Jeg er så sint (terrorangrepene)

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Forøvrig er det igrunnen greit å få en avklaring på om dette er et forum der det er ok å oppfordre til drap og tortur. Isåfall er jeg ferdig her for all fremtid.

Jeg liker å tro at dette er et forum hvor man kan få lov å si det man føler, tenker og mener - akkurat nå, akkurat når det gjør mest vondt og man er mest sint. Fordi man av og til trenger å si de tingene man tenker der og da, men som man kanskje ikke mener når ting kommer litt på avstand. Jeg tror det vil ta lang tid før disse sårene gror, selv for de av oss som var så heldige å ikke bli direkte rammet.

La meg fortelle deg hva jeg forventer. Jeg forventer at det samfunnet jeg er en del av klarer å ivareta rettighetene også til gjerningsmannen. Jeg forventer at rettsystemet klarer å gjøre jobben sin, slik det skal, fordi det er det riktige.

Men fremfor alt forventer jeg at vi, i en slik uvirkelig situasjon, som samfunn klarer å akseptere at det finnes utallige måter å uttrykke sin sorg og sitt sinne på. Jeg er rasende, på gjerningsmannen, rasende fordi han ikke ble oppdaget tidligere, rasende fordi det systemet jeg har brukt store deler av mitt liv på å tro på og forklare og forsvare når ubegripelige forbrytelser har skjedd, nå fremstår for meg som utilstrekkelig og latterlig. Jeg klarer ikke å få de straffer vi kan tilby til å stå i samsvar med forbrytelsen, det er rett og slett for stort, for grusomt. Og jeg er rasende på meg selv fordi jeg ikke klarer å tro på de rette tingene også nå. Jeg har diskutert med folk tidligere, jeg har forklart og forsvart systemet når barn har blitt voldtatt og gamle damer drept, jeg har trodd og trodd på nødvendigheten av å tillate folk å tre inn i samfunnet igjen en dag. Jeg har forklart nødvendigheten av behandling og muligheter til undervisning og sosialisering. Denne gangen sitter ordene fast i halsen min, jeg kan ikke si de, jeg klarer ikke tro på det. Hvorfor i helvete skal denne personen noen gang slippe fri? Hvorfor skal han ha retten til et liv? Finnes det virkelig ikke en grense hvor man sier at dette er for mye, dette er for grusomt, denne personen vil aldri kunne være en del av samfunnet?

Jeg vet ikke hva jeg vil skal skje med ham. Jeg er imot dødstraff og tortur, bare så det er nevnt. Og jeg er glad han må ta den rettsaken som kommer, selv om jeg virkelig ikke tror han vil bry seg. Hvis det ikke bryr deg å skyte barn, vil det da bry deg å sitte i en rettsal og møte de pårørende? Vil det bry ham å tilbringe resten av livet i fengsel/sikring?