Det siste tabu?

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

... så selv om de som velger å ikke få barn etter min mening ikke er egoistiske, så sier det seg selv at de ofte er mer selvsentrerte.

Jeg synes det er en urimelig påstand. Det er mulig at de i kraft av sitt valg har anledning til å være mer selvsentrerte, men derfra til å si at de har valgt slik fordi de er mer selvsentrerte, er noe helt annet.

[Niobe]

Samtidig så kjenner jeg mødre, som etter at de fikk barn ikke har ofret noe som helst utenfor hjemmets fire vegger en eneste tanke. Det er vel ganske selvsentrert, det også.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg synes det er en urimelig påstand. Det er mulig at de i kraft av sitt valg har anledning til å være mer selvsentrerte, men derfra til å si at de har valgt slik fordi de er mer selvsentrerte, er noe helt annet.

Nix, det siste der sa jeg ikke. Det du sa først mente jeg.

[Sitron]

Helt kurant å velge å ikke få barn. Men jeg syns en smule synd på dem som innser for sent at de tok feil valg.

[Fargo]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jeg trodde jeg visste hvordan det ville bli å få barn (les: baby), men det blir litt som fødsel, egentlig kan man ikke forberede seg på det. Jeg hadde knapt holdt i en unge før. Men jeg må si at jeg er utrolig mye mindre selvsentrert nå enn før jeg fikk barn, så selv om de som velger å ikke få barn etter min mening ikke er egoistiske, så sier det seg selv at de ofte er mer selvsentrerte.

[Cathrine H]

Jeg har egentlig aldri skjønt hvorfor noen blir provosert av at andre ikke vil ha barn. For meg er det et rart valg, men det bryr meg ikke.
De som velger det er jo heldige som finner noen som har gjort seg opp de samme meningene om det.

[Karima]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Samtidig så kjenner jeg mødre, som etter at de fikk barn ikke har ofret noe som helst utenfor hjemmets fire vegger en eneste tanke. Det er vel ganske selvsentrert, det også.

Godt poeng.

Jeg ble overrasket over hvor fint jeg synes det var å få barn. Men jeg er helt sikker på at jeg kunne fått et fint liv uten også. Jeg vil gå så langt som å si at noen ting ville vært bedre, uten at det betyr at jeg angrer på valget på noen som helst måte.

Jeg har respekt for folk som har selvinnsikt nok til å se at barn ikke er noe for dem, og tar konsekvensen av det. Det er nok av dem som ikke gjør denne vurderingen, og det er det jo ungene som må lide for.

Opprinnelig lagt inn av Karima, her.

Jeg ble overrasket over hvor fint jeg synes det var å få barn. Men jeg er helt sikker på at jeg kunne fått et fint liv uten også. Jeg vil gå så langt som å si at noen ting ville vært bedre, uten at det betyr at jeg angrer på valget på noen som helst måte.

Jeg har respekt for folk som har selvinnsikt nok til å se at barn ikke er noe for dem, og tar konsekvensen av det. Det er nok av dem som ikke gjør denne vurderingen, og det er det jo ungene som må lide for.

Veldig godt poeng. Jeg kjenner meg igjen i dine tanker rundt dette. For jeg var tidlig klar over at jeg ikke ønsket barn, det at jeg ende opp gravid på p-pillen og ikke er noen ekstrem aborttilhenger ble det til at jeg bar frem Plutten min. Det har jeg ikke angret på i den forstand og jeg er glad i og stolt av barnet mitt.

Jeg er imidlertid klar ove at dersom jeg hadde visst det jeg vet nå den gangen da jeg var ung og dum så hadde jeg valgt abort. Rett og slett fordi jeg er en av dem som har gjort jobben helt alene og studert med en baby på fanget og i full jobb det meste av tiden.

Når jeg nå har tatt et meget bevisst valg i forhold til det at jeg definitivt ikke skal presses til å leve et liv med små barn igjen er det en lettelse. Mulig jeg er selvsentrert men jeg vet med meg selv at jeg hadde ikke orket å ha den jobben jeg har og som jeg elsker dersom jeg hadde hatt små barn eller flere barn i og med at det er meget vanskelig problematikk jeg arbeider med.

Det jeg reagerer på er at folk rundt meg er så forundret over at jeg hveken vil ha en mann med barn eller få flere barn. Får min dose om at jeg er selvsentrert siden jeg heller vil reise og studere enda mer enn å få barn. Har faktisk aldri hatt den stormende babylykken på planeten rosa som nybakte mødre fabulerer om heller, heller en ro på en måte.

[Dixie Diner]

Det er da mye mer egoistisk å faktisk FÅ barn når man ikke har tid til dem, enn å velge bort barn når man lever et hektisk liv der barn ikke passer inn. Det å bevisst velge bort barn fordi man ikke har tid til dem er da alt ANNET enn egoistisk.

[Lilith]

Nå kjenner jeg bare såvidt en person som har valgt å ikke få barn. En venninne av en venninne. Og ja, jeg kjenner at jeg blir fylt av undring over valget hennes, men hjelpe meg, det er jo hennes sak og jeg blir verken mistenksom eller sur på henne av den grunn. Ville vel heller aldri kommentert det ovenfor henne dersom vi ikke var i en dyp fortrolig samtale om akkurat det emnet.

Jeg er 100% sikker på at mitt liv ikke hadde vært like givende, og at jeg ikke kunne ha vært like lykkelig, dersom jeg ikke hadde blitt mamma til tre skjønne barn. Det er veldig vanskelig for meg å forstå at folk velger annerledes, men ikke så vanskelig å akseptere.

[Che]

Jeg kan ikke forstå at det å ikke få barn er egoistisk.
Om man har en mann som ønsker seg barn mest av alt i hele verden, så kanskje - ellers så er det det vel ikke slik at det er noen barn som svever rundt som stjernestøv og aldri blir til fordi noen velger å ikke få barn.

Livet er vel hva man gjør det til. Er med Sitronen på det med å angre når det er for seint.

Jeg synes også at barna mine er fantastiske og det beste av alt - men jeg føler ikke at jeg ble et nytt menneske på grunn av dem - ei heller opplevde jeg noen følelsesmessig oppvåkning eller noe sånn. De er en god bonus her i livet og definitivt en stor del av mitt liv - men ikke meninga med det slik jeg ser det.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av FarOutFishing, her.

Jeg tror det grunnleggende instinktet om å reprodusere seg er så sterkt i mange at det er vanskelig eller umulig å forestille seg at det ikke er der hos andre.

Jeg har selvinnsikt nok til å se at det er meg i et nøtteskall. Jeg kan ikke begripe at det finnes noen som ikke vil ha barn og helst mange av dem. Jeg aksepterer, intellektuelt sett, at de finnes, men jeg forstår det ikke.

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Jeg synes også at barna mine er fantastiske og det beste av alt - men jeg føler ikke at jeg ble et nytt menneske på grunn av dem - ei heller opplevde jeg noen følelsesmessig oppvåkning eller noe sånn. De er en god bonus her i livet og definitivt en stor del av mitt liv - men ikke meninga med det slik jeg ser det.

Godt poeng!
Jeg har innmari vanskelig å forstå de som mener at meningen med livet er å være i en evig symbiose med sine barn. De som flyr fra skanse til skanse for å følge opp sine barn i absolutt ett og alt, sånt forundrer meg. For det kan da ikke være heldig for hverken barn eller voksne.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Helt kurant å velge å ikke få barn. Men jeg syns en smule synd på dem som innser for sent at de tok feil valg.

Og jeg kan ikke fatte at det er så veldig tabu heller. Jeg begynner å nærme meg 40, og har mange venninner på min alder som ikke ønsker seg barn. Hadde vi vært ti år yngre, hadde jeg kanskje trodd at de kanskje kom til å skifte mening, men nå ville jeg blitt VELDIG overrasket dersom disse fikk barn.

Jeg personlig synes det er rart å velge bort det å få barn. Jeg hadde vært altfor nysgjerrig og vært redd for å gå glipp av noe, til å kunne ta et slikt valg. Samtidig så tror jeg overhodet ikke personer som ikke har barn lever et dårligere liv enn oss med barn.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Jeg har innmari vanskelig å forstå de som mener at meningen med livet er å være i en evig symbiose med sine barn. De som flyr fra skanse til skanse for å følge opp sine barn i absolutt ett og alt, sånt forundrer meg.

[Kirsebær]

Jeg føler ikke at det er et tabu emne lengre. Alderen på førstegangsfødende øker, og har økt jevnt de siste årene og dette er på en måte med på å gjøre skrittet fra "vil ha barn sent" til "vil ikke ha barn" veldig lite.

Jeg har full forståelse for de som velger å ikke få barn. Livet med og uten barn ville vært to helt forskjellige liv for min del, og selv om jeg har et flott liv med Poden, så ser jeg også at jeg kunne hatt et fint liv uten han.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Jeg har innmari vanskelig å forstå de som mener at meningen med livet er å være i en evig symbiose med sine barn. De som flyr fra skanse til skanse for å følge opp sine barn i absolutt ett og alt, sånt forundrer meg. For det kan da ikke være heldig for hverken barn eller voksne.

Jeg har nevnt dette til noen eldre kolleger, og da får jeg bare "Håh, håh, bare vent til de bli tenåringer, da får du ikke tid til annet enn å kjøre de frem og tilbake mellom venner og fritidsaktiviteter" til svar. De tenker sikkert sitt, men jeg har sagt at, nei, det er ikke aktuelt at jeg skal ofre hele min fritid på noe de fint kan klare selv.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Samtidig så kjenner jeg mødre, som etter at de fikk barn ikke har ofret noe som helst utenfor hjemmets fire vegger en eneste tanke. Det er vel ganske selvsentrert, det også.

Veldig godt poeng.

Den eneste problematikken rundt dette, slik jeg ser det, er det Sitron kommer inn på. Jeg kjenner at jeg blir bekymret på andres vegne når de velger bort barn - tenk om de angrer seg når det er for sent? I og med at det er vanlig å få barn gjennom hele 30-årene nå, kan det sikkert være lett å føle at man har god tid. Og når man er i 20- og 30- årene kan det være mye spennende som skjer i livet; studier, vennefester, reiser, jobbe seg opp og fram i arbeidslivet. Og mens man står oppe i noe hektisk og morsomt, kan det være lett å tenke at man foretrekker friheten til å gjøre alt dette istedet for å får barn. Men kanskje kan ting fortone seg annerledes for de samme menneskene i 40- årene; de siste venneparene har kanskje fått barn, sosiale aktiviteter med jevnaldernde dabber av fordi disse er midt i sin hektiske småbarnsperiode, man har nådd dit man ville på jobben og livet blir roligere og mindre actionfyllt. Hvis man da sitter der og føler på en stor sorg over å ikke ha fått barn, ja da synes jeg det er veldig leit.

Men om man har tatt det riktige valget og aldri føler på et slikt savn, så er det selvfølgelig helt uproblematisk.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Veldig godt poeng.

Den eneste problematikken rundt dette, slik jeg ser det, er det Sitron kommer inn på. Jeg kjenner at jeg blir bekymret på andres vegne når de velger bort barn - tenk om de angrer seg når det er for sent? .

Jeg tenker at det er ikke farlig å angre seg. Vi tar mange valg i livet som vi inners inne skulle ønske vi hadde ugjort. Barn/ikke barn blir også en sånn greie.

Og jeg tror ikke at en som fram til midten av 30-årene har vært bestemt på at hun aldri vil ha barn, får den samme angeren som en som alltid har ønsket seg barn, men bare har ventet til det var for sent.

Hvis jeg ikke hadde fått Poden ville jeg nok som 50åring i øyeblikk ha angret på valget om å ikke få barn, men det ville ikke vært mer en konstantering, ikke en altoppslukende anger som forringet livet mitt på en måte.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Og jeg tror ikke at en som fram til midten av 30-årene har vært bestemt på at hun aldri vil ha barn, får den samme angeren som en som alltid har ønsket seg barn, men bare har ventet til det var for sent.

Det tror jeg du har veldig rett i. Jeg begynte å se meg om etter alternative løsninger i en alder av 28 fordi jeg ikke hadde møtt en potensiell far til mine barn da. Heldigvis for meg kom han på banen like etter, men hadde han ikke gjort det, kan det veldig godt hende at jeg hadde fått barn alene og det før jeg var 30. Jeg skulle ikke risikere å bli sittende uten fordi jeg ventet for lenge.