En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

bina skrev:

Når barna ikke lengre bryr seg om hvilke omsorgspersoner som tar seg av dem så syns jeg at det burde begynne å ringe i en eller annen alarmklokke. Da er ikke barna trygge og glade lengre, da mangler de tilknytning.

Det er da vel bare en fordel at barna kaster seg inn i leken når de kommer i barnehagen. Det virker ikke som en plausibel tolkning at de da mangler tilknytning.😕

bina skrev:

Det er jo det du skriver, Valentina.



Når barna ikke lengre bryr seg om hvilke omsorgspersoner som tar seg av dem så syns jeg at det burde begynne å ringe i en eller annen alarmklokke. Da er ikke barna trygge og glade lengre, da mangler de tilknytning.

Her tenker jeg helt motsatt av deg. Jeg mener at barnets følelse av trygghet i sosiale settinger avspeiles i evne til å knytte seg til andre omsorgspersoner. Og hvis jeg hadde tenkt som deg så hadde jeg ikke hatt hjerte og samvittighet til å gå fra barnet mitt i barnehagen eller hos andre hun er glad i. Jeg mener bestemt at min datter trives så godt i barnehagen, at hun aldri til dags dato har grått fordi jeg har gått og at hun ofte klager over at jeg henter henne for tidlig nettopp fordi hun er trygg på de menneskene som finnes i barnehagen og at hun er glad for å være der. Selvsagt er jeg selv også trygg på dem og har en stor tro på at barnehagen er godt sted for henne å være. Uten den troen ville jeg utvilsomt valgt å være hjemme med henne fremfor å jobbe.

Fader for en diskusjon.

nolo skrev:

Det er da vel bare en fordel at barna kaster seg inn i leken når de kommer i barnehagen. Det virker ikke som en plausibel tolkning at de da mangler tilknytning.😕

Bina, snakket vel om når de ble hentet?

Bina, hvis man tolker det Valentina skriver helt bokstavelig kan det lese det slik du gjør. Nå kan ikke jeg tenke meg i min villeste fantasi at det virkelig er slik.

Jeg er heller ikke helt enig med deg at barna nødvendigvis må være glade for at de skal være knyttet til foreldrene, ofte er det jo stikk motsatt, det at man er nær noen (barn og voksne) gjør at man også tør å vise de "negative" sidene av personligheten sin. Slik at barn som blir plaget på skolen og alltid må være på vakt kan slappe av hjemme og være sure og tverre. Det ligger ofte i den menneskelige natur at vi ikke liker kjeft og konflinkter, stadig kritikk kan føre til at man anstrenger seg for å være ekstra grei og snill, og det bare er sammen med dem man stoler ubetinget på at man kan være "seg selv"

bina skrev:

Det er jo det du skriver, Valentina.



Når barna ikke lengre bryr seg om hvilke omsorgspersoner som tar seg av dem så syns jeg at det burde begynne å ringe i en eller annen alarmklokke. Da er ikke barna trygge og glade lengre, da mangler de tilknytning.

Er det det jeg skriver 😕 Så vidt jeg ser skriver jeg ikke et ord om omsorgspersoner, jeg sier at ungen min LEKER. Vanligvis sammen med andre unger? Har du i det hele tatt vært i en barnehage?? Det er liksom ikke sånn at ungene sitter på fanget til noen voksne dagen lang....

Min sønn sier hei, før han springer videre for å rutsje på rutsjebanen, sykle videre på sykkelen, leke vider med toget, u name it. En eller annen gøy aktivitet. Som han altså ikke nødvendigvis avbryter momentant. Når jeg tenker meg om så var vi tre mødre som stod og så på barna våre i en god halvtime her forleden. Det må være i vår barnehage de har plassert alle ungene med tilknytningsforstyrrelse, gitt .

Det du tar som tegn på manglende tilknytning tar jeg som et tegn på at han koser seg der han er, ikke på dårlig tilknytning. Han protesterte heftig den første uka han ble levert og måtta ha tilvenning, han som de fleste andre.

Hadde han derimot stått og hengt i porten og ventet på meg og kastet seg i armene mine med tårer i øynene, DA hadde jeg blitt bekymret for om barnehage var tingen for ham. Det at ungen trives i barnehagen tar jeg i grunnen tvert i mot som tegn på at jeg har en trygg gutt som finner seg til rette og takler nye situasjoner, og som vet at mamma kommer tilbake igjen når dagen er slutt.

Du er jammen ikke verst som klarer å gi ungen min diagnonse manglende tilknytning basert på at han ikke øyeblikkelig river seg løs fra leken i det jeg gjør entre . Du bør google tilknytningsforstyrrelse, tror jeg, for det virker ikke helt som om du vet hva det er...

PS! det hender faktisk en gang i mellom at jeg får en unge i armene umiddelbart etter at jeg kommer også. Men det hender ALDRI at han står i porten og gråter etter meg. Det er det faktisk unger som gjør. Det synes JEG er trist. Når jeg ser unger som bæres hylende ut av barnehagen tenker jeg ikke at de har det fælt hjemme, bare at de har hatt det veldig kjekt akkurat i det de ble hentet. Vi har nok forskjellig syn på ting og tang, du og jeg...

him skrev:

Bina, hvis man tolker det Valentina skriver helt bokstavelig kan det lese det slik du gjør. Nå kan ikke jeg tenke meg i min villeste fantasi at det virkelig er slik.

Jeg er heller ikke helt enig med deg at barna nødvendigvis må være glade for at de skal være knyttet til foreldrene, ofte er det jo stikk motsatt, det at man er nær noen (barn og voksne) gjør at man også tør å vise de "negative" sidene av personligheten sin. Slik at barn som blir plaget på skolen og alltid må være på vakt kan slappe av hjemme og være sure og tverre. Det ligger ofte i den menneskelige natur at vi ikke liker kjeft og konflinkter, stadig kritikk kan føre til at man anstrenger seg for å være ekstra grei og snill, og det bare er sammen med dem man stoler ubetinget på at man kan være "seg selv"

Mitt innlegg var satt på spissen for å illustrere at min sønn hadde det fint i barnehagen. Jeg lurer på hva Bina hadde sagt om jeg skrev at min eldste datter pleide å si at hun ikke ville bli hentet før barnehagen sluttet. Etter først å ha insistert på at hun ikke ville i barnehagen før vi gikk . Samme ungen som illskrek hvis jeg haddde et annet barn enn henne på fanget.

Og akkurat det med å vise følelser hjemme som man ikke viser ute er også et godt tegn på at man vet hvor man hører hjemme. Vår lille propell er en engel hos besteforeldre og tanter og onkler, får aldri trassanfallene sine der. Men han får dem hjemme, og han får dem når vi er til stede, selv om andre er der.

Jeg må bare le av Binas forsøk på å redusere unger som trives i barnehagen til å være unger som mangler tilknytning til foreldrene. Jeg har gått på kurs i teamet, og jeg føler meg rimelig trygg på at ungene mine ikke snerter diagnosen en gang 😉.

Men nå må jeg sette fra meg pc'en, for min tilknytningsforstyrrede minstemann sutrer ved siden av og vil på død og liv sitte på fanget 😉

Berglijot skrev:

Jeg må innrømme at valgfriheten jeg nå har som kvinne kun er verdt noe om jeg velger jobb og ikke å være hjemme. Slik føles det i alle fall ofte når jeg diskuterer med folk. For at valgfriheten skal være reel må det faktisk bli akseptert å si at jeg vil være hjemme og oppdra barna mine selv.

Ja, jeg fikk mye pes og nedlatende ord da jeg gikk hjemme i 7 år.
Jeg var lat, stakkars barn som blir understimulerte etc.

Hjemmeværende de sitter på ræv å ser på glamour og lar ungene seile sin egen sjø...

...ja for de vet jo hva jeg gjør 24 timer i døgnet og kjenner utviklingen til mine barn...not.

Nå som jeg jobber er pipa en annen lyd, men de blir forferdet at jeg ikke er ferdig med noen utdannelse.



Skal jeg være helt ærlig så var drømmen min å gifte meg, få barn og stelle hjemme med mann og barn og etterhvert når ungene blir større å få en deltidsjobb.

Vi fikk det til i 7 år. Men det var tøft.
Men jeg storkoste meg.

Jeg er dritt lei av de nedlatende blikkene og kommentarene at jeg ikke er god nok og ikke bidrar til samfunnkassa, kun bruker..

Flere hjemmeværende jeg kjenner opplever også dette og det er lite hyggelig.

Og det er heller ikke bare lavtlønnende som velger å være hjemme utover det første året.

Jeg jobbet før jeg fikk unger, og jobber nå, pokker meg ta, hvis jeg ønsker å være hjemme så må jeg da for pokker få lov til det uten å få kastet etter meg at jeg ikke kjemper for likestilling, er dum, lat og at ungene mine lider..

Jeg kommer til å jobbe resten av livet så lenge helsen holder å gir penger tilbake til samfunnet da. Så jeg koser meg hjemme med god samvittighet mens ungene er små.

At jeg ikke får noe særlig pensjonspoeng den tiden jeg er hjemme, javel.
Det var verdt det og det var VÅRT valg.

macy skrev:

Hvorfor blir hun sur resten av kvelden hvis du henter før? Og hvordan er helgene? Blir det dryge timer sammen? Innrømmer at jeg er sjokkert over 9 timers dagen ja. Og hun er bare 1 år? 😱

Hun blir sur fordi hun har det så morsomt. Hvis du er ute på byen med venninnene og mannen din ringte og forlangte at du skulle komme hjem kl 22, hadde du likt det?

I helgene sørger vi for å møte andre folk. Hvis vi bare blir hjemme kjeder hun seg. Så vi besøker som oftest besteforeldrene hver helg, pluss at vi drar i barnehagen og leiker i sandkassa.

Hun er bare ett år, men har vært ekstremt sosial siden hun ble født. Hvis vi hadde folk på barselsvisitt nektet hun å sove før de gikk. Det er bare slik hun er, så vi legger tilrette for at hun skal ha det best mulig.

bina skrev:

Men hvorfor i all verden får dere barn da? Hvis det er en jobb du ikke trives med, og du foretrekker å ansette folk for å ta seg av barnet?

Er det bare et statussymbol? Barn er noe man må ha?

Hvis noen hadde anskaffet seg en hund på de premissene ville jeg meldt dem til dyrevernsnemnda.

Så man skal bare få barn hvis man ønsker å ha dem rundt seg hele tiden? Da hadde det ikke vært mange fødsler i Norge, gitt. Jeg elsker dattra mi, og vi har det veldig fint sammen når vi er sammen. Vi har også fine liv når vi ikke er sammen. På akkurat samme måte som jeg og mannen; vi har det veldig bra sammen, men vi ønsker ikke å være sammen hver dag, døgnet rundt.

Og det at dattra mi skal ha tilknytningsproblemer fordi hun er en trygg person som liker å leike med andre barn og ikke er avhengig av å henge i skjørtene til mamma hele tiden?

gajamor skrev:

Hun blir sur fordi hun har det så morsomt. Hvis du er ute på byen med venninnene og mannen din ringte og forlangte at du skulle komme hjem kl 22, hadde du likt det?

I helgene sørger vi for å møte andre folk. Hvis vi bare blir hjemme kjeder hun seg. Så vi besøker som oftest besteforeldrene hver helg, pluss at vi drar i barnehagen og leiker i sandkassa.

Hun er bare ett år, men har vært ekstremt sosial siden hun ble født. Hvis vi hadde folk på barselsvisitt nektet hun å sove før de gikk. Det er bare slik hun er, så vi legger tilrette for at hun skal ha det best mulig.

Måtte le litt av denne. Jeg sammenligner ikke meg selv med en 1 åring. Hvis jeg vil hjem kl. 22 så går jeg hjem. Du er ikke nødt til å hente kl. 16 vet du. De fleste barnehager er åpne til 17, siden dattera di er så supersosial.

Valentina skrev:

Vel, jeg har heller ikke båret noen baby i magen i ni måneder, men det har aldri falt meg inn at det var synd på meg av den grunn

Ut over det synes jeg innlegget ditt var... spesielt er kanskje ordet jeg leter etter.

Det var et svar på at menn og kvinner faktisk er forskjellige, og at vi nesten må bare godta det.

macy skrev:

Måtte le litt av denne. Jeg sammenligner ikke meg selv med en 1 åring. Hvis jeg vil hjem kl. 22 så går jeg hjem. Du er ikke nødt til å hente kl. 16 vet du. De fleste barnehager er åpne til 17, siden dattera di er så supersosial.

Det er fullt mulig å både følge opp barna sine bra, ha mye tid sammen med dem, og ha både jobb og et liv utenom. Jeg har mye mer tålmodighet og overskudd til barna om jeg studerer eller jobber sammenliknet med da jeg går hjemme.

macy skrev:

Jeg lurer litt på hvorfor det høres så negativt ut å bringe kvinnene tilbake til kjøkkenet. Den uttalelsen der er helt på tryne. Hvem lager maten i huset ellers? Vi må spise alle sammen og maten kommer ikke svevende av seg selv. Hvem lager maten i barnehagen? Jo, de som jobber der. Er de tilbake til kjøkkenbenken da? Eller er det bare greit at de kan smøre skiver til andre barn, men ikke til sine egne? Hvis man står på kjøkkenet og lager mat til sin familie så havner man 50 år tilbake i tid, man er kvinneundertrykt og det som verre er?? Jeg lager alt av mat her i huset. Hvis jeg ikke laget mat til mine unger, hvem skulle gjort det? Jo, sambo lager mat noen ganger han også, men det blir mest meg. Vi må slutte med å si at kvinnene havner tilbake til kjøkkenbenken hvis de skal jobbe mindre eller ikke jobbe. Alle må ha mat uansett, og vi drar ikke på restaurant til hvert måltid heller.

Seriøst? Hvorfor det høres negativt ut å bringe kvinnene tilbake til kjøkkenbenken?

HVORFOR DET HØRES NEGATIVT UT Å BRINGE KVINNENE TILBAKE TIL KJØKKENBENKEN?

Neisj... for familiene ville jo sulte hvis ikke kvinnene fant sin rette plass...



...beklager...

Billa skrev:

Seriøst? Hvorfor det høres negativt ut å bringe kvinnene tilbake til kjøkkenbenken?

HVORFOR DET HØRES NEGATIVT UT Å BRINGE KVINNENE TILBAKE TIL KJØKKENBENKEN?

Neisj... for familiene ville jo sulte hvis ikke kvinnene fant sin rette plass...



...beklager...

Men en mann kan godt stå på kjøkkenet også. Og de fleste kvinner står på et kjøkken hver dag uansett. Det er ikke negativt for meg, og jeg ser ikke ned på noen som står ved kjøkkenbenken.

macy skrev:

Verden er urettferdig, blodig urettferdig. Menn får aldri oppleve å bære en baby i 9 mnd. Det er fryktelig synd på menn. Vi kan ikke alltid få i pose og sekk. Siden det først er kvinnen som kan bære frem en baby, mate den med amming så mener jeg det er på sin plass at kvinnen får lov til å gjøre dette så lenge hun ønsker. Altså være hjemme og passe sine avkom selv.

Are you for real?

macy skrev:

Verden er urettferdig, blodig urettferdig. Menn får aldri oppleve å bære en baby i 9 mnd. Det er fryktelig synd på menn. Vi kan ikke alltid få i pose og sekk. Siden det først er kvinnen som kan bære frem en baby, mate den med amming så mener jeg det er på sin plass at kvinnen får lov til å gjøre dette så lenge hun ønsker. Altså være hjemme og passe sine avkom selv.

Heldigvis hadde aldri mannen her i huset godtatt at jeg skulle ha førsteretten på å være hjemme med ungene. Faktisk tenker jeg helt omvendt av deg - siden det er vi som er gravide og ammer, og vanligvis er hjemme store deler av det første året, er det desto større grunn til at pappaen er den som ev. skal redusere på jobbingen senere. 🙂 En skulle tro det var heldig for hele familien om pappaen kunne ha en dag i uka sammen med ettåringen, for eksempel.

Jeg har aldri sagt at ikke menn kan passe de små. Jeg sier at kvinner og menn bør kunne redusere sine jobber mens ungene er små. Noen er enige med meg, andre ikke.

macy skrev:

Jeg har aldri sagt at ikke menn kan passe de små. Jeg sier at kvinner og menn bør kunne redusere sine jobber mens ungene er små. Noen er enige med meg, andre ikke.

Du sa vitterlig at kvinner bør få være hjemme og passe sitt avkom så lenge de ønsker.

nolo skrev:

Du sa vitterlig at kvinner bør få være hjemme og passe sitt avkom så lenge de ønsker.

Ja hvis de ønsker, men menn kan også hvis de vil.

bina skrev:

Valentina: jeg skal ikke snakke for Skremmeren, for det klarer hun utmerket selv. 😀

Men - det jeg tenker: hvorfor vil man ha barn hvis man ikke anser seg selv som en kompetent omsorgsperson? Sagt på en annen måte: hvorfor skal akkurat JEG ha barn, hvis noen andre er bedre rustet til å ta seg av dem?

Og helt ærlig - når jeg leser hva du skriver om at barna dine ikke enser deg og ikke ønsker å være sammen med deg (foretrekker venner og har ikke tid til å være med hjem fra barnehage) - da blir jeg overbevist om at sånn vil jeg ikke ha det. Hvis jeg er en så uviktig person i mine barns liv at de foretrekker vennene og barnehagen, da har jeg mislyktes som mor. Da kunne jeg like godt latt være å få barn.

Mine barn er sterkt knyttet til både meg og mannen. Selv om de har det gøy i barnehagen er det aldri noen tvil om at de skal være med hjem. De løper oss i møte når de blir hentet i barnehage / SFO og viser tydelig at de ønsker å være med oss.

Jeg ønsker ikke å være en av mange likeverdige omsorgspersoner for barna mine. Jeg ønsker ikke å være på linje med barnehageansatte og lærere og SFO-personale. Jeg ønsker å være hakket viktigere for barna. Og barna mine er også hakket viktigere enn både jobben, kollegene, venner og øvrig slekt og familie. Sånn har vi det. Vi er en familie som liker å tilbringe tid sammen.

Men kjære, snakk om å overtolke! Siden mine barn er blåkopier av Valentinas er vel også jeg da en mislykket mor etter denne standarden... Og venninnen min som har barnehagebarn som henger ved porten og venter på mamma i timesvis har lykkes? Siden barnet så tydelig viser at det bare vil være med mamma mener jeg? Jeg har til og med reist fra SFO UTEN Storesøster jeg, for å hente Lillebror først. Hun hadde det så gøy.

Nei, jeg ser det hvertfall ikke sånn. Og jeg ser det ikke som noen falitterklærlng at JEG ikke er den morsomste lekekameraten for min 6-åring. Jeg er skikkelig dårlig på slengtau, og ser ikke helt for meg Storesøster og jeg som lusker rundt som "tyver" i nabolaget med lommelykt og pappbriller...

Jeg orker ikke være så kjempeopptatt av at JEG må være VIKTIGST. Hvordan barna mine har det og ikke minst fungerer i hverdagen er viktigere.