"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Selvsagt ikke. Men det var du som fremhevet hvor viktig det var å alltid være der for barna.

Jo men kjære deg, har du litt tungt for det? Det å mene noe på generell basis er noe helt annet enn å trekke inn seg selv som "sannhetsvitne".

Jeg mener for eksempel at røyking er helseskadelig. Om nå da tante Anne kommer og sier at "jeg røyka fra jeg var 12 år og har fått 4 friske barn" - er det da et bevis på at min påstand var feil på noen måte?

Og for å ta fram teskjeen - jeg mener at barn har godt av å ha mye tid med foreldrene. Om din opplevelse var at du ikke hadde godt av mye tid med din mor - så motbeviser det ikke min påstand. Det sier bare at forholdet mellom deg og din mor ikke var spesielt gunstig for deg.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

... Godt hjulpet av et av verdens tryggeste land ...

Jeg husker en fortelle om sin ferd rundt om i verden. Han kunne vandre blant fattige mennesker dagen lang uten å høre tegn til barnegråt. Han omgav seg med mennesker som så vidt hadde penger nok til mat, men som likevel ikke hadde en eneste dyster tanke i hodet. Psykisk sykdom omtales som den "rike" manns svøpe - og hvorfor er det slik, mon tro. Vi som har alt tilrettelagt, vi som lever i verdens tryggeste og rikeste land. Vi har penger i massevis, klær på kroppen, mat i kjøleskapet og kunnskap nok til å opprettholde god helse.

Jeg tror som ElinM at alt handler om tid. Vi lever travelt, bor travelt og handler travelt. Det sier seg selv at når mor og far jobber til fire eller halv fem (evt enda lenger) så er det ikke mange timer igjen å bruke på barna. Jeg tror ikke en slik situasjon er det optimale for noen, hverken små eller store, men jeg skjønner hvorfor det er slik. Med denne travle livsstilen følger ansvar, forpliktelser og ikke minst kostnader. Det koster å ha hus, et par biler, nok til sydentur og hytte på fjellet. Barn koster, de skal ha joggesko til fotballtreningen, sandaler til sommeren, varme sko til vinteren, støvler til regntunge dager osv, alt koster og det resulterer i at foreldrene bruker mer tid til inntjening.

Jeg tror barna ønsker færre sko og heller mer tid med foreldrene. Denne selvrealiseringen er bare et uttrykk for å fortsette i samme kjør som før man fikk barn. Hinter man frempå om hva barna trenger kastes likestillingen på banen, for det er da vitterlig ikke bare kvinnen som skal ofre noe. Så snakker man om lønn, hvem som tjener mest og pensjonspoeng. Lurer på når barnas beste skal komme på banen.

Jepp!

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg synes det er utrolig nedlatende å ta det for gitt at det er likhetstrekk mellom det å ha en krevende jobb og det å nedprioritere barna sine.

I denne tråden er det sterke innslag av det motsatte syn: Joda, det er flest hjemmeværende som bedriver omsorgssvikt. Hvis man ikke er karrierebevisst, klarer man ikke å realisere seg selv, dermed går det nedom og heim med barna.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jo men kjære deg, har du litt tungt for det? Det å mene noe på generell basis er noe helt annet enn å trekke inn seg selv som "sannhetsvitne".

Mulig jeg har tungt for det, det ville i så fall ikke være noe nytt. Jeg tror bare ikke jeg helt forsto hva du mente med det du skrev. Men nå skjønner jeg hva det var du ville fram til.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

I denne tråden er det sterke innslag av det motsatte syn: Joda, det er flest hjemmeværende som bedriver omsorgssvikt. Hvis man ikke er karrierebevisst, klarer man ikke å realisere seg selv, dermed går det nedom og heim med barna.

Slik kan man også tolke det som er skrevet i denne tråden.

Hvis du på noe vis har tolket det jeg har skrevet om selvrealisering og karriere på denne måten, har jeg nok ikke vært tydelig nok i det jeg har skrevet.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Til slutt: Jeg tror at den barnet er mest sammen med er den som tilfører verdier. DENS verdier.
Foreldre har et livssyn, barnevakten kanskje et annet. Hvem er barnet mest sammen med?
Om man tenker slik, får man kanskje et perspektiv på ting.
Hvem påvirker barnet mest med slike ting? Jo, selvsagt den barnet er under mest påvirkning av.
Ønsker man at barnepiken/barnehagen/SFO skal være hovedservitøren av livssyn og verdier, ja så lar man barna tilbringe masser av tid der.
Ønsker man at eget livssyn og verdier er de barna bør få med seg i mest mulig grad, ja så er man i mest mulig grad sammen med dem.
Enkelt, egentlig.

Jeg skjønner hva du mener å si, og jeg er også enig i at barna har godt av å tilbringe tid sammen med foreldrene sine, men undersøkelser viser at dette faktisk er feil når vi snakker om ikke-dysfunksjonelle familier. Selv om barna tilbringer mye tid ute i institusjoner som skole og barnehage slik de gjør i dagens samfunn, så er likevel de signifikante voksne dem som har mest påvirkning på barna verdimessig. Og i et velfungerende hjem (omsorgssvikt, da snakker vi fravær av omsorgssvikt i barnevernets terminologi og ikke at det ikke er optimalt for barnet), så vil foreldrene være de signifikante andre, - sammen med vennene som stadig får mer betydning.


Da snakker jeg om velfungerende hjem. I dysfunksjonelle familier, så viser det seg jo at mange av dem som klarer seg bra senere i livet har hatt en annen signifikant voksen i livet sitt som har tilført dem det de trenger. Og det igjen støtter jo det du sier Line, men det støtter også oppunder institusjoner som noe samfunnsmessig bra. Det fanger lettere opp dem som trenger det, og tilfører det foreldrene kan skorte på.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

I denne tråden er det sterke innslag av det motsatte syn: Joda, det er flest hjemmeværende som bedriver omsorgssvikt. Hvis man ikke er karrierebevisst, klarer man ikke å realisere seg selv, dermed går det nedom og heim med barna.

Jeg tror på ingen måte "karrierebevissthet" er noe krav for å være en god og omsorgsfull forelder, og jeg kan ikke se for meg at det er mange som mener det. (Jeg tror på den annen side heller ikke at det utelukker at man kan være en god forelder.)

Jeg tror det å leve på en måte man trives med og føler at man mestrer, er en fordel for å fungere godt som forelder, og som ektefelle/kjæreste, for den del, så sånn sett tror jeg vel at en eller annen form for "selvrealisering" er en fordel (om ikke nødvendigvis et krav). Men om dette livet helst bør være en engasjerende og krevende karriere, en hjemmetilværelse, eller en slags mellomting, kommer jo an på hva slags type man er og hva man ønsker seg av livet. Hvis man derimot ikke greier å håndtere (og trives med) det livet og de utfordringene man har, kan det lett gå ut over både en selv og familien. Sikkert veldig lettvint forklaring, men jeg tror det kan være noe der.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Nå handler dette SELVSAGT om kjønn. Hele diskusjonen starter med en karrierekvinne, som stort sett ikke har gjort annet enn flere generasjoner karrieremenn, men ettersom hun ikke har en kone, så var det ingen til å ta vare på barnet og barnet hadde det ikke bra.

Dette handler om kjønn ettersom flere her mener man skal prioritere barna ENDA høyere enn de allerede prioriteres, og da må de ha mer tid. Og ettersom menn stort sett tjener mer enn kvinner, så er edt kvinnens tid som skal brukes på barna, slik at de ikke risikerer å treffe et eneste menneske bortsett fra sitt biologiske opphav. Gud forby.

Dette handler om kjønn i den grad feks Line* mener likestillingen har kommet for langt, ettersom damer nå kan utdanne seg og jobbe og kanskje tjene minst 80% av det menn gjør (snittet i Norge) og hun mener det i kjølvannet ligger ødelagte barndommer og lidende barn.

Hovedinnlegget startet med at det var en kvinne, men alle som skrev i tråden ble kjapt enige om at dette ikke hadde med kjønn å gjøre, men om omsorgssvikt. Jeg forstår ikke hvilken hverdag du lever i Mim, som tror at det å snakke barnas sak for å få foreldre til å prioritere mer tid med dem, betyr at det bare er kvinnene det gjelder. Mulig jeg lever i en annen kultur enn deg, men jeg og min omgangskrets er vant til å tenke at mann og kvinne stiller opp likt, og ut fra de ressurser den enkelte har. Jeg forstår ikke hvorfor du blir så hissig.

Det er så fryktelig fryktelig trist at det ikke skal gå an å diskutere barnets beste. Prøver man på det, må noen dreie det over på likestilling og kvinners rettigheter og muligheter. For meg handler ikke dette om det. Det handler om barns rettigheter og muligheter, og foreldrenes. Kjønn er for meg fullstendig uvesentlig i denne sammenhengen. Så lenge man er opphengt i kjønn, vil man aldri kunne få diskkutere barns stilling på en skikkelig måte.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tror ikke at det å ha en flink yrkesaktiv mor er særlig skadelig.

Det tror ikke jeg heller. Eller rettere sagt, det vet jeg faktisk. Denne diskusjonen har heller aldri handlet om det. Den har handlet om å bruke nok tid på barna. Man kan være yrkesaktiv og bruke nok tid på barna. Det ene utelukker ikke det andre. Jeg har en følelse av at du med vilje er vanskelig nå, Mim, og ikke vil forstå hva det er vi skriver. Dette handler om tid, tid, tid. Ikke om mor eller far er yrkesaktiv. Dersom man ikke bruker nok tid på barna, er man ingen god omsorgsperson. Barnet trenger ikke å lide noen nød for det, for det kan ha andre omsorgspersoner rundt seg. Men barnet vil (i det aller fleste tilfeller) ha det aller best med at det er foreldrene som er hovedomsorgspersonene. Dersom mor eller far ikke bruker nok tid på barnet, er det for barnet revnende likegyldig om det er fordi vedkommende jobber mye, trener mye, fester eller hva det skulle være.

Hvorfor i alle dager må du gjøre dette om til en diskusjon om mors yrskesliv? Hvorfor ikke fars? Jeg syns ikke han bør jobbe mer enn mor. Det tror jeg alle her er enige i.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tror vi skal få litt perspektiv her, altså. Aldri har barn hatt et bedre noensinne, noe sted, enn i Norge/Skandinavia på 2000-tallet. Aldri har et livverk beskyttet barn i større grad, aldri har familier blitt bedre ivaretatt, aldri har menn fått mer mulighet til å ta seg av ungene sine, aldri har noe land hatt mer permisjon, mer amming, osv. Unger i Norge er ikke i særlig grad utsatt for sykdom, spedbarnsdødelighet, trafikkfare, helseskadelig adferd, overgrep eller vold.

Jeg er helt enig med deg i at vi bør få litt perspektiv her. Barn har det bra i Norge i form av at de har nok mat, slipper krig og ufred, og de fleste farlige sykdommer, har flust med materielle ting. Men er de lykkeligere enn barn i andre og fattigere land???? Nei, det tror jeg ikke. Lykke måles ikke i materiell velstand og foreldrenes "selvrealisering". Barn trenger foreldre som er tilstedeværende, barn trenger tilknytning og tilhøringhet. Barn trenger å bli sett, hørt og respektert.

Hvorfor vil en fjerdedel av befolkningen i vårt samfunn få psykiske lidelser i løpet av livet? Hvorfor får så mange barn og unge spiseforstyrrelser, eller depresjoner? Er vi lykkelige? Hva er det som gir oss denne tilsynelatende lykken? Å shoppe mest mulig? Hvorfor virker det som at det er materielle ting som gir oss lykke? Hvorfor betyr levestandarden så mye for oss at vi knapt nok er i stand til, eller er villige til, å gjøre noe drastisk for å unngå klimaødeleggelsene vi står overfor?

I samfunnet vårt er individualismen aller viktigst. Vi er opplært til å tenke på oss selv mer enn på fellesskapet. En årsak til det tror jeg er barns oppvekstvilkår i dag, blandt annet mangel på tilknytning til familien. Selv små barn er selvstendige individer som lever sitt eget liv i barnehage, vekk fra dem som de egentlig har tilhørighet til. Små barn skal gjøres selvstendige så tidlig som mulig, å være sterkt knyttet til noen blir nesten sett på som noe negativt. De skal oppdraes til å bli individualister, uten sterk tilknytning til noen. Individualismen har selvfølgelig sine positive sider, men hva blir konsekvensene? Egoisme? Manglende solidaritet og forståelse for fellesskapet? Manglende tilhørighet? Manglende lykke? Jeg tror menneskelig lykke er forbundet med tilhørighet til andre, med å være sammen med andre, men å elske og bli elsket. Hvorfor er vi i vårt samfunn så opptatt av materielle goder, av å "realisere" oss selv, av å gjøre karriere? Er dette substitutter på noe vi har mistet i vårt samfunn? Jeg tror i stor grad at det er det. Jeg tror ikke at vi er lykkeligere i vår del av verden. Heller motsatt.

Å tro at vi og våre barn er lykkeligere enn andre er direkte naivt. Vi har det nok bedre enn mange, fordi vi slipper krig, fattigdom og nød. Men hvorfor ikke heller ta det beste fra to verdener, istedet for å bare ta det verste og det beste fra vår verden?

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Desembermamma, her.

J

Da snakker jeg om velfungerende hjem. I dysfunksjonelle familier, så viser det seg jo at mange av dem som klarer seg bra senere i livet har hatt en annen signifikant voksen i livet sitt som har tilført dem det de trenger. Og det igjen støtter jo det du sier Line, men det støtter også oppunder institusjoner som noe samfunnsmessig bra. Det fanger lettere opp dem som trenger det, og tilfører det foreldrene kan skorte på.

Ja, vi er jo egentlig enige.
Men jeg ønsker at foreldre ikke skal bruke det som en hvilepute, snarere som en skjerpende faktor.
At man bør være seg det bevisst, å ikke bare kaste om seg med at "Jammen barnet mitt lider jo ikke. Det har jo andre, så jeg kan bare kjøre på."
Heller: "Jeg jobber og selvrealiserer så mye jeg må, resten av tiden føler jeg for å gi barnet mitt mest mulig av meg (mor eller far, samme hvem, helst begge), for når det kommer til stykket er det den viktigste oppgaven jeg har blitt tildelt her i livet. Å være en god forelder. Heldig som jeg er, som faktisk KAN være det!"

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Hovedinnlegget startet med at det var en kvinne, men alle som skrev i tråden ble kjapt enige om at dette ikke hadde med kjønn å gjøre, men om omsorgssvikt. Jeg forstår ikke hvilken hverdag du lever i Mim, som tror at det å snakke barnas sak for å få foreldre til å prioritere mer tid med dem, betyr at det bare er kvinnene det gjelder. Mulig jeg lever i en annen kultur enn deg, men jeg og min omgangskrets er vant til å tenke at mann og kvinne stiller opp likt, og ut fra de ressurser den enkelte har. Jeg forstår ikke hvorfor du blir så hissig.

Det er så fryktelig fryktelig trist at det ikke skal gå an å diskutere barnets beste. Prøver man på det, må noen dreie det over på likestilling og kvinners rettigheter og muligheter. For meg handler ikke dette om det. Det handler om barns rettigheter og muligheter, og foreldrenes. Kjønn er for meg fullstendig uvesentlig i denne sammenhengen. Så lenge man er opphengt i kjønn, vil man aldri kunne få diskkutere barns stilling på en skikkelig måte.


Det tror ikke jeg heller. Eller rettere sagt, det vet jeg faktisk. Denne diskusjonen har heller aldri handlet om det. Den har handlet om å bruke nok tid på barna. Man kan være yrkesaktiv og bruke nok tid på barna. Det ene utelukker ikke det andre. Jeg har en følelse av at du med vilje er vanskelig nå, Mim, og ikke vil forstå hva det er vi skriver. Dette handler om tid, tid, tid. Ikke om mor eller far er yrkesaktiv. Dersom man ikke bruker nok tid på barna, er man ingen god omsorgsperson. Barnet trenger ikke å lide noen nød for det, for det kan ha andre omsorgspersoner rundt seg. Men barnet vil (i det aller fleste tilfeller) ha det aller best med at det er foreldrene som er hovedomsorgspersonene. Dersom mor eller far ikke bruker nok tid på barnet, er det for barnet revnende likegyldig om det er fordi vedkommende jobber mye, trener mye, fester eller hva det skulle være.

Hvorfor i alle dager må du gjøre dette om til en diskusjon om mors yrskesliv? Hvorfor ikke fars? Jeg syns ikke han bør jobbe mer enn mor. Det tror jeg alle her er enige i.




Jeg er helt enig med deg i at vi bør få litt perspektiv her. Barn har det bra i Norge i form av at de har nok mat, slipper krig og ufred, og de fleste farlige sykdommer, har flust med materielle ting. Men er de lykkeligere enn barn i andre og fattigere land???? Nei, det tror jeg ikke. Lykke måles ikke i materiell velstand og foreldrenes "selvrealisering". Barn trenger foreldre som er tilstedeværende, barn trenger tilknytning og tilhøringhet. Barn trenger å bli sett, hørt og respektert.

Hvorfor vil en fjerdedel av befolkningen i vårt samfunn få psykiske lidelser i løpet av livet? Hvorfor får så mange barn og unge spiseforstyrrelser, eller depresjoner? Er vi lykkelige? Hva er det som gir oss denne tilsynelatende lykken? Å shoppe mest mulig? Hvorfor virker det som at det er materielle ting som gir oss lykke? Hvorfor betyr levestandarden så mye for oss at vi knapt nok er i stand til, eller er villige til, å gjøre noe drastisk for å unngå klimaødeleggelsene vi står overfor?

I samfunnet vårt er individualismen aller viktigst. Vi er opplært til å tenke på oss selv mer enn på fellesskapet. En årsak til det tror jeg er barns oppvekstvilkår i dag, blandt annet mangel på tilknytning til familien. Selv små barn er selvstendige individer som lever sitt eget liv i barnehage, vekk fra dem som de egentlig har tilhørighet til. Små barn skal gjøres selvstendige så tidlig som mulig, å være sterkt knyttet til noen blir nesten sett på som noe negativt. De skal oppdraes til å bli individualister, uten sterk tilknytning til noen. Individualismen har selvfølgelig sine positive sider, men hva blir konsekvensene? Egoisme? Manglende solidaritet og forståelse for fellesskapet? Manglende tilhørighet? Manglende lykke? Jeg tror menneskelig lykke er forbundet med tilhørighet til andre, med å være sammen med andre, men å elske og bli elsket. Hvorfor er vi i vårt samfunn så opptatt av materielle goder, av å "realisere" oss selv, av å gjøre karriere? Er dette substitutter på noe vi har mistet i vårt samfunn? Jeg tror i stor grad at det er det. Jeg tror ikke at vi er lykkeligere i vår del av verden. Heller motsatt.

Å tro at vi og våre barn er lykkeligere enn andre er direkte naivt. Vi har det nok bedre enn mange, fordi vi slipper krig, fattigdom og nød. Men hvorfor ikke heller ta det beste fra to verdener, istedet for å bare ta det verste og det beste fra vår verden?

Du skriver så bra, og jeg følger deg 100%!

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror på ingen måte "karrierebevissthet" er noe krav for å være en god og omsorgsfull forelder, og jeg kan ikke se for meg at det er mange som mener det. (Jeg tror på den annen side heller ikke at det utelukker at man kan være en god forelder.)

Jeg tror det å leve på en måte man trives med og føler at man mestrer, er en fordel for å fungere godt som forelder, og som ektefelle/kjæreste, for den del, så sånn sett tror jeg vel at en eller annen form for "selvrealisering" er en fordel (om ikke nødvendigvis et krav). Men om dette livet helst bør være en engasjerende og krevende karriere, en hjemmetilværelse, eller en slags mellomting, kommer jo an på hva slags type man er og hva man ønsker seg av livet. Hvis man derimot ikke greier å håndtere (og trives med) det livet og de utfordringene man har, kan det lett gå ut over både en selv og familien. Sikkert veldig lettvint forklaring, men jeg tror det kan være noe der.

Men når man får barn må man kanskje vente litt med det man ønsker seg. Hvert fall for en stund? Hvis jeg jobber skift, og mannen jobber skift, og vi ikke har barnevakt tilgjengelig, så sier det seg selv at vi må prioritere annerledes. Man har kanskje ikke all verdens råd når barna er helt små, ikke hvis man prioriterer familien, men det gjør kanskje ikke noe, for familielivet er noe alle tjener på. Det virker nesten som alle vi ha i pose og sekk, og det på bekostning av barna.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men når man får barn må man kanskje vente litt med det man ønsker seg. Hvert fall for en stund? Hvis jeg jobber skift, og mannen jobber skift, og vi ikke har barnevakt tilgjengelig, så sier det seg selv at vi må prioritere annerledes.

Det er klart. Når man får barn, må man prioritere både tidsbruk og økonomi annerledes. Noen karrierer (eller karriere-kombinasjoner) er vanskeligere å kombinere med å være gode småbarnsforeldre enn andre.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Mulig jeg lever i en annen kultur enn deg, men jeg og min omgangskrets er vant til å tenke at mann og kvinne stiller opp likt, og ut fra de ressurser den enkelte har. Jeg forstår ikke hvorfor du blir så hissig.

Det er så fryktelig fryktelig trist at det ikke skal gå an å diskutere barnets beste. Prøver man på det, må noen dreie det over på likestilling og kvinners rettigheter og muligheter. For meg handler ikke dette om det. Det handler om barns rettigheter og muligheter, og foreldrenes. Kjønn er for meg fullstendig uvesentlig i denne sammenhengen. Så lenge man er opphengt i kjønn, vil man aldri kunne få diskkutere barns stilling på en skikkelig måte.

Amen! Burde ha quotet hele innlegget - for jeg signerer det i sin helhet. Men nettopp dette er så utrolig viktig, så derfor quoter jeg bare det.

For de aller fleste av oss som diskuterer i denne tråden er likestilling en selvfølgelighet, og når vi snakker om "foreldre" så mener vi både mor og far.

Forresten ser jeg også at "karrierekvinnene" her inne snakker mer om kvinnenes rettigheter enn om barnas rettighter - eller beste, om man vil.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Forresten ser jeg også at "karrierekvinnene" her inne snakker mer om kvinnenes rettigheter enn om barnas rettighter - eller beste, om man vil.

Jeg vil også opplyse om at jeg faktisk er en såkallt "karrierekvinne", med høyere utdanning enn de fleste her inne. Men jeg er mor også. Og det er enda viktigere. Har jeg satt barn til verden, er det en selvfølge at de prioriteres uansett. Jeg sier ikke dette for å utheve meg selv, men for å vise at det går an å være karrierekvinne og reflektere over dette og tenke på barnas beste. Noe enkelte her ser ut til å tro ikke går an siden de ser alt så svart-hvitt og tar denne diskusjonen som et rent angrep på alle yrkesaktive kvinner.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Jeg vil også opplyse om at jeg faktisk er en såkallt "karrierekvinne", med høyere utdanning enn de fleste her inne. Men jeg er mor også. Og det er enda viktigere. Har jeg satt barn til verden, er det en selvfølge at de prioriteres uansett. Jeg sier ikke dette for å utheve meg selv, men for å vise at det går an å være karrierekvinne og reflektere over dette og tenke på barnas beste. Noe enkelte her ser ut til å tro ikke går an siden de ser alt så svart-hvitt og tar denne diskusjonen som et rent angrep på alle yrkesaktive kvinner.

Utdanningssnittet på FP er skyhøyt. Jeg husker ikke sist jeg så en poll på det, men jeg har aldri vært på et forum med så mange med master/hovedfag/embedseksamen/doktorgrad som her. Så du er nok som de fleste her!

Vi er mødre/fedre alle sammen, det er det som konstituerer dette nettstedet, det minste felles multiplum.

Jeg har til gode å møte/lese om noen på FP som ikke prioriterer barnet/barna uansett.

Det er vel ingen som tror at det er en motsetning mellom å jobbe/ha karriere og tenke på barnas beste?

Grunnen til at noen av det som noen sier kan tlkes som et angrep på yrkesaktive kvinner er kombinasjonen av utsagn som "barn trenger mye tid sammen med foreldrene" og det rene statistiske faktum at kvinner i Norge tjener 80% av hva menn tjener og at dersom man mener barn trenger mer tid med foreldre, så er det mors tid de får. Ettersom edt er det økonomisk mest gunstige for de fleste familier, siden likestillingen er kommet kort i Norge og vi har et av Europas mens kjønsdelte arbeidsmarkeder.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Det er vel ingen som tror at det er en motsetning mellom å jobbe/ha karriere og tenke på barnas beste?

Du har flere ganger direkte uttalt eller insinuert at enkelte har dette synet.

Det trenger ikke å være en motsetning, men her diskuterer vi faktisk de tilfellene der det faktisk er en motsetning, at foreldrene bruker for liten tid på barna, som f.eks. på grunn av jobb.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Grunnen til at noen av det som noen sier kan tlkes som et angrep på yrkesaktive kvinner er kombinasjonen av utsagn som "barn trenger mye tid sammen med foreldrene" og det rene statistiske faktum at kvinner i Norge tjener 80% av hva menn tjener og at dersom man mener barn trenger mer tid med foreldre, så er det mors tid de får. Ettersom edt er det økonomisk mest gunstige for de fleste familier, siden likestillingen er kommet kort i Norge og vi har et av Europas mens kjønsdelte arbeidsmarkeder.

Jeg kan ikke se at det du hevder her kan gi grunnlag til å tolke det vi sier til et angrep på yrkesaktive kvinner. Det du faktisk gjør nå, er å sette barnas rettigheter og deres beste opp mot økonomi. De fleste i Norge har bedre økonomi en noensinne. Samfunnet er lagt opp til høyt forbruk, det er rett nok, men veldig mange kan faktisk prioritere annerledes dersom de ønsker det sterkt nok.

At det er et faktum at norske kvinner i snitt tjener 80% av menn, er en helt annen diskusjon. At kjønnsmarkedet i NOrge er veldig kjønnsdelt har heller ingenting med barnas ve og vel å gjøre. Det beviser bare det jeg og flere har sagt: Det er ikke barna som opptar dere i denne diskusjonen eller i andre. Det er den såkalte "likestilling". Jeg får etterhvert "likstilling" opp i vrangstrupen når begrepet misbrukes snart i enhver sammenheng.

[ElinM]

Jeg vet forresten at utdanningsnivået her er høyere enn på andre fora. Jeg skrev allikvel det jeg gjorde.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Jeg vet forresten at utdanningsnivået her er høyere enn på andre fora. Jeg skrev allikvel det jeg gjorde.

Så fint, da!

Hilsen Mim, helt uten doktorgrad.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Så fint, da!

Hilsen Mim, helt uten doktorgrad.

Du er sikkert like lykelig uten.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Du er sikkert like lykelig uten.

Ja, det er viktig å prioritere andre ting enn utdanning, vet du.