Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.
Nå handler dette SELVSAGT om kjønn. Hele diskusjonen starter med en karrierekvinne, som stort sett ikke har gjort annet enn flere generasjoner karrieremenn, men ettersom hun ikke har en kone, så var det ingen til å ta vare på barnet og barnet hadde det ikke bra.
Dette handler om kjønn ettersom flere her mener man skal prioritere barna ENDA høyere enn de allerede prioriteres, og da må de ha mer tid. Og ettersom menn stort sett tjener mer enn kvinner, så er edt kvinnens tid som skal brukes på barna, slik at de ikke risikerer å treffe et eneste menneske bortsett fra sitt biologiske opphav. Gud forby.
Dette handler om kjønn i den grad feks Line* mener likestillingen har kommet for langt, ettersom damer nå kan utdanne seg og jobbe og kanskje tjene minst 80% av det menn gjør (snittet i Norge) og hun mener det i kjølvannet ligger ødelagte barndommer og lidende barn.
Hovedinnlegget startet med at det var en kvinne, men alle som skrev i tråden ble kjapt enige om at dette ikke hadde med kjønn å gjøre, men om omsorgssvikt. Jeg forstår ikke hvilken hverdag du lever i Mim, som tror at det å snakke barnas sak for å få foreldre til å prioritere mer tid med dem, betyr at det bare er kvinnene det gjelder. Mulig jeg lever i en annen kultur enn deg, men jeg og min omgangskrets er vant til å tenke at mann og kvinne stiller opp likt, og ut fra de ressurser den enkelte har. Jeg forstår ikke hvorfor du blir så hissig.
Det er så fryktelig fryktelig trist at det ikke skal gå an å diskutere barnets beste. Prøver man på det, må noen dreie det over på likestilling og kvinners rettigheter og muligheter. For meg handler ikke dette om det. Det handler om barns rettigheter og muligheter, og foreldrenes. Kjønn er for meg fullstendig uvesentlig i denne sammenhengen. Så lenge man er opphengt i kjønn, vil man aldri kunne få diskkutere barns stilling på en skikkelig måte.
Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.
Jeg tror ikke at det å ha en flink yrkesaktiv mor er særlig skadelig.
Det tror ikke jeg heller. Eller rettere sagt, det vet jeg faktisk. Denne diskusjonen har heller aldri handlet om det. Den har handlet om å bruke nok tid på barna. Man kan være yrkesaktiv og bruke nok tid på barna. Det ene utelukker ikke det andre. Jeg har en følelse av at du med vilje er vanskelig nå, Mim, og ikke vil forstå hva det er vi skriver. Dette handler om tid, tid, tid. Ikke om mor eller far er yrkesaktiv. Dersom man ikke bruker nok tid på barna, er man ingen god omsorgsperson. Barnet trenger ikke å lide noen nød for det, for det kan ha andre omsorgspersoner rundt seg. Men barnet vil (i det aller fleste tilfeller) ha det aller best med at det er foreldrene som er hovedomsorgspersonene. Dersom mor eller far ikke bruker nok tid på barnet, er det for barnet revnende likegyldig om det er fordi vedkommende jobber mye, trener mye, fester eller hva det skulle være.
Hvorfor i alle dager må du gjøre dette om til en diskusjon om mors yrskesliv? Hvorfor ikke fars? Jeg syns ikke han bør jobbe mer enn mor. Det tror jeg alle her er enige i.
Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.
Jeg tror vi skal få litt perspektiv her, altså. Aldri har barn hatt et bedre noensinne, noe sted, enn i Norge/Skandinavia på 2000-tallet. Aldri har et livverk beskyttet barn i større grad, aldri har familier blitt bedre ivaretatt, aldri har menn fått mer mulighet til å ta seg av ungene sine, aldri har noe land hatt mer permisjon, mer amming, osv. Unger i Norge er ikke i særlig grad utsatt for sykdom, spedbarnsdødelighet, trafikkfare, helseskadelig adferd, overgrep eller vold.
Jeg er helt enig med deg i at vi bør få litt perspektiv her. Barn har det bra i Norge i form av at de har nok mat, slipper krig og ufred, og de fleste farlige sykdommer, har flust med materielle ting. Men er de lykkeligere enn barn i andre og fattigere land???? Nei, det tror jeg ikke. Lykke måles ikke i materiell velstand og foreldrenes "selvrealisering". Barn trenger foreldre som er tilstedeværende, barn trenger tilknytning og tilhøringhet. Barn trenger å bli sett, hørt og respektert.
Hvorfor vil en fjerdedel av befolkningen i vårt samfunn få psykiske lidelser i løpet av livet? Hvorfor får så mange barn og unge spiseforstyrrelser, eller depresjoner? Er vi lykkelige? Hva er det som gir oss denne tilsynelatende lykken? Å shoppe mest mulig? Hvorfor virker det som at det er materielle ting som gir oss lykke? Hvorfor betyr levestandarden så mye for oss at vi knapt nok er i stand til, eller er villige til, å gjøre noe drastisk for å unngå klimaødeleggelsene vi står overfor?
I samfunnet vårt er individualismen aller viktigst. Vi er opplært til å tenke på oss selv mer enn på fellesskapet. En årsak til det tror jeg er barns oppvekstvilkår i dag, blandt annet mangel på tilknytning til familien. Selv små barn er selvstendige individer som lever sitt eget liv i barnehage, vekk fra dem som de egentlig har tilhørighet til. Små barn skal gjøres selvstendige så tidlig som mulig, å være sterkt knyttet til noen blir nesten sett på som noe negativt. De skal oppdraes til å bli individualister, uten sterk tilknytning til noen. Individualismen har selvfølgelig sine positive sider, men hva blir konsekvensene? Egoisme? Manglende solidaritet og forståelse for fellesskapet? Manglende tilhørighet? Manglende lykke? Jeg tror menneskelig lykke er forbundet med tilhørighet til andre, med å være sammen med andre, men å elske og bli elsket. Hvorfor er vi i vårt samfunn så opptatt av materielle goder, av å "realisere" oss selv, av å gjøre karriere? Er dette substitutter på noe vi har mistet i vårt samfunn? Jeg tror i stor grad at det er det. Jeg tror ikke at vi er lykkeligere i vår del av verden. Heller motsatt.
Å tro at vi og våre barn er lykkeligere enn andre er direkte naivt. Vi har det nok bedre enn mange, fordi vi slipper krig, fattigdom og nød. Men hvorfor ikke heller ta det beste fra to verdener, istedet for å bare ta det verste og det beste fra vår verden?
19-06-07, 09:52
Trådet visning