En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

Dere?

Må nødvendigvis alle argumenter være personlig motivert?

Jeg har vært både hjemmearbeidende, i fulltidsutdanning, i jobb osv. Som regel i kombinasjoner. Uansett hvilken situasjon jeg selv har vært i, har jeg alltid syntes at jobben hjemmearbeidende gjør blir undervurdert.

gajamor skrev:

Så det dere egentlig vil er å få skryt for det dere gjør? Men det har jo ingenting med hvordan det offentlige legger til rette for økonomiske ordninger (kontantstøtte, pensjonspoeng osv.) å gjøre, det går jo på holdningene i samfunnet. Jeg har aldri sett at hjemmeværende stiller opp for andres barn på den måten dere beskriver. Det er godt mulig det skjer, men jeg har ikke sett det. Så hvis dere vil at innsatsen deres skal bli satt pris på kan det kanskje være en ide å tydeliggjøre den?

Jeg er ikke hjemmeværende, men har svangerskapspermisjon med minstemann. Og har brukt hittil, 4 mnd av min permisjon på å hjelpe venner som ikke har fått barnehageplass til sine små. Innsatsen min er ikke så veldig synlig for andre, men betyr mye for de jeg hjelper.

macy skrev:

Ønsker ikke flere tusen kroner utbetalt, men gjerne at det viser på en CV at jeg har vært en flink mamma som har stillt opp for ungene mine, og andres. Eller at en CV med et hull på mange år faktisk ikke gjør noe.

En CV er ikke en form for poengopptjening, der man kan føre opp at man har så og så mange poeng i regnskapsføring eller så og så mange poeng i markedsføring også telles disse poengene og den som har flest vinner jobben. En CV brukes for å vise den potensielle arbeidsgiveren hvilken kompetanse man har opparbeidet seg som kan være relevant for den jobben man søker, og man kan føre opp all relevant arbeidserfaring, enten den er lønnet eller ikke.

Da jeg søkte på min nåværende jobb var det for eksempel relevant at jeg har hatt flere ubetalte styreverv i ideelle organisasjoner, der jeg har drevet med økonomi og markedsføring. Derimot ville fem års erfaring som fulltidsarbeidende frisør eller trailersjåfør gitt liten uttelling.

Hvis man søker jobb i en barnehage, vil jeg tro at det å ha vært hjemmeværende i flere år med fem unger ikke vil være uvesentlig. Søker man jobb som kirurg eller bibliotekar, er det neppe en veldig relevant praksis.

Jeg tok mitt funksjonshemmede barn ut av barnehagen da det viste seg at de ikke ga ham det han trengte. Jeg leste spes.ped., bestilte private veiledningstimer hos logoped og jobbet med det han trengte å jobbe med (i det offentlige ble han stående i logopedkø noen år til...)

Både helsestasjonen, PPT og BUP kunne se virkelig gode resultater av arbeidet jeg la ned i de årene fremfor å overlate ham til en barnehage som verken hadde kompetanse eller ressurser til å ta seg skikkelig av ham. Faktisk ble BUP overrasket over hvor godt han fungerte i forhold til sitt utgangspunkt da de utredet ham.

Ellers var jeg den som hjalp til når kabalen ikke gikk opp for andre. Syke barn, en nabo som ikke rakk å hente, telefoner som man ikke kunne bruke særlig tid på i arbeidstiden og der det var telefonkø osv.

Min mann var også hjemme en periode. Da stilte han opp for et familiemedlem som ikke hadde fått barnehageplass til sitt barn i det året som gikk frem til neste inntak. I tillegg var det som regel nabobarn på besøk etter skoletid. Lufte en hund som er alene hele dagen. Gjøre noen småoppgaver i nærbutikken bare fordi man ser at det trengs. Fikse porten til barnehagen i nærmiljøet. Oppdage, fikse og si ifra om potensielt farlig slitasjedefekt på lekeapparater i utemiljøet.

Være en pådriver for å få slutt på mobbing som foregår både på skole og fritid. Både ved å være tilstede og faktisk se det som skjer, korrigere ungene, skape hyggeligere ting å gjøre sammen (pepperkakebaking etc.) og å samarbeide med de barnas foreldre. Det var mye mobbing som foregikk i de timene mellom skoleslutt og hjemkomsten av foreldrene som mange foreldre ikke ante om. De hjemmeværende gjorde en kjempeinnsats i forhold til dette. Fordi de var tilstede, kunne gripe inn, kunne fortelle barnas foreldre hva deres lille prins eller prinsesse hadde vært med på slik at foreldrene som ikke hadde vært der også fikk mulighet for å snakke med barna sine om dette.

Osv.

kie skrev:

Jaja. Jeg er jo så naiv at jeg tror vi i samfunnet har både oppgaver og behov som ikke er organisert etter verv også, jeg da. Oppgaver som mange fulltidsarbeidende foreldre og deres barn nyter godt av men tydeligvis ikke ser/verdsetter, men ofte like fullt nyter godt av at noen gjør.

Hjemmeværende som har åpent hus for barn etter skolen. Som stiller hvis det er noe ekstra. Som passer barn for sin yrkesaktive nabo når h*n ikke rekker SFO. Som er en tilgjengelig voksenperson i nabolaget. osv. Vi vet jo hvordan f.eks. natteravnenes tilstedeværelse påvirker. Tror vi virkelig ikke at det har noe å si at det er noen voksne tilstede ellers også?

Jeg synes alt dette høres veldig flott ut, og ville helt klart satt pris på det om noen gjorde det. Når du sier at mange fulltidsarbeidende "tydeligvis" ikke verdsetter at dette gjøres, høres det ut for meg som om du snakker om dem i denne diskusjonen som sier at de ikke har egen erfaring med hjemmeværende som yter noe spesielt i nærmiljøet eller skolen - stemmer det? For det at noen sier at "jeg kjenner ingen hjemmeværende som gjør slikt" betyr jo ikke at man ikke synes "slikt" er bra, det kan jo bare rett og slett bety at det ikke er noen hjemmeværende i deres nærmiljø som stiller opp på denne måten.

kie skrev:

Jeg synes det er ganske utrolig at man i en situasjon kan peke ut de som velger noe annet enn seg selv og påstå at "de bidrar ikke".

Jeg synes ikke det er mange her som har gjort det. Det er mulig du snakker om andre sammenhenger.

kie skrev:

Må nødvendigvis alle argumenter være personlig motivert?

Nei, det håper jeg da ikke.

Og Kie, jeg synes du og mannen din har gjort (og gjør) en fabelaktig innsats i forhold til barn, familie og venner. Hvis noen sier om dere at dere ikke "bidrar", så faller det på sin egen urimelighet. Og jeg tviler jo ikke på at det finnes mange andre (både hjemmeværende og utearbeidende) som bidrar masse til folk rundt seg, både når det gjelder ting som kunne vært regnet om til økonomisk innsats - omsorgsarbeid, barnevakt - og annet.

Men jeg er ikke helt sikker på hva diskusjonen egentlig dreier seg om på det nåværende tidspunktet. Dreier det seg om hvorvidt det burde være bedre støtteordninger til foreldre med barn med spesielle behov, eller utvidet kontantstøtte til alle som ønsker det, eller mer pensjonsopptjening for privat omsorgsarbeid, eller øket "status" for det å ta vare på barn og andre familiemedlemmer?

Blå: Du kan ikke argumentere med at vi har det bedre i Norge enn i resten av Europa. Det vil si: Du kan det, men da må du også åpne for at man i debatter om likestilling sier at i og med at det står bedre til med likestillingen i Norge enn i de fleste andre land (igjen: tror det er bedre på Island) så er det ingen vits å diskutere at det er færre kvinnelige en mannlige ledere etc

Skilpadda skrev:

Men jeg synes faktisk det er sutrete å påstå at man ikke har reell valgfrihet fordi det ikke har samme status å være hjemmeværende som yrkesaktiv, eller fordi det å være hjemmeværende er dårligere betalt.

Jeg tror det som de på den "hjemmeværende siden" ønsker å diskutere er det som tilsvarer det berømmelige "glasstaket" i arbeidslivet. I teorien er det ingenting som hindrer kvinner i å bli ledere, men i praksis er ting anderledes. Jeg tenker også på en smarting (men jeg har greid å glemme nicket! :stønn: ) som her på FP lanserte begrepet "glassveggen" om dette med at menn ikke går inn i en mer aktiv rolle når det gjelder omsorgsoppgaver i hjemmet.

Jeg tror det er det de på den "hjemmeværende siden" prøver å påpeke: at selv om det i teorien er lite som hindrer de som virkelig vil være hjemme eksisterer det et "glasskille". Jeg vet at jeg selv spør meg: Hvordan vil det være å komme inn igjen i arbeidslivet hvis jeg tar meg en slik pause? Hvilken arbeidsgiver vil verdsette det at jeg har valgt å være hjemmeværende i en periode. Jeg kan ikke tenke meg noen. (Og her er det fullt mulig det er jeg som har et problem)

Og jeg tror at dette er et problem fordi at samfunnet rundt oss premierer arbeidslivet veldig høyt. Jeg leste en plass at de mente et fenomen som "boreout" (folk sitter på jobben og gjør ingenting og blir utslitt av det) er like vanlig som "burnout", men ingen snakker om det fordi det er ingen status i begrepet.

Skilpadda skrev:

Jeg synes alt dette høres veldig flott ut, og ville helt klart satt pris på det om noen gjorde det. Når du sier at mange fulltidsarbeidende "tydeligvis" ikke verdsetter at dette gjøres, høres det ut for meg som om du snakker om dem i denne diskusjonen som sier at de ikke har egen erfaring med hjemmeværende som yter noe spesielt i nærmiljøet eller skolen - stemmer det? For det at noen sier at "jeg kjenner ingen hjemmeværende som gjør slikt" betyr jo ikke at man ikke synes "slikt" er bra, det kan jo bare rett og slett bety at det ikke er noen hjemmeværende i deres nærmiljø som stiller opp på denne måten.

Nei. Jeg skrev og redigerte mens jeg var litt til og fra her, så det ble litt krassere formulert enn det var ment. Men jeg tror ikke at så mange i dette nærmiljøet heller legger merke til fordelene ved at noen velger å være hjemme. Jeg tror det generelt sett er vanskelig å få forståelse for at man utfører en jobb som også de utenfor familien nyter godt av så lenge dette ikke er en %-stilling, et organisert verv etc.

Jeg tror ikke så mange av de foreldrene som har barn lekende på lekeplassen her er klar over at huskestativet var i ferd med å rase sammen pga. slitasjedefekt i festene. Jeg tror ikke at så mange merker seg at porten til barnehagen er fikset. Og jeg er ikke så sikker på at så mange er klar over den innsatsen og tilstedeværelsen som ligger bak det at man fikk bukt med mobbing på skoleveien og i timene før foreldrene kom hjem fra jobb.

I tillegg kommer jo selvsagt innsats man gjør innen egen familie. At min mann stilte opp for den som ikke hadde barnehageplass gjorde det mulig for et foreldrepar å både jobbe fullt, og å kunne jobbe overtid. I tillegg til at man sparte en del i forhold til fravær pga. syke barn (mannen min passet barnet som regel da også), følging til helsestasjon og legekontroll. Tannlegetimer for barnet osv. Barnet fikk en myk overgang fra permisjon til full barnehageplass.

Jeg tror ikke så mange tenker over det når de regner på det og kommer frem til at de hjemmeværende ikke bidrar til fellesskapet. Men det er vel ikke til å komme utenom at mange menn gjennom tidene har kunnet påta seg høye stillinger med stort ansvar på grunn av at de har hatt en kone som har vært villig til å være bakkemannskap for dem. Allikevel regnes ikke kvinnenes innsats som verdifull. Hun har jo "bare gått hjemme".

Dette blir klønete, men det jeg vil frem til er at det er ganske mye "usynlig" arbeid som gjøres rundt omkring og som også bør anerkjennes som et bidrag.

Det er mulig jeg er påvirket av å selv ha vært så heldig å ha en mann som var villig til å være "bakkemannskap" og dermed muliggjorde min egen utdanning. Da det var en mann som gjorde det var det visst veldig imponerende. Misforstå meg rett; jeg synes også at han gjorde en kjempeinnsats som var avgjørende. Allikevel er det ikke få menn som har kommet seg gjennom et høyere studie på samme måte. Men da blir kvinnens innsats plutselig usynlig.

Kanskje er det noe av de samme mekanismene som ligger bak som gjorde at sykepleiere før i tiden ikke fikk lønn? Man antar at dette er noe de fra naturens side er kallet til å gjøre og derfor er det en selvfølge at de ikke kommer her og påstår at deres arbeid skal ha en verdi?

Skilpadda skrev:

Og Kie, jeg synes du og mannen din har gjort (og gjør) en fabelaktig innsats i forhold til barn, familie og venner. Hvis noen sier om dere at dere ikke "bidrar", så faller det på sin egen urimelighet. Og jeg tviler jo ikke på at det finnes mange andre (både hjemmeværende og utearbeidende) som bidrar masse til folk rundt seg, både når det gjelder ting som kunne vært regnet om til økonomisk innsats - omsorgsarbeid, barnevakt - og annet.

Men jeg er ikke helt sikker på hva diskusjonen egentlig dreier seg om på det nåværende tidspunktet. Dreier det seg om hvorvidt det burde være bedre støtteordninger til foreldre med barn med spesielle behov, eller utvidet kontantstøtte til alle som ønsker det, eller mer pensjonsopptjening for privat omsorgsarbeid, eller øket "status" for det å ta vare på barn og andre familiemedlemmer?

Takk.

Om diskusjonen, så tror jeg ikke jeg er helt sikker selv heller. Men jeg stusser selvsagt litt over at verdien på arbeidet man gjør skal avgjøres av om mottaker er egen familie eller andres familie. At man i en setting skjønner at man får noe for det man gir, mens det i en annen setting ses på nærmest som veldedighet.

Om jeg er på jobb, er min kompetanse og min tjeneste verdt rundt 320 000,- i året.

Om jeg privat bruker like mange timer i uken på å ta vare på noen som ellers ville hatt krav på hjelp fra det offentlige, så kan jeg toppen motta en symbolsk sum i omsorgslønn.

Men det viktigste er vel for meg at jeg i en setting regnes som bidragsyter og i en annen setting regnes som kun mottaker. Det virker som om det er gjennom det offentlige eller et annet "byttesystem" (du passer på mine og jeg passer på dine) at omsorg blir verdifullt. Selv om det man faktisk gjør er likt.

Og, for ordens skyld; jeg tror ikke at man skal betale hjemmeværende 300 000,- i året etc. Jeg synes bare at misforholdet blir litt vel stort og at de som gjør ulønnet arbeid blir for usynlige og lite verdsatt.

kie skrev:

Om jeg er på jobb, er min kompetanse og min tjeneste verdt rundt 320 000,- i året.

Om jeg privat bruker like mange timer i uken på å ta vare på noen som ellers ville hatt krav på hjelp fra det offentlige, så kan jeg toppen motta en symbolsk sum i omsorgslønn.

Det er et urimelig misforhold, det er jeg enig i.

kie skrev:

Jaja.

Når det gjelder CV'en og hullet i den, så kan jeg ikke forestille meg at noen ville ha stilt seg like tvilende til erfaring og kompetanse dersom årene ble brukt på å jobbe i barnehage. Hvorfor verdsettes omsorg i det offentliges regi så fullstendig annerledes enn omsorg til familiemedlemmer?

Relevansen til barnehage er selvsagt tilstede. Samtidig skal man vokte seg vel for å tro at det å oppdra egne barn gjør en automatisk kvalifisert til å ta seg av andres barn i en mer pedagogisk setting.

kie skrev:

Jeg tok mitt funksjonshemmede barn ut av barnehagen da det viste seg at de ikke ga ham det han trengte. Jeg leste spes.ped., bestilte private veiledningstimer hos logoped og jobbet med det han trengte å jobbe med (i det offentlige ble han stående i logopedkø noen år til...)

Både helsestasjonen, PPT og BUP kunne se virkelig gode resultater av arbeidet jeg la ned i de årene fremfor å overlate ham til en barnehage som verken hadde kompetanse eller ressurser til å ta seg skikkelig av ham. Faktisk ble BUP overrasket over hvor godt han fungerte i forhold til sitt utgangspunkt da de utredet ham.

Ellers var jeg den som hjalp til når kabalen ikke gikk opp for andre. Syke barn, en nabo som ikke rakk å hente, telefoner som man ikke kunne bruke særlig tid på i arbeidstiden og der det var telefonkø osv.

Min mann var også hjemme en periode. Da stilte han opp for et familiemedlem som ikke hadde fått barnehageplass til sitt barn i det året som gikk frem til neste inntak. I tillegg var det som regel nabobarn på besøk etter skoletid. Lufte en hund som er alene hele dagen. Gjøre noen småoppgaver i nærbutikken bare fordi man ser at det trengs. Fikse porten til barnehagen i nærmiljøet. Oppdage, fikse og si ifra om potensielt farlig slitasjedefekt på lekeapparater i utemiljøet.

Være en pådriver for å få slutt på mobbing som foregår både på skole og fritid. Både ved å være tilstede og faktisk se det som skjer, korrigere ungene, skape hyggeligere ting å gjøre sammen (pepperkakebaking etc.) og å samarbeide med de barnas foreldre. Det var mye mobbing som foregikk i de timene mellom skoleslutt og hjemkomsten av foreldrene som mange foreldre ikke ante om. De hjemmeværende gjorde en kjempeinnsats i forhold til dette. Fordi de var tilstede, kunne gripe inn, kunne fortelle barnas foreldre hva deres lille prins eller prinsesse hadde vært med på slik at foreldrene som ikke hadde vært der også fikk mulighet for å snakke med barna sine om dette.

Osv.

Dessverre så er det ikke mange med samme omsorgsevne og evne til uselviskhet. Jeg er skikkelig imponert

Mannen er nok den flinkeste her i gården.

I vårt tilfelle har det også (etter hvert som barna og familiens behov endret seg) vært en liten kamp om å få de valgmulighetene som andre har, siden vi har et barn som krever en del ekstra og siden kommunen sparer mye på at en av oss er hjemme. SFO-plass til det funksjonshemmede barnet er for eksempel noe som ikke akkurat kom over natten og uten protester.

Så det er mulig jeg er litt påvirket av det også når jeg ikke kjenner meg så godt igjen i valgfriheten mange skriver om. :tilstår:

Relatert kronikk i Dagbladet idag:

http://www.dagbladet.no/kultur/2007/10/10/514600.html

allium skrev:

Relatert kronikk i Dagbladet idag:

http://www.dagbladet.no/kultur/2007/10/10/514600.html

Jeg merket meg spesielt dette avsnittet:

Vi har dette ene året til å vasse i foreldreskap, enten alene eller sammen med andre som også liker babygym og babysang og babybio. Men vi trer ikke inn i et naturlig sosialt fellskap hvor vår nye viten og erfaring blir tatt i mot av og delt med mennesker i nære relasjoner som vil oss vel. Nettopp ved at vi som individ og samfunn har mistet dette, er det heller ikke rart at foreldre er usikre, at helsestasjonen og søvneksperter opplever stor etterspørsel etter gode råd, eller at mange av oss rett og slett er litt ensomme der vi går – isolert fra resten av samfunnet – trillende på den nye og overveldende Lykken, godt pakket nede i den vitenskaplig konstruerte vogna som verken skal gi babyen trekk, for mye stimuli eller hikke.

Jeg syns vinklingen i artikkelen er interessant. Og det er "noe" her som gir en slags gjenlyd for meg. Jeg kan ikke helt sette fingeren på det.