Det siste tabu?

[Sitron]

Helt kurant å velge å ikke få barn. Men jeg syns en smule synd på dem som innser for sent at de tok feil valg.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Helt kurant å velge å ikke få barn. Men jeg syns en smule synd på dem som innser for sent at de tok feil valg.

Og jeg kan ikke fatte at det er så veldig tabu heller. Jeg begynner å nærme meg 40, og har mange venninner på min alder som ikke ønsker seg barn. Hadde vi vært ti år yngre, hadde jeg kanskje trodd at de kanskje kom til å skifte mening, men nå ville jeg blitt VELDIG overrasket dersom disse fikk barn.

Jeg personlig synes det er rart å velge bort det å få barn. Jeg hadde vært altfor nysgjerrig og vært redd for å gå glipp av noe, til å kunne ta et slikt valg. Samtidig så tror jeg overhodet ikke personer som ikke har barn lever et dårligere liv enn oss med barn.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det tenker jeg også. Jeg synes motsatt at det er enda mer synd når mennesker velger å få barn men innser i ettertid at de har valgt feil.

Ja, det er jo klart at det må være helt tragisk. Men om de innser det når barnet er lite nok, så finnes det jo fullverdige alternativer.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Ja, det er jo klart at det må være helt tragisk. Men om de innser det når barnet er lite nok, så finnes det jo fullverdige alternativer.

Tja... I teorien så gjør det jo det, men om det er noe som er tabu så er det vel å gå for en av de løsningene.

Jeg skjønner at i slike store saker som det vi snakker om her så bør man uansett velge å gi fra seg barnet om man virkelig angrer på at man fikk det, men å få forståelse for det eller respekt for valget sitt fra de som er rundt en er vel lite trolig. Og uten forståelse og respekt fra mennesker som står deg nær er det vel omtrent umulig å ta et slikt valg?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Tja... I teorien så gjør det jo det, men om det er noe som er tabu så er det vel å gå for en av de løsningene.

Jeg skjønner at i slike store saker som det vi snakker om her så bør man uansett velge å gi fra seg barnet om man virkelig angrer på at man fikk det, men å få forståelse for det eller respekt for valget sitt fra de som er rundt en er vel lite trolig. Og uten forståelse og respekt fra mennesker som står deg nær er det vel omtrent umulig å ta et slikt valg?

Jeg tror at mennesker ofte har mer forståelse i slike saker enn ikke. Men det er for tabu til at det snakkes om. Det er dermed ikke sagt at alle saker som er tabu er noe folk vil slenge drit om. *erfart*

[Appelsin]

Jeg merker at jeg blir litt sånn: "Er du helt sikker?" - når jeg snakker med folk som ikke ønsker barn. Mer av omtanke enn noe annet, for det er jo så festlig med barn. Men spørsmålet er noe jeg tenker, og ikke sier høyt.

For hvem kan vel egentlig være sikre på noe som helst?
Og det å ha evnen til å leve med de valgene en tar, gjør en jo rustet til å være fornøyd og lykkelig uansett. Tror jeg.

Livet som foreldre er utrolig intenst. Jeg har aldri opplevd å kjenne på komplett lykke så ofte som etter at jeg fikk barn. For det kan være flere ganger om dagen. Men jeg har aldri vært så personlig nedprioritert og trøtt heller, med få utsikter til bedring.
Det er bare fornuftig å innta en holdning til om dette er noe en ønsker eller ikke. Men det er klart - en vet aldri hvordan det blir da.
Om man opplever det selv.

Vi har en del venner som ikke har barn (ennå)(?) - og noen ganger tror jeg familien min fungerer som reklame for barn - andre ganger som avlysningskampanje