Hvorfor er det greit å påpeke at noen er tynn?

[Lykken]

Som tidligere svært magert barn og svært tynn tenåring og tidlig voksen har jeg fått min del av sånn kommentarer og det gjorde at jeg fikk et forvaklet syn på kroppen min. Når jeg ble 13 år spiste og spiste jeg for å bli fetere. Spiste stekte fiskeboller eller poteter i masse smør til frokost og kvelds. Misunte de som hadde lår som fløt litt ut når de satt. Hadde alltid genser over rompa, synes den var så lite kvinnelig. Heldigvis hadde jeg pupper. Og satte vel mer pris på å kunne gå i det meste av korte kjoler og topper når jeg ble eldre tenåring, men var alltid litt sår på det. Da jeg var barn måtte alle voksne kommentere og okke og aie seg, jeg var spisevegrer og det var et enormt fokus på at jeg måtte spise. Folk nødet meg til å spise kake og alt mulig.
Jevnaldrene venner kommenterte stygt. Æsj, så tynne lår du har, du må legge på deg! En bartender i syden kommenterte til kjæresten min at jeg var altfor tynn. Når jeg ser på gamle bilder nå er jeg jo veldig flott!
Jeg sliter med noen kilo for mye nå og lite trening siden jeg sluttet på turn på ungdomskolen, men jeg skulle gjerne hatt tilbake den vekten jeg hadde da og satt mer pris på det. For min del var sånne kommentarer gjentatte siden barnårene og gjorde mye med selvtilliten min.

[MammaHeksa]

Skal vi konkludere med at det beste er å holde kjeft om man ikke kan uttrykke det på en koselig og positiv måte?

[Lyppa]

Jeg synes ikke det er greit å kommentere at noen er tynne eller tykke nei.

[Nyx]

Opprinnelig lagt inn av Krinoline, her.

Egentlig en håpløs diskusjon å få på et saklig og generelt nivå, fordi folk tar dette så fryktelig personlig, meg selv inkludert. Jeg ser dette mye ut ifra mitt eget stårsted hva gjelder vekt og kropp. Jeg er blant dem som mener at det må være deilig å være naturlig tynn, og ikke ha sjans i havet til å legge på seg. Da kunne jeg tilbrakt kveldene i sofaen med potetgullet fremfor å beinfly rundt i skogen eller spinne på treningssenteret. Jeg trener såpass mye kun fordi jeg ikke skal bli så altfor feit, og jeg legger på meg bare jeg ser ei sjokoladekake. Det får være så provoserende det bare vil at jeg mener dette.
Jeg er enig i at man skal vokte seg for å kommentere andres kropper i tide og utide. Det hører, som sagt mange ganger før, ingen steds hjemme å poengtere at en kropp er stygg uansett om man er stor eller smal. Likevel ser jeg ikke noe problem i å si at noen er blitt tynnere hvis de fra før har ligget i øvre normalområde pluss. En bekjent av meg slet med tildels alvorlige spiseforstyrrelser i mange år, og i det prosessen med å bli frisk og å legge kontrollert på seg satte i gang, var det aller verste hun fikk høre fra folk følgende; "Så GODT du ser ut!" Dette er sikkert noe jeg kunne klart å lirt ut av meg i beste hensikt, men det var altså drepen for henne og fikk henne til å gråte seg i søvn. Noen ganger er det vitterligen vanskelig å vite hva man skal si altså, uten at det skal tas i verste mening og får folk til å løpe hylende hjem. Jeg får høre at jeg er velbygd og ser sterk ut jeg og, dette kunne jeg glatt valgt og vridd 360 grader rundt til en fornærmelse...herregud, er jeg diger, bredskuldra og mannhaftig??

Jeg synes ikke i det hele tatt at dette er vanskelig diskusjon å holde saklig, og jeg synes de aller fleste innleggene i denne tråden er svært saklige.
Det å være naturlig tynn er ikke det samme som å være sunn. Det er heller ikke det samme som å være fornøyd med kroppen sin.
Selvfølgelig, hvem er det ikke som skulle ønske at de hadde Drømmekroppen uten å måtte jobbe for den? Uansett hvordan hver enkelts Drømmekropp ser ut.

Men det å være "naturlig tynn" som du skriver, er ikke det samme som at man sitter på sofaen og spiser potetgull til det tyter ut av øra bare fordi man kan.
Jeg vet om flere som bruker time etter time etter time på treningssenter i håp om å bygge nok muskelmasse til at de legger på seg litt. Jeg har hatt kamerater som har begynt på anabole steroider og testosteroninnsprøytninger i håp om at det skulle hjelpe dem å legge på seg, og jeg har kjent ei jente som satt med smørpakka og spiste smør rett fra pakka for å øke fettmengden hun fikk i seg.
Ingen av dem var spesielt takknemlige for sin "naturlig tynne" kropp.

Opprinnelig lagt inn av Krinoline, her.

Likevel ser jeg ikke noe problem i å si at noen er blitt tynnere hvis de fra før har ligget i øvre normalområde pluss.

Ut fra måten du ordlegger deg på her, så virker det for meg som om du ikke har fått med deg poenget i noen av de innleggene som er uenig med deg: Du ser kanskje ikke noe problem i å kommentere at noen har gått ned i vekt, men det kan godt hende at den du sier det til har problemer med det. Så hvorfor ikke bare la det være? Ved mindre det er en person du kjenner godt og vet at setter pris på tilbakemeldingen. Det er faktisk slik at veldig mange har problematiske forhold til egen kropp og vekt, og da virker det litt arrogant for meg at du skal si at "Jeg kan vel si hva du vil, det er ikke min feil hvis alle andre blir lett såret." Jada, jeg er fullstendig klar over at det ikke var det du skrev, men det kan tildels virke som at det er det du mener.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Miromurr, her.

Hadde jeg vært så tykk at folk mente jeg burde spise mindre, så hadde jeg glatt gjort det jeg. Men det er vel derfor jeg ikke er tykk i utgangspunktet.



Ser du hvorfor flere reagerer på kommentaren din når jeg snur på den?

[Krinoline]

Opprinnelig lagt inn av Nyx, her.

Jeg synes ikke i det hele tatt at dette er vanskelig diskusjon å holde saklig, og jeg synes de aller fleste innleggene i denne tråden er svært saklige.
Det å være naturlig tynn er ikke det samme som å være sunn. Det er heller ikke det samme som å være fornøyd med kroppen sin.
Selvfølgelig, hvem er det ikke som skulle ønske at de hadde Drømmekroppen uten å måtte jobbe for den? Uansett hvordan hver enkelts Drømmekropp ser ut.

Men det å være "naturlig tynn" som du skriver, er ikke det samme som at man sitter på sofaen og spiser potetgull til det tyter ut av øra bare fordi man kan.
Jeg vet om flere som bruker time etter time etter time på treningssenter i håp om å bygge nok muskelmasse til at de legger på seg litt. Jeg har hatt kamerater som har begynt på anabole steroider og testosteroninnsprøytninger i håp om at det skulle hjelpe dem å legge på seg, og jeg har kjent ei jente som satt med smørpakka og spiste smør rett fra pakka for å øke fettmengden hun fikk i seg.
Ingen av dem var spesielt takknemlige for sin "naturlig tynne" kropp.



Ut fra måten du ordlegger deg på her, så virker det for meg som om du ikke har fått med deg poenget i noen av de innleggene som er uenig med deg: Du ser kanskje ikke noe problem i å kommentere at noen har gått ned i vekt, men det kan godt hende at den du sier det til har problemer med det. Så hvorfor ikke bare la det være? Ved mindre det er en person du kjenner godt og vet at setter pris på tilbakemeldingen. (Kommentar fra meg: hvorfor i himmelens navn skal jeg kommentere vektnedgangen til en jeg ikke kjenner?) Det er faktisk slik at veldig mange har problematiske forhold til egen kropp og vekt, og da virker det litt arrogant for meg at du skal si at "Jeg kan vel si hva du vil, det er ikke min feil hvis alle andre blir lett såret." Jada, jeg er fullstendig klar over at det ikke var det du skrev, men det kan tildels virke som at det er det du mener.

Okay, den der potetgullposen i sofaen-digresjonen var jo dømt til å bli tolka i verste mening, ser den, og skulle seff ikke skrevet det sånn. Forhåpentligvis skjønner dere hva jeg mener hvis dere gidder å legge godvilja til.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til deg jeg, for du velger å vri det jeg skriver til det fullstendig ugjenkjennelige, og jeg står ihvertfall ikke for disse meningene du mener jeg har.
Det er jo nesten litt pussig at nesten alle i denne tråden er/har vært veldig slanke/tynne/på grensen til undervektige, med store behov for å legge på seg. De aller fleste jeg kjenner, venner, kolleger, andre foreldre i bhg er stort sett velfødde folk pluss/minus. Noen er slanke, men aldri i verden sånn at jeg tenker: whaaooww, DU kaster opp asså. Jeg har sagt til en slank kollega at: du er jammen heldig som har sjansen til å finne deg masse klær på salg, str 42/44 forsvinner jo tvert, men str 36 er det alltid masse igjen av. Er en slik kommentar virkelig så fryktelig?
Er du 1,80 og veier 40 kg og propper deg med smør og fløte og stekte fiskeboller, ja så gjør du sikkert det, men det er mulig at jeg i mitt stille sinn hadde tenkt at vedkommende er syk. Hadde det vært ei venninne/søster så ER det mulig at jeg hadde prøvd å spørre på en allright måte om vedkommende er frisk, fordi jeg bryr meg.
Spørsmålet om hvorfor det er "greit" å påpeke at noen er tynne handler om at det er sosialt akspetabelt å være tynn/slank. Det er det IKKE å være feit. Helt ærlig; ser dere en tynn åtteåring i marka på skitur med en slank far så tenker "man" jo gjerne at vedkommende forelder er suksessrik, smart (høyt utdanna), en god forelder. Sitter det en tjukk unge i joggedress på mæccern sammen med en ditto mor og propper i seg milkshake og burger, ja, hva tenker dere da?
Dersom baktanken med å kommentere en annen persons kropp ikke er positiv, så bør man for Guds skyld la det være.

[Nyx]

Det er forskjell på å "kjenne" noen og å kjenne dem godt, var det jeg ville frem til. Det er ikke alle de man jobber sammen med, har vært på fest et par ganger med, har barn i samme barnehage som osv, osv, som man kjenner godt nok til å vite om slike kommentarer blir like godt mottatt som de er ment.

Meningen min var ikke i utgangspunktet å vri på det du sa eller å tillegge deg meninger, men å få frem hvordan det du sier og skriver kanskje kan oppfattes av mottakeren av et kompliment du ønsker å gi. At budskapet ikke alltid kommer gjennom helt som det er ment. Det er noe å tenke over, bare.

Og jeg synes slett ikke det er så rart at mange i denne tråden er, har vært eller kjenner noen som er undervektig. Det blir gjerne sånn at de som har mest meninger om en sak er de som svarer i en tråd, de som ikke har så mange meninger om saken lar vær å svare. Og når utsagn blir så bastante som bl.a. ditt, om ikke var så ihvertfall kunne fremstå, så er det ikke så rart, synes jeg, at det er de med motsatte meninger som svarer mest.

[Dronningen]

---

[Maverick]

Vel, du får vel bare spise mindre da, Dronningen.

[Pegasus]

Jeg var et tynt barn, og mat ble et sant mareritt på grunn av alt maset fra alle rundt meg. Jeg ble tvunget til å spise, og dermed lærte jeg aldri forskjell på mett/sulten. Jeg fikk aldri sjansen til å bli sulten.
I kjølvannet av dette kom spiseforstyrrelser som voksen, og jeg har derfor vært både overvektig og normalvektig (med BMI 22 får jeg høre at jeg er aaaltfor tynn). Jeg får mye mer kommentarer som tynn, enn som tykk.
Generelt sett bør man vel bare tie, hvis man ikke har noe pent å si. Og slutte å legge seg oppi hvordan andre ser ut, og hva de spiser. Er det virkelig så interessant for andre?

[KlaraKu]

Rett og slett fordi tynn= positiv og vellykket.... tjukk= mislykket og viljesvak... Dessverre er det sånn!

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Er det provoserende at jeg som et flåsete hjertesukk over egen svakhet, gjerne skulle fått lov til å ikke måtte tenke på dette? For jeg vil aldri komme i den situasjonen. Selv om jeg klarte å slanke meg inn i en str. 38 (som jeg aldri har vært i) så vil jeg alltid måtte passe på dette. Alltid.

Du kan vel også komme i en situasjon hvor hver kalori du klarte å få i deg ville vært av det gode?

[Dronningen]

Ok. Jeg forstår at jeg ikke klarer å forklare dette mer.

[Maverick]

Jeg tolker rødprikken din som et tegn på at det kanskje ikke var så stas med kommentarer på "det er jo bare å spise mer/mindre" allikevel, Dronningen.

[sindrome]

Jeg dropper generelt å kommentere andres kropp jeg. Nettopp fordi det er et minefelt! Strekker meg til: "Så fin du er i <plagg>!" eller "Den fargen var du fin i!" Da kan jeg gi komplimenter, uten å kommentere kropp.

Med venninner, i settinger der vi diskuterer kroppene våre/sammenlikner, så kan jeg kommentere, men da kjenner jeg gjerne personen(e) såpass godt at jeg synes det er greit og samtalen er spesifikt om dette. Allikevel vokter jeg meg vel for å si noe som jeg tror kan tolkes negativt.

[Primrose]

Opprinnelig lagt inn av Pegasus, her.

Jeg var et tynt barn, og mat ble et sant mareritt på grunn av alt maset fra alle rundt meg. Jeg ble tvunget til å spise, og dermed lærte jeg aldri forskjell på mett/sulten. Jeg fikk aldri sjansen til å bli sulten.

Der har du meg også. Det ble lirket, lurt og overtalt i meg mat. Jeg klarer nå å kjenne når jeg er sulten, men det gjør meg ingenting å gå sulten, så jeg spiser mest etter klokka. Jeg har aldri hatt spiseforstyrrelse, men jeg sliter litt sosialt med mat. Det sitter langt inne å spise lunsj med andre for eksempel. Hvis jeg spiser sunn mat, hvilket jeg foretrekker av helsemessige grunner, er det stort sett alltid noen som må kommentere det. Det er kanskje ikke vondt ment, men når man er opplært til at tynn ikke er fint så har man ikke så høy selvtillitt på det området. Det blir også slik at jeg nesten forspiser meg sammen med folk jeg ikke kjenner så godt for å liksom bevise at jeg spiser.

Nå skjønner jeg jo av denne tråden av noen (ikke noen, men enkelte mennesker) ikke ser at det kan være kjipt å være undervektig og automatisk tror at det er selvvalgt og et luksusproblem så da kan man vel skrive mange kommentarer på konto for ubetenksomhet.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av sindrome, her.

Jeg dropper generelt å kommentere andres kropp jeg. Nettopp fordi det er et minefelt! Strekker meg til: "Så fin du er i <plagg>!" eller "Den fargen var du fin i!" Da kan jeg gi komplimenter, uten å kommentere kropp.

Med venninner, i settinger der vi diskuterer kroppene våre/sammenlikner, så kan jeg kommentere, men da kjenner jeg gjerne personen(e) såpass godt at jeg synes det er greit og samtalen er spesifikt om dette. Allikevel vokter jeg meg vel for å si noe som jeg tror kan tolkes negativt.

Selv det er jo ikke enkelt. Jeg har en bekjent som hadde gått ned over 15 kg (men var fremdeles stor og i en prosess med å gå ned). Da hun kom på fest med mange som ikke hadde sett henne på lenge, ble hun kjempelei seg for at ingen kommenterte det. Hun følte seg så fin, og tolket stillheten som at hun ikke var bra nok enda eller at det ikke syntes aka var forgjeves.

Jeg var, etter utallige diskusjoner her inne, livredd for å si noe som helst.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Primrose, her.

Nå skjønner jeg jo av denne tråden av noen (ikke noen, men enkelte mennesker) ikke ser at det kan være kjipt å være undervektig og automatisk tror at det er selvvalgt og et luksusproblem så da kan man vel skrive mange kommentarer på konto for ubetenksomhet.

Jeg har ikke klart å se at det finnes personer i denne tråden som ikke ser at det kan være kjipt å være undervektig. Derimot finnes det folk som mener at det er noe helt annet å være undervektig enn å være overvektig.

Jeg, for eksempel, mener de holdningene samfunnet har til overvektige er noe helt annet enn de holdningene samfunnet har til undervektige. Negative kommentarer om kropp og utseende er aldri hyggelig. Men min erfaring er at det er mye verre å få negative kommentarer om overvekt kontra negative erfaringer om undervekt.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Selv det er jo ikke enkelt. Jeg har en bekjent som hadde gått ned over 15 kg (men var fremdeles stor og i en prosess med å gå ned). Da hun kom på fest med mange som ikke hadde sett henne på lenge, ble hun kjempelei seg for at ingen kommenterte det. Hun følte seg så fin, og tolket stillheten som at hun ikke var bra nok enda eller at det ikke syntes aka var forgjeves.

Jeg var, etter utallige diskusjoner her inne, livredd for å si noe som helst.

Det skjønner jeg i grunnen godt, men sånn er det jo med alle sånne ting man bare sier fordi man aldri har tenkt over at det kan være sårende eller invaderende, at det er en eller flere her inne som forteller hvorfor det er galt å si nettopp den tingen. Hvis man skulle hatt FP som rettesnor for hva som er greit og ugreit så kunne man jo omtrent ikke sagt noe til noen.

Jeg går opp og ned i vekt og har særlig gjort det de to gangene jeg var gravid. Det er ømtåelig for meg at det er sånn, men jeg blir ikke støtt av å få komplimenter når jeg har gått ned 15 kilo altså. Jeg syns jo selv også at det er rimelig godt gjort og jeg er stolt av det. Det som oppleves fryktelig ugreit for en bruker her inne trenger ikke å være det for andre, og skal man ferdes blant folk så vil man både få sagt noe som ikke var helt greit, noe blir oppfattet som en fornærmelse når det ikke var ment som en og man vil få kommentarer man selv oppfatter som invaderende og leie. FP er ingen rettesnor i sosial omgang for meg iallefall. Jeg tar fortsatt på magen til gravide ( )(iallefall de jeg kjenner) og jeg sier det når jeg syns noen er fine etter å ha gått ned 15 kilo, og jammen kan jeg uttrykke bekymring om noen plutselig har blitt veldig tynne også. Til og med den forferdelige blemmen å spørre "Hvordan går det?" og forvente et positivt svar begår jeg ganske ofte.

[Krinoline]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg har ikke klart å se at det finnes personer i denne tråden som ikke ser at det kan være kjipt å være undervektig. Derimot finnes det folk som mener at det er noe helt annet å være undervektig enn å være overvektig.

Jeg, for eksempel, mener de holdningene samfunnet har til overvektige er noe helt annet enn de holdningene samfunnet har til undervektige. Negative kommentarer om kropp og utseende er aldri hyggelig. Men min erfaring er at det er mye verre å få negative kommentarer om overvekt kontra negative erfaringer om undervekt.

Der fikk du jaggu sagt det. HER er det jeg og mener, så bare dropp og vri og vend på alt til det fullstendig ugjenkjennelige!