En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

Tibarnsmor, cand.philol. og leder for Oslo Katolske Bispedømmes familiesenter, Maria Elizabeth Fongen, skriver i sin kronikk i Aftenposten:

Når familier fragmenteres, blir samfunnet sykt. I dag lærer vi ikke foreldre og barn å fungere sammen. Familien ses som en samfunnsfiende.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1997571.ece

Har hun et poeng her, synes dere?

Hun er vel medlem i morfarbarn.no. Jeg må si jeg syns hun både har noen poeng og så blir jeg litt kvalm.

Dette må ses i sammenheng med hva en familie er ment å være, nemlig et kjærlighetsfellesskap mellom mor, far og eventuelle barn

Siden når?

Sannhetsord fra en reaksjonær katolikk? Nei takk

løve70 skrev:

Sannhetsord fra en reaksjonær katolikk? Nei takk

Så lett går det an å oppsummere.

Når du har et sånt syn på f.eks enslige forsørgere, at du nedgraderer enslige forsørgere og med andre ord mer eller mindre beskylder dem for å være dysfunksjonelle - se da kan damen gå hjem og legge seg. Og bli der.

"uansett hvor få som bor under samme tak (enslige defineres som en familie - som et politisk korrekt alibi mot diskrimineringsanklager?), hvilken sammensetning den har, eller hvor uforpliktet personene måtte leve i forhold til hverandre. Alternativt reduserer de familien til en økonomisk enhet, der bare inntekt og belastninger på trygdebudsjett tas med i regnskapet".

Hun har flere viktige poenger, men de risikerer å drukne av enkelte ekstreme synspunkter hun fremmer som de fleste tar avtand fra.

kie skrev:

Har hun et poeng her, synes dere?

Nei.

Jeg tror det lett kan se slik ut, men det skyldes nok mest historieløshet.

Den idealiserte familien hun maner frem er et fantasifoster. Det 50-tallet disse reaksjonære ønsker seg tilbake til har aldri eksistert.

Endringene i familien som institusjon, og på tilgrensende områder, har stort sett vært til det bedre de siste 150-årene. Men det er jo klart det fins folk som drømmer om å komme tilbake til en tid der homofile ikke kunne få økonomisk trygge rammer for samlivet sitt, der man ikke lovlig kunne velge abort, der det var forbudt å være homoseksuell, der det var forbudt å være samboer, der kvinner var forventet å ofre utdanning og karriere for mann og familie, der trygg prevensjon ikke var lett tilgjengelig, der man ikke kunne skille seg samme hvor fælt ekteskapet var, der mannen overtok kvinnenes eiendom når de giftet seg.

Hun har naturligivs krydret denne reaksjonære skrekkvisjonen sin med påstander om mer penger til barnefamiler, bedre tid til barna, mer trygghet i hverdagen og andre goder som de fleste kan være enige i. Ellers ville det vel neppe kommet på trykk i det hele tatt.

Ben "umoralens vokter" Murphy

Situasjonen for en stor andel familier kan best beskrives som en spagat mellom hjem og arbeid, der arbeidslivets krav får prioritet, mens hjemmefronten får smulene.

Når hun tar utgangspunkt i bildet over og som hun åpenbart tror er felles for flertallet lurer jeg på om hun har vært og snakket med familier flest? Hvor har hun det fra at de fleste av oss prioriterer arbeid før familie? Hvilke undersøkelser bygger hun på? Eller er det bare det at hun oppfatter alle som ikke får 10 barn og som velger 100 % familie slik? Uavhengig av alle de av oss som fint klarer å ha to tanker i hodet på en gang.

Selvfølgelig blir jeg skeptisk til meningene hennes når hun bygger hele artikkelen på ovennevnte avsnitt og ikke en gang underbygger påstanden.

Forøvrig slutter jeg meg til Ben Murphy.

Hun har fått et par fine tilsvar som har parkert argumentasjonen sin denne damen. En var fra en katolsk far ... desverre finner jeg ikke disse på nett....

ElinM skrev:

Hun har flere viktige poenger, men de risikerer å drukne av enkelte ekstreme synspunkter hun fremmer som de fleste tar avtand fra.

Enig. Jeg fulgte tankerekka hennes et godt stykke på vei. Jeg er enig i at familien nedgraderes i dagens samfunn. Jeg er også enig i at familier trenger tid sammen for å fungere.

Men så blir det litt mye for meg når hun argumenterer mot samboerskap, og på religiøs basis angriper abortloven.

Hvis hun hadde stoppet omtrent halvveis i innlegget sitt ville nok langt flere kunnet si seg enig. Men dette blir bare litt for meget katolsk, for å si det sånn.

Men ja - noen poenger har hun helt klart.

SiwH skrev:

Når hun tar utgangspunkt i bildet over og som hun åpenbart tror er felles for flertallet lurer jeg på om hun har vært og snakket med familier flest? Hvor har hun det fra at de fleste av oss prioriterer arbeid før familie? Hvilke undersøkelser bygger hun på? Eller er det bare det at hun oppfatter alle som ikke får 10 barn og som velger 100 % familie slik? Uavhengig av alle de av oss som fint klarer å ha to tanker i hodet på en gang.

Nja. De fleste av oss strekker oss langt for jobben. Vi kvier oss for å være hjemme med syke barn. Vi bruker mesteparten av barnas våkentid på jobben fremfor sammen med barna. Tidsmessig er det åpenbart, mener jeg, at mange av oss prioriterer jobb fremfor familie.

Benmurphy skrev:

Ben "umoralens vokter" Murphy

Henger meg på Benmurphy her, og er så enig!

allium skrev:

Det er her jeg mener artikkelen er dårlig. For jeg forstår at man tolker det sånn, men hun mener ikke dette.

I så fall bør hun be om å få igjen skolepengene, siden hun åpenbart ikke har lært å skrive norsk. Jeg har lest artikkelen en gang til nå – grundig – og jeg er overhodet ikke i stand til å tolke den som noe annet en et reaksjonært, samfunns-, kvinne- og menneskefiendtlig manifest.

allium skrev:

Og hun har definitivt ikke ofret egen utdannelse heller.

Og det taler ikke på noen måte til hennes fordel så lenge hun argumenterer for at andre bør gjøre det. Kanksje hun innerst inne angrer på ikke å ha vært en gammeldags katolsk mønsterhustru? Kanskje dette angrepet på samfunnet er en, bevisst eller ubevisst, botsøvelse?

Ben "Do you want Freud with your burger?" Murphy

Jeg har ikke ofret utdannelse for familie, men jeg ofrer yrkeslivet i noen år ja.

Foreldrene tilbake!
Barn trenger å føle seg ønsket, verdsatt og nødvendige. Altfor ofte overflødiggjør vi dem. Det grenser til et psykisk overgrep å utsette ett- og toåringer for ti timer barnehage daglig. Begynn med å gi familiene muligheten til å leve godt av én inntekt så lenge de ønsker.

Anerkjenn den hjemmearbeidende forelders omsorgsytelse - om dette er far eller mor - og doble vedkommendes pensjonspoeng. Vurder eventuelt omsorgslønn. Verdsett barneoppdragelse i CV-en! Hver 7-åring = 1 doktorgrad. Skoler: Stol på foreldrenes evne til å overføre nestekjærlighet, kunnskap og verdier til sine barn.


Jaaaa, blir så glad når flere mener slik som meg!!!!