Hvorfor er det greit å påpeke at noen er tynn?

[Malama]

Altså, jeg har ikke kontroll, viljestyrke og faller ikke for fristelser.... jeg sitter da dønn lat på sofaen og spiser sjokolade og potetgull, trener aldri, drikkrr kakao til frokost på jobb nærmest daglig, og spiser usunn mat jvent over.

Jeg bare... havner likevel opp med en bmi som faktisk IKKE er i normalområdet, jeg er undervektig.

Men jada, bare anse det som #så fint og kjekt, og et luksusproblem" og "hadde glatt spist mer om folk sa jeg burde gjøre det". Bare tro at de er greit dere. Det er visst dønn umulig å få dere til å forstå hvordan det føles å få beskjed om å spise mer fordi man er for tynn likevel. Dere aner sikkert ikke hva det gjør med en, når en spiser og spiser og spiser, veier seg ukentlig og jubler over halvkiloen opp, for så å komme på kontroll og få høre av jordmor at "Du må tillate deg å legge på deg, det er MENINGEN at du skal gå opp nå, du må spise mer" Ja, for det var jo selvsagt med vilje, sant? Noen av dere kan kanskje huske den litt fortvilte tråden jeg laget her inne da, når jeg hadde beskjed om å spise så jeg la på meg (men for all del, ikke sukker, jeg har økt risiko for svangerskapsdiabets) og endte opp med å legge ekstra fett i hvert eneste måltid. Jeg spiste aldri bare skinke, jeg hadde ost på. Jeg laget fet saus til middag, jeg blandet olje i alt jeg kunne ha olje i, jeg blandet så mye h-melk i lettmelka mi som jeg klarte uten å bli kvalm, jeg gjorde virkelig alt jeg kunne, også tok jeg med meg mannen som psykisk støtte på neste kontroll, klar til å forsvare meg om hun ikke var fornøyd med den kiloen jeg hadde klart å karre meg opp den mpneden (hvorav babyens vektøkning, fostervannmengde og sånn nok utgjorde godt over halvparten)

Men neida, dette er et luksusproblem, for det er egentlig rett og slett selvsagt bare finfint at man ikke legger så lett på seg. Det er nemlig rett og slett lov til å si til sånne som meg at vi må spise mer, for vi er jo for tynne. Eller, når man ser at jeg spiser sjokolade, kake, snop og all den maten jeg klarer... ja da antyder man en anelse lite diskret om jeg kanskje.... vel, siden jeg ikke legger på meg så.... kaster jeg kanskje opp? Men det er greit det, det er lov å si slikt, for jeg har jo egentlig et luksusproblem.