Gå tilbake   Foreldreportalen > FPForum > Generell diskusjon > Nyheter og media

Tre år og dypt fortvilet (A-magasinet. Juul)

Nyheter og media Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.

 
 
Trådverktøy Visningsmåter
Gammel 01-07-07, 22:25   #15
Irma
Ekvilist
 
Irma sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 13.117
Blogginnlegg: 25
Irma har et rykte de fleste bare kan drømme omIrma har et rykte de fleste bare kan drømme omIrma har et rykte de fleste bare kan drømme omIrma har et rykte de fleste bare kan drømme omIrma har et rykte de fleste bare kan drømme omIrma har et rykte de fleste bare kan drømme omIrma har et rykte de fleste bare kan drømme omIrma har et rykte de fleste bare kan drømme omIrma har et rykte de fleste bare kan drømme omIrma har et rykte de fleste bare kan drømme omIrma har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Tre år og dypt fortvilet (A-magasinet. Juul)

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

For meg er det å ha en deltagende far til mine barn det desidert viktigste kriteriet for å lage dem, og deltagende fedre klarer vanligvis å unngå slike situasjoner som den vi snakker om her. Jeg kaller meg en karrierekvinne, men like fullt prioriterer jeg barna og familien før jobben. Jeg forventer ikke noe mindre av barnas far.

Jeg kan vel egentlig signere alt Teofelia har skrevet i denne diskusjonen, og særlig det som er sitert. Jeg traff mannen min som 17-åring. Mannen min har et typisk "manneyrke", og er i en situasjon hvor det forventes at han skal jobbe mye - og at den type arbeidssituasjon han er i (med eget firma) ikke er forenelig med oppfølging av småbarn.

Allerede som 17-åring gjorde jeg det klart mine tanker rundt det å få barn og familie. Viktighet av begge foreldres tilstedeværelse og engasjement. Heldigvis var mannen min enig, og hovedårsaken til at han også var opptatt av dette, var egne negative erfaringer med en far som jobbet mye i oppveksten. Mitt engasjement kommer av at jeg har vært så heldig å ha en svært tilstedeværende far (og mor).

Man kan påvirke sin livssituasjon, man har mange valgmuligheter. Man man må ville, og man må ville ofre noe. Jeg blir skikkelig irritert over at så mange begrunner fars fravær med at han tjener mest, og den genrelle oppfatningen av at menns arbeid er så sabla viktig. (Som om typiske manneyrker er viktigere en typisk kvinneyrker. ) Menn har da for f*** vært med å stifte familie, da får de jammen stille opp for barna sine. Det er ikke nok å være glad i dem (det er ikke graden av "glad i" vi diskuterer), man må faktisk til en viss grad være til stede også.

Når det gjelder kommentarer rundt JJ sin bastanhet er jeg enig i at det kan bli litt mye, og at det kan føre til at foreldre trekker seg tilbake. Som sosionom synes jeg det er viktig å ta litt forbehold når man gir råd og veiledning. For øvrig følger jeg ham i mye av det han sier, og er enig i at han er et viktig talerør for barna.

__________________
Poden 2005 og Pjokken 2008

Sist redigert av Irma : 01-07-07 kl 22:52.
Irma er ikke aktiv   Svar med sitat
 

Trådverktøy
Visningsmåter

Innleggsregler
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke skrive svar
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke endre dine innlegg

BB code is
[IMG] kode er
HTML kode er Av
Bytt forum


Alle klokkeslett er GMT +2. Klokken er nå 20:37.


Powered by vBulletin
Copyright ©2000 - 2026, Jelsoft Enterprises Ltd.
Norsk: Lavkarbo.no | Selvrealisering.no
©2006 - 2015, Foreldreportalen.no