Tre år og dypt fortvilet (A-magasinet. Juul)

[Tartex]

Synd at det oppleves som frekt å være veldig opptatt av å ha en tilstedeværende mann, men sånn er faktisk jeg og det må jeg få lov til å være. Kjenner "oss" igjen i det Irma skriver nedenfor her:

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

... Heldigvis var mannen min enig, og hovedårsaken til at han også var opptatt av dette, var egne negative erfaringer med en far som jobbet mye i oppveksten. Mitt engasjement kommer av at jeg har vært så heldig å ha en svært tilstedeværende far (og mor).

Akkurat sånn er det her også. Faren til mannen min var fisker og moren var i praksis alenemor med tre-fire unger store deler av året. Faren engasjerte seg heller ikke i ungene slik fedre gjør i dag. Mannen min er derfor veldig bevisst på hva slags far han ønsker å være og tid med ungene er noe han selv setter veldig høyt. Han ønsker rett og slett ikke å gå glipp av noen del av oppveksten deres.

Kan jo legge til at mannen min jobbet skift i et nyhetsbyrå da førstebarnet vårt ble født, men siden han hadde et ganske fritt yrke og fleksibel arbeidstid, gikk det bra. Han fikk i grunnen mer våkentid med babyen vår i og med at mange av vaktene var på kveldstid. Han tok også ut mye mer pappapermisjon enn de fastsatte ukene. Før vi fikk barn nummer to, byttet han jobb ene og alene for å få en vanlig 8-16-jobb som var lettere å kombinere med tilværelsen som småbarnsforelder. Det var ikke det mest ambisiøse å gjøre, men lønna var like god og han ser på den nye jobben som en grei løsning for å få en god familiehverdag.