"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[bina]

Mim: Det heter at på seg selv kjenner man andre, og det er der jeg tror vi snakker forbi hverandre i denne diskusjonen. Du har en forventning om at dette handler om kjønnsroller og likestilling - og tolker både mine og andres innlegg til at dette handler om "mor er best" eller "mor tilbake til kjøkkenbenken".

Men jeg føler meg rimelig trygg på at det ikke er DET som er poenget verken i tråden her, eller i den konkrete saken.

Jeg har ikke i denne tråden lest ett eneste innlegg som har indikert at noen mener at mødre ikke skal jobbe. Dette handler ikke om jobb eller ikke jobb. Det handler ikke om snill mamma ved kjøkkenbenken eller grusom karrierekvinne som neglisjerer barna sine.

Derimot handler det om alle avskygningene som er i mellom de ytterpunktene. Det er ikke omsorgssvikt om foreldrene jobber, ei heller mor. Det er ikke omsorgssvikt om mor jobber mye, så lenge far er til stede for barnet. (Slik som i ditt tilfelle.)

Men det KAN være omsorgssvikt hvis foreldrene jobber så mye at de i hverdagen i praksis ikke ser ungene sine. Det KAN være omsorgssvikt hvis foreldrene aldri "har tid" til foreldremøter, legetimer eller være hjemme med et sykt barn. Det KAN være omsorgssvikt hvis foreldrene prioriterer jobben foran barna.

Jeg sier KAN. Og for egen regning vil jeg legge til at hvis ALLE de nevnte punktene er oppfylt, hvis foreldrene jobber 16 timer i døgnet, ikke ser barna, ikke er hjemme når barna er syke, ikke følger dem til legen, ikke sørger for at de får den oppfølgingen den trenger - da mener jeg at det ikke lengre bare KAN være - da ER det omsorgssvikt.

Det nytter ikke om man er aldri så ressurssterk hvis prioriteringene tilsier at barna jevnt over kommer i annen rekke. Eller kanskje tredje rekke. Du prøver å fremstille det som at ressurssterkt = god omsorgsperson. Men det er da ingen selvfølge. Det er naivt og en smule arrogant å hevde at omsorgssvikt ikke forekommer i "pene hjem" med velutdannede foreldre. For selvsagt gjør det det - og om det statistisk forekommer oftere i mindre pene hjem, så bør ikke det få bli noen sovepute.

Omsorgssvikt er så mangt, og jeg mener det er feil å fokusere utelukkende på mennesker med mange problemer. Litt av grunnen til at jeg mener det er at de som har mange problemer kan være vanskelig å "snu". Den som er arbeidsufør, har store smerter og sliter med et rusproblem har ikke så "lett" for å ta seg selv i nakken og foreta en snuoperasjon.

Når det gjelder omsorgssvikt i ressurssterke hjem så er det oftest svært godt kamuflert. Og det er derfor du skremmer meg. For jeg tror ikke at du svikter ditt barn. Men du bruker samme argumentasjon som de som gjør det bruker. "Jeg er flink, vellykket og effektiv, derfor har barna mine det bra". Nei, det er ikke sånn. Spør heller BARNA om de har det bra. Jeg tipper at datteren din helt sikkert har det bra. Men om du spør henne vil hun neppe svare at "Jeg har det bra fordi mamman min gjør karriere og er flink".

Foreldrenes "flinkhet", karriere, selvrealisering og sosial status har i utgangspunktet ingen betydning for om barnet er lykkelig eller ikke. Barn fra lav-status-hjem, med foreldre som jobber i lav-status-yrker, kan være akkurat like lykkelige - eller ulykkelige - som barn fra "din" sosiale gruppe. Og barn fra de "høye" sosiale klassene er ikke beskyttet mot verken mobbing, omsorgssvikt, rusmisbruk eller overgrep de heller.

Jeg er fortsatt helhjertet uenig i at det er ett fett hvem som tar seg av barna. Stabile barnevakter er ikke godt nok som omsorgspersoner. Eller for å snu på det - hvis de stabile barnevaktene er gode nok, så kan jo barnet like godt få bo der, og bare besøke foreldrene når det passer sånn.

Som him er inne på så vil det i de aller fleste yrker være lettere å gjøre karriere hvis man ikke har barn. Fordi at det å gjøre karriere er forbundet med intens arbeidsinnsats, og minimalt med fravær. De fleste foreldre greier å finne balansen, enten med at de bytter på hvem som har omsorg for barna og hvem som prioriterer jobb, eller med at de begge jobber "normale" tider og prioriterer barna når det er behov for det. Men det finnes en og annen som mister gangsynet, også i "høye" sosiale klasser, og som prøver å prioritere karrieren ved å stue ungene vekk så mye som mulig. Og uansett hvor fin tittel de har, eller hvor flinke de er, så er det jo omsorgssvikt.