene var med i fjøset om morgenen og kvelden, men dette ble det slutt på. Barnevernet kunne faktisk gripe inn, dersom ungene hadde for mange plikter som kunne tenkes å gå ut over lekser og lek.

Det nye synet på barn som vokste frem i denne tiden, at barn og barndom var viktig i seg selv, kombinert med den nye kvinnerollen som profesjonalisert husmor, medførte mindre kontakt mellom barn og foredlrene deres, så langt jeg har sett. Husmorrollen vektla HUS, ikke MOR, om dere skjønner.

Også muntige kilder bekrefter det samme, og alle som har foreldre med hjemmeværende mødre som vokste opp på femtitallet vil sikkert kunne bekrefte, i hvertfall stort sett, at dette er riktig.