"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[him]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

For en påstand! Jeg blir så oppgitt når jeg leser slike innlegg. Akkurat som om det å ha en jobb man trives i og synes er spennende, utelukker at man kan være omsorgsfull og tilstede. Sånt tøys! Jeg har karriere i massevis, og mine barn er alltid det viktigste i mitt liv.

Det er selvfølgelig forskjell på yrker. I min jobb kan jeg garantere deg at jeg hadde hatt en bedre karriere hvis jeg ikke hadde hatt barn. Det er godt mulig at det finnes jobber - jeg tenker nå feks på lærerjobber, eller førskolelærerjobber - hvor kvaliteten på arbeidet er viktigere enn kvantiteten, man blir ikke nødvendigvis en bedre lærer av å jobbe 14 timer i døgnet. I min jobb kan man til en viss grad bli mer effektiv ved å ha en høyere kompetanse, men det er ikke å se bort fra at timeantallet man legger ned på jobben betyr mye.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Som Toffen sier, bina, dette er statistikk, ikke min subjektive mening. Det er et ugjendrivelig faktum at omsorgssvikt følger klasse. Det er høyere konsentrasjon av vold og omsorgssvikt, rus og psykiatri blant folk som er fattige og har lavere utdanning.

Men for de som bruker jobben på samme måte som alkohol, burde det da gi samme resultat? Barn av alkoholikere lider som regel ingen nød på grunn av mishandling (ekspilsitt vokd), de lider nød på grunn av at de ikke får den omsorgen de trenger (implisitt vold). Forskjellen ligger da i de folkene man har rundt seg. En alkoholisert mor, vil kanskje ha en alkoholisert samboer, mange venner som er rusavhengige etc. Noen som jobber vil nok lettere ha et bedre nettverk.

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Så du mener at å ikke bruke tid sammen med barnet er greit, dersom det er konsekvensen av yrkesaktiviteten? Mener du seriøst at det er greit at andre enn foreldrene har, ikke bare hovedomsorgen, men det aller meste av omsorgen, for barna?

Dette synes jeg er veldig vanskelig, fordi jeg tror barn kan ha det helt utmerket uten at de tilbringer tid sammen med sine biologiske foreldre. Faren min bodde hos tanten sin i oppveksten, hun var som en mor for ham. Men dette var jo i en tid uten prevansjon, per i dag skjønner jeg ikke helt grunnen til å få barn og så ikke være sammen med dem. Men barna kan nok ha det OK. Jeg tror faktisk at jeg kunne forsvinne fra jordens overflate i dag og være nokså garantert at mannen min kunne sørge for ungene (jeg har bedt han om å skjekke opp barnevakten om noe skjer med meg. ), men det er jo ikke det jeg har lyst til.

[Eria]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jøss. Eldste min kan spytte ut hårreisende kommentarer også, som "pappa liker meg ikke" hvis hun ikke får is i butikken, eller noe. Kommentaren alene er ikke noe jeg hevet øyenbrun over.

Ja, det tenkte jeg og. "Jeg elsker ikke deg lenger, mamma!" gjaller det i veggene om min eldste må legge seg før åtte.

Ellers synes jeg det er hårreisende å ha en 12 timers arbeidsdag når man er aleneforsørger. Mann eller kvinne.

[kie]

Jeg blir litt nysgjerrig.

Ville det ha utgjort noen forskjell om moren jobbet som kveldsvakt? Da ville hun jo heller ikke ha sett barnet så mye.

Skal folk som jobber som servitører, kveldsvakt i helsevesen etc. frykte barnevernet nå?

Eller er det rett og slett mer som ligger bak enn det advokaten velger å fortelle media?

[Mams]

Det er selvsagt kjempebra at mor tar seg uttannelse og får en god jobb.
På lik linje med at far får det.

Det er bra at mødre får ansvarsfulle jobber som setter krav, på lik linje med at fedre får det.

At morens utdannelse og jobb ikke spiller noen rolle i denne saken er det både et ja og et nei svar på synes jeg.
Jobben gjør at hun kan forsørge seg selv og sønnen. Hun har en jobb hun trives med og ja, det påvirker humøret.
Men, jobben gjør at hun faktisk ikke kan være en omsorgsfull foreldre i mine øyne når hun jobber 12 timers dager. Aldri har tid tid møter o.l.
Hadde det vært "vanlige" foreldremøter hadde det vært en ting, men her er det snakk om møter som PPT og skolen innaller til pgs en ekstraordinær situasjon. Da er det ikke greit legre å prioritere jobben.
Hun har en gutt som har en diagnose som tilsier faste rutiner, og de kan hun ikke ha på plass med forskjellige barenvakter og ved selv å sitte på jobben.

Men det er kanskje lettere å forstå for de som selv har barn som krever litt ekstra i forbindelse med skolen.

Å realisere seg selv er kjempefint, så lenge det ikke går på bekostning av barna. Og i dette tilfelle er det snakk om en alenemor, og ikke en person som har barnets andre forelder til å stille opp.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Selvsagt er denne saken noe helt utenom det vanlige.

Selvsagt prøver advokaten å alminneliggjøre det slik at flest mulig arbeidende mødre skal føle seg angrepet og dermed rase mot avgjørelsen.

Det blir nesten som å sammenligne det å vaske barna sine med å skure dem med Svint daglig.

Enig.

Det finnes egosentriske tullinger i alle lag av samfunnet. Hos noen gir det utslag i ekstremt karrierejag, hos andre stoffmisbruk og hos andre er det ekstrem latskap overfor barna.

Å mene at karrierekvinner oftere enn andre har svikt i sin omsorg ovenfor sine barn er vill synsing uten noe som helst hold i virkeligheten.

Man blir faktisk ikke automatisk dårlig mor av å jobbe mer enn 38 timer i uken og man blir faktisk ikke automatisk god mor av å gå i en redusert stilling.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Fordi det virker så opplagt at man ikke mister omsorgen for barna sine bare fordi man er i jobb.

Nei, problemet var vel timene borte fra hjemmet, var det ikke? Noe som var omsorgssvikten i denne saken? Mor kan være en heidundrande mor når hun er hjemme, men hvis hun tilbringer all sin tid på jobb spiller ikke det så stor rolle.

[Anda]

Er det en ting som er sikkert, så er det at de reelle forholdene i en sak barnevernet reiser om omsorgsovertakelse ikke lar seg gjenfortelle i to spalter i Aftenposten. At fylkesnemnda sier ja til omsorgsovertakelse er ikke alene begrunnet i at moren jobber mye.

Barnets mors advokat har en agenda, og det er at moren ikke mister omsorgen for barnet, evt får så mye samvær som mulig. Barnevernet skal ha barnets beste som mål. Det skal svært grov omsorgssvikt til før omsorgen fratas en biologisk forsørger. Det fremkommer også at det er iverksatt en del hjelpetiltak, som altså etter barnevernets oppfatning ikke er tilstrekkelig for dette barnet.

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg kjenner jeg blir oppgitt over tabloidiseringen av sannsynligvis trist skjebne for dette barnet.

[KlaraKu]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg tror faktisk at jeg kunne forsvinne fra jordens overflate i dag og være nokså garantert at mannen min kunne sørge for ungene (jeg har bedt han om å skjekke opp barnevakten om noe skjer med meg. ), men det er jo ikke det jeg har lyst til.

Er ikke dette å forenkle det hele nokså mye?
Dersom du døde ville nok ungene dine fått mat og rene klær fortsatt, så fremt pappaen til ungene er noenlunde oppegående.
Men tror du virkelig ikke du betyr mere for ungene dine enn at du er en serviceinstitusjon for dem som lett barnevakten eller noen annen kunne erstattet?
Barn som mister en av foreldrene sine er sterkt preget av det i hele oppveksten sin, og sliter kanskje med det langt opp i voksen alder også.
Hvorfor det?
Jo, nettopp fordi båndene mellom barn og foreldre er så sterke.

Som foreldre er vi rett og slett uerstattelige for ungene våre, akkurat som de er uerstattelige for oss.
Ungene ønsker å tilbringe tid sammen med foreldrene sine, og da snakker jeg om BARN, ikke om 16 åringer som en trakk inn som eksempel i diskusjonen.

Og, Mim, når du sier at barnet har det akkurat like bra uansett hvem som tar det av seg bare det får omsorgen det trenger, ja, så tror jeg du tar feil.
Og dersom din datter ikke bryr seg om hun ser deg i løpet av hele uka, og er glad og fornøyd sammen med barnevakten, ja, så er vel ikke nødvendigvis det et sunnhetstegn???

[emm]

Jeg synes også det er vanskelig å konkludere med noe som helst utfra et tabloid oppslag. Men det kan også virke som denne moren er trengt opp i et hjørne. Hun er helt alene om omsorgen, kanskje for et barn med store problemer. Selvfølgelig vil ikke en god mor rømme sitt ansvar, la oss sitte og se ned på henne å dømme litt fra dette perspektivet. Eller la oss forsøke å se at hun har levd med dette i åtte år, kanskje hver dag har føltes som en endeløs kamp, uten særlig hjelp å få.

Nei, som sagt, jeg vet ikke. Mulig jeg hadde fått ekstra krefter hvis situasjonen oppstod for midt vedkommende. Men jeg gidder ikke lyve å si at det er mulig jeg hadde gått på veggen også, og faktisk ikke fungert.

Kanskje moren flyktet inn i jobben i en ellers håpløs hverdag. Forsøkte å bruke den, for det er liksom en mer legetim unnskyldning.

Jeg tror uansett dette er et ekstremt enkelttilfelle. Hvis ikke ville avisene svømt over av slike historier, eller rett og slett ikke giddet å nevnt de i det hele tatt. Det hadde vært for hverdagslig og vanlig. Jeg mener; hvor ofte leser dere tabloid at en narkoman har mistet omsorgen for sitt barn?

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av KlaraKu, her.

Som foreldre er vi rett og slett uerstattelige for ungene våre, akkurat som de er uerstattelige for oss.
Ungene ønsker å tilbringe tid sammen med foreldrene sine, og da snakker jeg om BARN, ikke om 16 åringer som en trakk inn som eksempel i diskusjonen.

Når du snakker om at ungene ønsker å tilbringe tid med foreldrene sine er det da med utgangspunkt i en normalsituasjon?

Jeg møter gjennom jobben min barn som ikke ønsker å tilbringe tid sammen med foreldrene sine, nettopp fordi foreldrene ikke tilfører dem noe godt. Disse foreldrene er det mulig å finne erstaninger for (for eksempel fosterforeldre). Noen (få?) ganger når relasjoner er så negative kan det beste være lite, eller ingen kontakt mellom barn og biologisk foreldre.

Jeg synes noen ganger biologisk familie er "oppskrytt", og det gjelder ikke bare i barnvernsaker. Har man en familie som bare tilfører en sorg og nedelagsfølelse ser jeg få gode grunner til at man må fortsette å ha kontakt med disse.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av KlaraKu, her.

Ungene ønsker å tilbringe tid sammen med foreldrene sine, og da snakker jeg om BARN, ikke om 16 åringer som en trakk inn som eksempel i diskusjonen.

Hva med 11-åringen min, er han heller ikke et barn? Eller bare "overså" du ham?

Jeg studerer hjemmefra. Guttungen går ikke på sfo. Hver dag etter skolen går han og en kamerat hjem sammen - som regel til kameraten. Hvis ikke jeg har et ærend ut, for da går de hit.

Foreldrekontakt står ikke høyest på listen der. Og jeg tror ikke de er unormale.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Jeg synes også det er vanskelig å konkludere med noe som helst utfra et tabloid oppslag. Men det kan også virke som denne moren er trengt opp i et hjørne. Hun er helt alene om omsorgen, kanskje for et barn med store problemer. Selvfølgelig vil ikke en god mor rømme sitt ansvar, la oss sitte og se ned på henne å dømme litt fra dette perspektivet. Eller la oss forsøke å se at hun har levd med dette i åtte år, kanskje hver dag har føltes som en endeløs kamp, uten særlig hjelp å få.

Det er selvsagt mye,mye mer i denne saken enn Mors
advokat forteller pressen.

Klart det er utmattende å ha omsorgen for barn med store behov, de aller, aller fleste foreldre klarer det netopp fordi de har evnen til å gi omsorg. Det er vel omsorgsevnen hos mor som ikke er så sterkt tilstedeværende i denne saken?

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Jeg tror uansett dette er et ekstremt enkelttilfelle. Hvis ikke ville avisene svømt over av slike historier, eller rett og slett ikke giddet å nevnt de i det hele tatt. Det hadde vært for hverdagslig og vanlig. Jeg mener; hvor ofte leser dere tabloid at en narkoman har mistet omsorgen for sitt barn?

Ekstremt skjeldent er det nok ikke, men det er langt færre slike saker enn det er narkomane og veldig psykisk syke som mister omsorgen for barna sine. I tilegg har som oftes ikke narkomane resursser til de (dyre) advokatene som kjører saken ut i media på denne måten. Ikke det at media synes det har nyhetens interesse heller, "narkoman ruset seg for mye- minstet omsorgen" fenger nok ikke like mye som "mor jobbet for mye- ble fratatt sønnen"

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Og hvorfor blir dette et problem barne når MOR jobber mye? Kan det være at noen er så reaksjonære at de mener mor er best for barna???

Jeg håper det ikke er meg du sikter til når du stiller dette spørsmålet. Jeg uttalte i mitt første innlegg at mine holdninger ikke har noe med kjønn å gjøre. Jeg har ikke sansen for at noen av foreldrene jobber mye, jeg mener det er å neglisjere barna og familien. På den andre siden mener jeg at mor er i en særstilling, spesielt det første året eller så lenge hun ammer. Ingen kan heller komme bort fra at de fysiske båndene som har vært mellom mor og barn faktisk er av betydning for barnet de første månedene. Dette jevnes selvfølgelig ut, og når barna blir litt eldre ser jeg ingen forskjell på omsorgsrollen til far og mor.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

For det andre: Det finnes ganske mange som IKKE jobber for hverken status eller penger. Jeg, for eksempel. Jeg tjener ikke vanvittig mye penger og har en heller tilbaketrukket rolle.

Jeg tror ikke at det er av betydning for barnet hvorfor mor eller far jobber mye. Barnet har ikke begreper om slikt. Barnet merker om forelderen er tilstede eller ikke. Jeg opplever at du intenst prøver å forsvare og rettferdiggjøre dine valg i denne tråden. Det er greit det. Men du tilbringer jo ikke mer tid med barnet uansett hvor stor kapasitet du har, eller om du ikke jobber for pengenes skyld. Men det høres kanskje litt bedre ut. Det som ser ut til å bli glemt, er at det er ikke du/forelderen som skal stå i fokus, men barnet. Det som er viktig er barnet, og ikke hvorfor foreldrene velger å gjøre som de gjør.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Det er selvsagt mye,mye mer i denne saken enn Mors
advokat forteller pressen.

Alle med IQ nok til å åpne en dør skjønner det. Jeg har inntrykk av at det diskuteres litt mer generelt nå.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Alle med IQ nok til å åpne en dør skjønner det. Jeg har inntrykk av at det diskuteres litt mer generelt nå.

Ok, det er det min IQ det er noe i veien med

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Ok, det er det min IQ det er noe i veien med

Neida, vi har da andre til å åpne dører for oss!

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Neida, vi har da andre til å åpne dører for oss!

[bina]

Mim: Det heter at på seg selv kjenner man andre, og det er der jeg tror vi snakker forbi hverandre i denne diskusjonen. Du har en forventning om at dette handler om kjønnsroller og likestilling - og tolker både mine og andres innlegg til at dette handler om "mor er best" eller "mor tilbake til kjøkkenbenken".

Men jeg føler meg rimelig trygg på at det ikke er DET som er poenget verken i tråden her, eller i den konkrete saken.

Jeg har ikke i denne tråden lest ett eneste innlegg som har indikert at noen mener at mødre ikke skal jobbe. Dette handler ikke om jobb eller ikke jobb. Det handler ikke om snill mamma ved kjøkkenbenken eller grusom karrierekvinne som neglisjerer barna sine.

Derimot handler det om alle avskygningene som er i mellom de ytterpunktene. Det er ikke omsorgssvikt om foreldrene jobber, ei heller mor. Det er ikke omsorgssvikt om mor jobber mye, så lenge far er til stede for barnet. (Slik som i ditt tilfelle.)

Men det KAN være omsorgssvikt hvis foreldrene jobber så mye at de i hverdagen i praksis ikke ser ungene sine. Det KAN være omsorgssvikt hvis foreldrene aldri "har tid" til foreldremøter, legetimer eller være hjemme med et sykt barn. Det KAN være omsorgssvikt hvis foreldrene prioriterer jobben foran barna.

Jeg sier KAN. Og for egen regning vil jeg legge til at hvis ALLE de nevnte punktene er oppfylt, hvis foreldrene jobber 16 timer i døgnet, ikke ser barna, ikke er hjemme når barna er syke, ikke følger dem til legen, ikke sørger for at de får den oppfølgingen den trenger - da mener jeg at det ikke lengre bare KAN være - da ER det omsorgssvikt.

Det nytter ikke om man er aldri så ressurssterk hvis prioriteringene tilsier at barna jevnt over kommer i annen rekke. Eller kanskje tredje rekke. Du prøver å fremstille det som at ressurssterkt = god omsorgsperson. Men det er da ingen selvfølge. Det er naivt og en smule arrogant å hevde at omsorgssvikt ikke forekommer i "pene hjem" med velutdannede foreldre. For selvsagt gjør det det - og om det statistisk forekommer oftere i mindre pene hjem, så bør ikke det få bli noen sovepute.

Omsorgssvikt er så mangt, og jeg mener det er feil å fokusere utelukkende på mennesker med mange problemer. Litt av grunnen til at jeg mener det er at de som har mange problemer kan være vanskelig å "snu". Den som er arbeidsufør, har store smerter og sliter med et rusproblem har ikke så "lett" for å ta seg selv i nakken og foreta en snuoperasjon.

Når det gjelder omsorgssvikt i ressurssterke hjem så er det oftest svært godt kamuflert. Og det er derfor du skremmer meg. For jeg tror ikke at du svikter ditt barn. Men du bruker samme argumentasjon som de som gjør det bruker. "Jeg er flink, vellykket og effektiv, derfor har barna mine det bra". Nei, det er ikke sånn. Spør heller BARNA om de har det bra. Jeg tipper at datteren din helt sikkert har det bra. Men om du spør henne vil hun neppe svare at "Jeg har det bra fordi mamman min gjør karriere og er flink".

Foreldrenes "flinkhet", karriere, selvrealisering og sosial status har i utgangspunktet ingen betydning for om barnet er lykkelig eller ikke. Barn fra lav-status-hjem, med foreldre som jobber i lav-status-yrker, kan være akkurat like lykkelige - eller ulykkelige - som barn fra "din" sosiale gruppe. Og barn fra de "høye" sosiale klassene er ikke beskyttet mot verken mobbing, omsorgssvikt, rusmisbruk eller overgrep de heller.

Jeg er fortsatt helhjertet uenig i at det er ett fett hvem som tar seg av barna. Stabile barnevakter er ikke godt nok som omsorgspersoner. Eller for å snu på det - hvis de stabile barnevaktene er gode nok, så kan jo barnet like godt få bo der, og bare besøke foreldrene når det passer sånn.

Som him er inne på så vil det i de aller fleste yrker være lettere å gjøre karriere hvis man ikke har barn. Fordi at det å gjøre karriere er forbundet med intens arbeidsinnsats, og minimalt med fravær. De fleste foreldre greier å finne balansen, enten med at de bytter på hvem som har omsorg for barna og hvem som prioriterer jobb, eller med at de begge jobber "normale" tider og prioriterer barna når det er behov for det. Men det finnes en og annen som mister gangsynet, også i "høye" sosiale klasser, og som prøver å prioritere karrieren ved å stue ungene vekk så mye som mulig. Og uansett hvor fin tittel de har, eller hvor flinke de er, så er det jo omsorgssvikt.

[nikki]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Mim: Det heter at på seg selv kjenner man andre, og det er der jeg tror vi snakker forbi hverandre i denne diskusjonen. Du har en forventning om at dette handler om kjønnsroller og likestilling - og tolker både mine og andres innlegg til at dette handler om "mor er best" eller "mor tilbake til kjøkkenbenken".

Men jeg føler meg rimelig trygg på at det ikke er DET som er poenget verken i tråden her, eller i den konkrete saken.

Jeg har ikke i denne tråden lest ett eneste innlegg som har indikert at noen mener at mødre ikke skal jobbe. Dette handler ikke om jobb eller ikke jobb. Det handler ikke om snill mamma ved kjøkkenbenken eller grusom karrierekvinne som neglisjerer barna sine.

Derimot handler det om alle avskygningene som er i mellom de ytterpunktene. Det er ikke omsorgssvikt om foreldrene jobber, ei heller mor. Det er ikke omsorgssvikt om mor jobber mye, så lenge far er til stede for barnet. (Slik som i ditt tilfelle.)

Men det KAN være omsorgssvikt hvis foreldrene jobber så mye at de i hverdagen i praksis ikke ser ungene sine. Det KAN være omsorgssvikt hvis foreldrene aldri "har tid" til foreldremøter, legetimer eller være hjemme med et sykt barn. Det KAN være omsorgssvikt hvis foreldrene prioriterer jobben foran barna.

Jeg sier KAN. Og for egen regning vil jeg legge til at hvis ALLE de nevnte punktene er oppfylt, hvis foreldrene jobber 16 timer i døgnet, ikke ser barna, ikke er hjemme når barna er syke, ikke følger dem til legen, ikke sørger for at de får den oppfølgingen den trenger - da mener jeg at det ikke lengre bare KAN være - da ER det omsorgssvikt.

Det nytter ikke om man er aldri så ressurssterk hvis prioriteringene tilsier at barna jevnt over kommer i annen rekke. Eller kanskje tredje rekke. Du prøver å fremstille det som at ressurssterkt = god omsorgsperson. Men det er da ingen selvfølge. Det er naivt og en smule arrogant å hevde at omsorgssvikt ikke forekommer i "pene hjem" med velutdannede foreldre. For selvsagt gjør det det - og om det statistisk forekommer oftere i mindre pene hjem, så bør ikke det få bli noen sovepute.

Omsorgssvikt er så mangt, og jeg mener det er feil å fokusere utelukkende på mennesker med mange problemer. Litt av grunnen til at jeg mener det er at de som har mange problemer kan være vanskelig å "snu". Den som er arbeidsufør, har store smerter og sliter med et rusproblem har ikke så "lett" for å ta seg selv i nakken og foreta en snuoperasjon.

Når det gjelder omsorgssvikt i ressurssterke hjem så er det oftest svært godt kamuflert. Og det er derfor du skremmer meg. For jeg tror ikke at du svikter ditt barn. Men du bruker samme argumentasjon som de som gjør det bruker. "Jeg er flink, vellykket og effektiv, derfor har barna mine det bra". Nei, det er ikke sånn. Spør heller BARNA om de har det bra. Jeg tipper at datteren din helt sikkert har det bra. Men om du spør henne vil hun neppe svare at "Jeg har det bra fordi mamman min gjør karriere og er flink".

Foreldrenes "flinkhet", karriere, selvrealisering og sosial status har i utgangspunktet ingen betydning for om barnet er lykkelig eller ikke. Barn fra lav-status-hjem, med foreldre som jobber i lav-status-yrker, kan være akkurat like lykkelige - eller ulykkelige - som barn fra "din" sosiale gruppe. Og barn fra de "høye" sosiale klassene er ikke beskyttet mot verken mobbing, omsorgssvikt, rusmisbruk eller overgrep de heller.

Jeg er fortsatt helhjertet uenig i at det er ett fett hvem som tar seg av barna. Stabile barnevakter er ikke godt nok som omsorgspersoner. Eller for å snu på det - hvis de stabile barnevaktene er gode nok, så kan jo barnet like godt få bo der, og bare besøke foreldrene når det passer sånn.

Som him er inne på så vil det i de aller fleste yrker være lettere å gjøre karriere hvis man ikke har barn. Fordi at det å gjøre karriere er forbundet med intens arbeidsinnsats, og minimalt med fravær. De fleste foreldre greier å finne balansen, enten med at de bytter på hvem som har omsorg for barna og hvem som prioriterer jobb, eller med at de begge jobber "normale" tider og prioriterer barna når det er behov for det. Men det finnes en og annen som mister gangsynet, også i "høye" sosiale klasser, og som prøver å prioritere karrieren ved å stue ungene vekk så mye som mulig. Og uansett hvor fin tittel de har, eller hvor flinke de er, så er det jo omsorgssvikt.

Jeg bare signerer dette,jeg.Kunne neppe skrevet det bedre selv.Veldig enig i det du skriver her

[him]

Opprinnelig lagt inn av KlaraKu, her.

Er ikke dette å forenkle det hele nokså mye?
Dersom du døde ville nok ungene dine fått mat og rene klær fortsatt, så fremt pappaen til ungene er noenlunde oppegående.
Men tror du virkelig ikke du betyr mere for ungene dine enn at du er en serviceinstitusjon for dem som lett barnevakten eller noen annen kunne erstattet?
Barn som mister en av foreldrene sine er sterkt preget av det i hele oppveksten sin, og sliter kanskje med det langt opp i voksen alder også.
Hvorfor det?
Jo, nettopp fordi båndene mellom barn og foreldre er så sterke.

Grunnen til at båndene mellom ban og foreldre er så sterke er jo nettopp det at foreldrene er tilgjengelig for barna. Og det er jo nettopp derfor at båndene mellom adopterte barn og deres foreldre blir like sterke som mellom biologiske barn og foreldre. Barn knytter seg til de personene som gir dem omsorg.

Jeg tror nok også at min mann gir barna mer enn mat og rene klær. Han gir de kjærlighet og omsorg. Jeg mener selvfølgelig ikke at jeg kan dø i morgen fordi jeg ikke betyr noe for barna mine, men grunnen til at jeg betyr noe er jo at vi faktisk har vært sammen. Hvis barna mine hadde vært mer sammen med barnevakten enn med meg hadde nok hun betydd mer enn meg.

Og det er jo nettopp det som skjer når barna blir voksne. For tenåringer betyr vennene veldig mye. For meg - som er et voksent barn - betyr barna mine mer for meg enn foreldrene mine.