En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

macy skrev:

Jeg lurer litt på hvorfor det høres så negativt ut å bringe kvinnene tilbake til kjøkkenet. Den uttalelsen der er helt på tryne. Hvem lager maten i huset ellers? Vi må spise alle sammen og maten kommer ikke svevende av seg selv. Hvem lager maten i barnehagen? Jo, de som jobber der. Er de tilbake til kjøkkenbenken da? Eller er det bare greit at de kan smøre skiver til andre barn, men ikke til sine egne? Hvis man står på kjøkkenet og lager mat til sin familie så havner man 50 år tilbake i tid, man er kvinneundertrykt og det som verre er?? Jeg lager alt av mat her i huset. Hvis jeg ikke laget mat til mine unger, hvem skulle gjort det? Jo, sambo lager mat noen ganger han også, men det blir mest meg. Vi må slutte med å si at kvinnene havner tilbake til kjøkkenbenken hvis de skal jobbe mindre eller ikke jobbe. Alle må ha mat uansett, og vi drar ikke på restaurant til hvert måltid heller.

I alle dager.

Dette handler da virkelig ikke om hvem som skal lage maten? Det går faktisk utmerket godt an å lage sunn mat hver eneste dag mens man jobber 100%. Både for menn og kvinner.
'
Uttrykket du åpenbart ikke forstår, er et allment bilde på 50-tallets idealkvinne - en hjemmeværende mor som hadde sin arbeidsplass i hjemmet og som ikke trengte noe særlig ytre stimuli for å være lykkelig. Det skulle være nok å få være så heldig å ha hus, hjem, mann og barn å ta vare på. Dette var selv på 50-tallet et fåtall kvinner forunt, men har blitt stående som et allment bilde på 50-tallskvinnen likevel. Når noen bruker uttrykket "tilbake til kjøkkenbenken", så ligger det i uttrykket at kvinner ikke skal delta i yrkesliv og samfunnsliv på lik linje med mannen. At kvinnen skal kjenne sin plass som er i hjemmet og utelukkende bruke tiden sin på familiære omsorgsoppgaver og stell av hjemmet. Ikke fordi hun har lyst, men fordi det er hennes allmenne plikt. Det er et uttrykk som gjør opprør mot gammeldagse konvensjoner som fratar kvinner deres valgfrihet i forhold til hvordan de vil leve livet sitt. Det handler ingenting om hvem som skal lage middag, eller hvorvidt man skal spise på restaurant.

Jo jeg tolker det slik. Å lage mat er en drittjobb, å være hjemmeværende er en drittjobb, for slik var det i gamle dager. :dåner:

macy skrev:

Jo jeg tolker det slik. Å lage mat er en drittjobb, å være hjemmeværende er en drittjobb, for slik var det i gamle dager. :dåner:

Da har du ikke forstått at det i virkeligheten handler om at kvinner skal ha samme valgfrihet og like muligheter som menn. At det handler om skjevheter som i ytterste konsekvens er diskriminerende for kvinner, og samfunnsmekanismer som fratar kvinner medbestemmelse i sitt eget liv.

Kasia skrev:

Da har du ikke forstått at det i virkeligheten handler om at kvinner skal ha samme valgfrihet og like muligheter som menn. At det handler om skjevheter som i ytterste konsekvens er diskriminerende for kvinner, og samfunnsmekanismer som fratar kvinner medbestemmelse i sitt eget liv.

Verden er urettferdig, blodig urettferdig. Menn får aldri oppleve å bære en baby i 9 mnd. Det er fryktelig synd på menn. Vi kan ikke alltid få i pose og sekk. Siden det først er kvinnen som kan bære frem en baby, mate den med amming så mener jeg det er på sin plass at kvinnen får lov til å gjøre dette så lenge hun ønsker. Altså være hjemme og passe sine avkom selv.

Kasia skrev:

Da har du ikke forstått at det i virkeligheten handler om at kvinner skal ha samme valgfrihet og like muligheter som menn. At det handler om skjevheter som i ytterste konsekvens er diskriminerende for kvinner, og samfunnsmekanismer som fratar kvinner medbestemmelse i sitt eget liv.

Nettopp. Og i den sammenheng synes jeg det er på sin plass å diskutere om samfunnet per i dag muliggjør dette på en måte som også tar hensyn til omsorgsoppgavene i forbindelse med det å ha barn.

macy skrev:

Verden er urettferdig, blodig urettferdig. Menn får aldri oppleve å bære en baby i 9 mnd. Det er fryktelig synd på menn. Vi kan ikke alltid få i pose og sekk. Siden det først er kvinnen som kan bære frem en baby, mate den med amming så mener jeg det er på sin plass at kvinnen får lov til å gjøre dette så lenge hun ønsker. Altså være hjemme og passe sine avkom selv.

Det er jo helt greit hvis kvinnen ønsker det selv. Nå er det altså valgfriheten kvinner flest krever, og jeg og flere med meg syns absolutt ikke at det å gå gravid og føde veier opp for å ikke kunne velge hva jeg vil gjøre med mitt eget liv. Det vil sånn jeg ser det bare være tilfredsstillende for dem som ikke ønsker annet enn å stell hus, barn og hjem. Det rammer med andre ord en stor gruppe kvinner som ønsker å kombinere morsrollen med yrkesrollen. To roller som svært mange evner å kombinere på en utmerket måte. Det at du personlig ønsker å ta vare på ditt eget avkom som du kaller det, og at det betyr å være sammen med dem hele tiden, det er ikke ensbetydende med at det er riktig for alle andre kvinner i Norge.

macy skrev:

Verden er urettferdig, blodig urettferdig. Menn får aldri oppleve å bære en baby i 9 mnd. Det er fryktelig synd på menn. Vi kan ikke alltid få i pose og sekk. Siden det først er kvinnen som kan bære frem en baby, mate den med amming så mener jeg det er på sin plass at kvinnen får lov til å gjøre dette så lenge hun ønsker. Altså være hjemme og passe sine avkom selv.

Det er vel heller ingen som nekter henne å gjøre det? Såfremt hun da selvfølgelig sørger for å ha en mann med samme oppfatning, eller har sørget for å ordne seg økonomisk på en annen måte før hun får barn...

Skremmern skrev:

Jeg leser stadig vekk slike utsagn, og jeg synes det er trist. Har det virkelig blitt slik? Klarer vi ikke (eller har vi bare mistet troen på) å ta oss av egne barn?

Du skjønner ikke at ikke alle liker å være hjemmeværende med barn, jeg skjønner ikke at ikke alle elsker matematikk og ser logikken i algebra. Folk er forskjellige. Noe er medfødt, noe er miljø, men alle kan ikke trives med det samme arbeidet. Jeg syns det er fryktelig kjedelig å aktivisere småbarn, men kan gjerne undervise 15-åringer i matematikk. For deg er det kanskje omvendt. Hvorfor skal du presse meg inn i din rolle?

Jeg klarer fint å ta meg av barnet mitt, men jeg trives ikke med den jobben. Derfor har jeg ansatt kompetente fagfolk til å gjøre det for meg. Du syns kanskje det høres kaldt og kynisk ut, men for meg og mitt barn er det den beste løsningen. Hvis det neste barnet ikke er en person som trives i barnehagen, gjør vi det anderledes. Da kan f.eks. min mann være hjemme med ham/henne i en periode. Jeg syns det viktigste er å legge til rette for mine barn og min familie, ikke å følge opp firkantete prinsipper.

Barna mine MÅ ikke i barnehagen, men for den ettårige personen jeg bor sammen med er det et strålende sted å være.
Jenta mi var forresten førstemann i barnehagen i dag. Hun våknet kl 0510, og godtok å kose en liten stund. Hun har ikke noe språk ennå, så hun vinker når hun vil dra i barnehagen. Kl 0630 begynte hun å vinke. Kl 07 vinket hun mens hun sto ved døra og hylte. Kl 0715 hoppet hun opp og ned på hodet til mannen i senga mens hun vinket med begge hendene. Kl 0730 (da barnehagen åpnet) stormet hun inn døra uten å se seg tilbake.
Vi henter henne ikke før kl 16, for da blir hun sur hele kvelden og godt utover morgendagen. Så for utenforstående er vi sånne fryktelige foreldre som leverer først og henter sist, og lar barna være nesten 9 timer i barnehagen og vansmekte.

gajamor skrev:

Vi henter henne ikke før kl 16, for da blir hun sur hele kvelden og godt utover morgendagen. Så for utenforstående er vi sånne fryktelige foreldre som leverer først og henter sist, og lar barna være nesten 9 timer i barnehagen og vansmekte.

Hvorfor blir hun sur resten av kvelden hvis du henter før? Og hvordan er helgene? Blir det dryge timer sammen? Innrømmer at jeg er sjokkert over 9 timers dagen ja. Og hun er bare 1 år? 😱

Skremmern skrev:

Jeg synes du motsier deg selv her. Hvordan kan man med viten og vilje sette barn til verden, for så å ikke ønske å tilbringe mest mulig tid sammen med dem? Jeg sier ikke dette for å kritisere, altså, jeg skjønner bare ikke tankegangen. Nå ser vi også bort ifra jobb og lån og alt annet, vi snakker om å ønske. Hvordan har du det i helgene, da? Tripper du, og gleder deg til ukestart?

Jeg opplever også urolige dager, dager hvor jeg drømmer om et liv med reising og late dager sammen med mannen, dager hvor jeg blir sliten av å være så kreativ. Men det opplevde jeg periodevis på jobb også, stunder hvor jeg drømte om noe annet. Alle opplever å bli sliten og lei, men når man får barn blir man foreldre på fulltid, og jeg evner veldig godt å ta meg av egne barn uten å gå på veggen. Men det er kanskje ikke alle som klarer det?

Hvordan jeg klan få barn uten å ønske å tilbringe mest mulig tid sammen med dem? Jeg forstår ikke helt problemstillingen. Jeg tror rett og slett ikke det er verken til barnas beste eller mitt beste å være rundt meg 24 timer i døgnet. Jeg tror de har godt av å gå i barnehage. Jeg tror jeg blir en bedre mor av å ikke tilbringe all min tid sammen med dem. Jeg tror rett og slett ikke at MOR nødvendigvis er alt det barna trenger.

Du lurer på om jeg på slutten av helgen gleder meg til mandagen? Det er ikke sånn at jeg ikke orker å være sammen med ungene mine 24 t i strekk, det er bare slik at jeg ikke har lyst til å være sammen med den 24/24 syv dager i uka, 12 mnd i året. Jeg storkoser meg i helgen, men synes det er kjekt å gå på jobb på mandagen. Like kjekt som jeg synes det er å ta helg på fredagen.

Og ja, man blir foreldre på fulltid når man får barn, men man trenger ikke nødvendigvis å være rundt barna hele døgnet av den grunn.....

Jeg tar meg godt av mine barn, og jeg gir dem det jeg tror de trenger. Og det er etter MIN oppfatning ikke at mor er tilstede 24 t i døgnet. Jeg har innsett at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet fordi jeg jobber og har barn i barnehage, rett og slett fordi ungene har elsket å være der. Den dårlige samvittigheten jeg har hatt har vært knyttet til det du sier om at jeg har fått barn (nei, jeg har ikke satt dem til verden), og at jeg burde være mest mulig sammen med dem. Men så innser jeg at de ikke har samme behov!

Når eldstemann kommer hjem fra skolen vil hun heller springe ut og leke med venninnene enn å være hjemme med meg 🙄. Når jeg går tidlig i barnehagen for å hente minstemann så må jeg stå en god halvtime og se på at han leker, mens han knapt enser meg. Og så må jeg si at "nå går vi, minstemann".

Jeg tror en del foreldre gjør seg viktigere enn de egentlig er. Unger trenger kjærlighet, omsorg, forutsigbarhet, fravære av stress. Man trenger ikke å være innen en armlengdes avstand fra dem døgnet rundt for å gi dem dette!

Jeg trenger variasjon for å trives. Jeg liker å reise bort uten unger, jeg liker å reise bort sammen med unger. Jeg har ikke dårlig samvittighet for å reise bort mens ungene er hos besteforeldrene, jeg vet at de har det kjempefint der! Men det er også kjekt å ta med ungene og dele opplevelsene med dem. Og man trenger ikke bare å dra på "barneferier", unger kan ha det gøy feks i en storby også. Det handler om kompromiser!

Du styrer forøvrig elegant unna å kommentere min påstand om at mødre i gode, gamle dager ikke nødvendigvis var mer tilstede for sine barn enn det utearbeidende kvinner er nå. Kvinner jobbet før også, men de hadde sitt arbeid i hjemmet, og det bestod av LANGT mer enn å leke med barna....

Du & jeg må bli enige om å være uenige 😉

macy skrev:

Verden er urettferdig, blodig urettferdig. Menn får aldri oppleve å bære en baby i 9 mnd. Det er fryktelig synd på menn. Vi kan ikke alltid få i pose og sekk. Siden det først er kvinnen som kan bære frem en baby, mate den med amming så mener jeg det er på sin plass at kvinnen får lov til å gjøre dette så lenge hun ønsker. Altså være hjemme og passe sine avkom selv.

Vel, jeg har heller ikke båret noen baby i magen i ni måneder, men det har aldri falt meg inn at det var synd på meg av den grunn

Ut over det synes jeg innlegget ditt var... spesielt er kanskje ordet jeg leter etter.

Valentina: jeg skal ikke snakke for Skremmeren, for det klarer hun utmerket selv. 😀

Men - det jeg tenker: hvorfor vil man ha barn hvis man ikke anser seg selv som en kompetent omsorgsperson? Sagt på en annen måte: hvorfor skal akkurat JEG ha barn, hvis noen andre er bedre rustet til å ta seg av dem?

Og helt ærlig - når jeg leser hva du skriver om at barna dine ikke enser deg og ikke ønsker å være sammen med deg (foretrekker venner og har ikke tid til å være med hjem fra barnehage) - da blir jeg overbevist om at sånn vil jeg ikke ha det. Hvis jeg er en så uviktig person i mine barns liv at de foretrekker vennene og barnehagen, da har jeg mislyktes som mor. Da kunne jeg like godt latt være å få barn.

Mine barn er sterkt knyttet til både meg og mannen. Selv om de har det gøy i barnehagen er det aldri noen tvil om at de skal være med hjem. De løper oss i møte når de blir hentet i barnehage / SFO og viser tydelig at de ønsker å være med oss.

Jeg ønsker ikke å være en av mange likeverdige omsorgspersoner for barna mine. Jeg ønsker ikke å være på linje med barnehageansatte og lærere og SFO-personale. Jeg ønsker å være hakket viktigere for barna. Og barna mine er også hakket viktigere enn både jobben, kollegene, venner og øvrig slekt og familie. Sånn har vi det. Vi er en familie som liker å tilbringe tid sammen.

gajamor skrev:

Jeg klarer fint å ta meg av barnet mitt, men jeg trives ikke med den jobben. Derfor har jeg ansatt kompetente fagfolk til å gjøre det for meg. Du syns kanskje det høres kaldt og kynisk ut, men for meg og mitt barn er det den beste løsningen. Hvis det neste barnet ikke er en person som trives i barnehagen, gjør vi det anderledes. Da kan f.eks. min mann være hjemme med ham/henne i en periode. Jeg syns det viktigste er å legge til rette for mine barn og min familie, ikke å følge opp firkantete prinsipper.

Barna mine MÅ ikke i barnehagen, men for den ettårige personen jeg bor sammen med er det et strålende sted å være.
Jenta mi var forresten førstemann i barnehagen i dag. Hun våknet kl 0510, og godtok å kose en liten stund. Hun har ikke noe språk ennå, så hun vinker når hun vil dra i barnehagen. Kl 0630 begynte hun å vinke. Kl 07 vinket hun mens hun sto ved døra og hylte. Kl 0715 hoppet hun opp og ned på hodet til mannen i senga mens hun vinket med begge hendene. Kl 0730 (da barnehagen åpnet) stormet hun inn døra uten å se seg tilbake.
Vi henter henne ikke før kl 16, for da blir hun sur hele kvelden og godt utover morgendagen. Så for utenforstående er vi sånne fryktelige foreldre som leverer først og henter sist, og lar barna være nesten 9 timer i barnehagen og vansmekte.

Men hvorfor i all verden får dere barn da? Hvis det er en jobb du ikke trives med, og du foretrekker å ansette folk for å ta seg av barnet?

Er det bare et statussymbol? Barn er noe man må ha?

Hvis noen hadde anskaffet seg en hund på de premissene ville jeg meldt dem til dyrevernsnemnda.

løve70 skrev:

Selvfølgelig. Og da er det SÅÅÅÅ mye lettere at kvinnen jobber litt mer redusert fordi hun tjener jo minst..........Og vips der var lønnsforskjellen enda større.

Akkurat det er jo faktisk et dillema. Og det handler jo også om hvem som kan og ikke kan jobbe redusert. Og hvem som har lyst. Men det må jo bli en diskusjon i det enkelte hjem.

Her i heimen tjener jeg minst og jobber redusert. Enkelt og greit fordi jeg synes det er ok å jobbe redusert, men selvfølgelig også fordi jeg har men mann som har en jobb der "redusert" ikke er et alternati, da må han finne en annen jobb. Og det vil ikke han, fordi han trives, og det vil ikke jeg, fordi jeg nyter godt av kronene han drar inn 😉

Så ja, økonomi spiller (dessverre for noen) en rolle når man bestemmer hvem som jobber redusert. Både fordi høyere lønn ofte innebærer mindre fleksibilitet, og fordi familien selvfølgelig vil merke på pungen at den som tjener mest går ned i stilling.

bina skrev:

Og helt ærlig - når jeg leser hva du skriver om at barna dine ikke enser deg og ikke ønsker å være sammen med deg (foretrekker venner og har ikke tid til å være med hjem fra barnehage) - da blir jeg overbevist om at sånn vil jeg ikke ha det. Hvis jeg er en så uviktig person i mine barns liv at de foretrekker vennene og barnehagen, da har jeg mislyktes som mor. Da kunne jeg like godt latt være å få barn.

Mine barn er sterkt knyttet til både meg og mannen. Selv om de har det gøy i barnehagen er det aldri noen tvil om at de skal være med hjem. De løper oss i møte når de blir hentet i barnehage / SFO og viser tydelig at de ønsker å være med oss.

Jeg ønsker ikke å være en av mange likeverdige omsorgspersoner for barna mine. Jeg ønsker ikke å være på linje med barnehageansatte og lærere og SFO-personale. Jeg ønsker å være hakket viktigere for barna. Og barna mine er også hakket viktigere enn både jobben, kollegene, venner og øvrig slekt og familie. Sånn har vi det. Vi er en familie som liker å tilbringe tid sammen.

Jeg er, uten å ha truffet Valentina personlig, ikke et sekund i tvil om at hun og mannen er de viktigste personene i barna deres sine liv.

Vi skal være veldig glade for at barna ikke enser oss når vi går, og at de har lyst til å være med venner. Da er de trygge og sosiale vesener.

Jeg syns det er merkelig å påstå at man har mislyktes som mor dersom man ikke er den foretrukne hele tiden.

nolo skrev:

Jeg er, uten å ha truffet Valentina personlig, ikke et sekund i tvil om at hun og mannen er de viktigste personene i barna deres sine liv.

Vi skal være veldig glade for at barna ikke enser oss når vi går, og at de har lyst til å være med venner. Da er de trygge og sosiale vesener.

Jeg syns det er merkelig å påstå at man har mislyktes som mor dersom man ikke er den foretrukne hele tiden.

Jeg kjenner ikke Valentina, og uttaler meg ikke om henne, men hvordan jeg ville opplevd det hvis barna mine ikke markerte forskjell mellom meg og de ansatte i barnehagen.

Det kan like så godt være at barna mangler røtter og tilhørighet, når de aksepterer alle både faste og tilfeldige omsorgspersoner på lik linje.

Jeg må innrømme at valgfriheten jeg nå har som kvinne kun er verdt noe om jeg velger jobb og ikke å være hjemme. Slik føles det i alle fall ofte når jeg diskuterer med folk. For at valgfriheten skal være reel må det faktisk bli akseptert å si at jeg vil være hjemme og oppdra barna mine selv.

bina skrev:

Valentina: jeg skal ikke snakke for Skremmeren, for det klarer hun utmerket selv. 😀

Men - det jeg tenker: hvorfor vil man ha barn hvis man ikke anser seg selv som en kompetent omsorgsperson? Sagt på en annen måte: hvorfor skal akkurat JEG ha barn, hvis noen andre er bedre rustet til å ta seg av dem?

Og helt ærlig - når jeg leser hva du skriver om at barna dine ikke enser deg og ikke ønsker å være sammen med deg (foretrekker venner og har ikke tid til å være med hjem fra barnehage) - da blir jeg overbevist om at sånn vil jeg ikke ha det. Hvis jeg er en så uviktig person i mine barns liv at de foretrekker vennene og barnehagen, da har jeg mislyktes som mor. Da kunne jeg like godt latt være å få barn.

Mine barn er sterkt knyttet til både meg og mannen. Selv om de har det gøy i barnehagen er det aldri noen tvil om at de skal være med hjem. De løper oss i møte når de blir hentet i barnehage / SFO og viser tydelig at de ønsker å være med oss.

Jeg ønsker ikke å være en av mange likeverdige omsorgspersoner for barna mine. Jeg ønsker ikke å være på linje med barnehageansatte og lærere og SFO-personale. Jeg ønsker å være hakket viktigere for barna. Og barna mine er også hakket viktigere enn både jobben, kollegene, venner og øvrig slekt og familie. Sånn har vi det. Vi er en familie som liker å tilbringe tid sammen.

Du leser meg som fanden leser bibelen!

Jeg - eller vi - har et veldig nært og godt forhold til våre barn, takk, og den dagen det blir unormalt at skoleunger foretrekker å leke med venninner, eller barnehageunger føler for å "leke ferdig" når de blir avbrutt i leken, den dagen skal jeg heller revurdere mine omsorgsvner. Jeg var da vitterlig ute store deler av dagen da jeg var unge selv - med hjemmeværende mor - for ikke så alt for lenge siden. Det betydde ikke at jeg ikke likte å være sammen med min mor, det betydde bare at det var mye kjekkere å leke med barbie og snakke om guttene i klassen med venninner 😉 .

Og takk, jeg ser meg selv som en meget kompetent omsorgsperson, dog ikke den eneste kompetente omsorgspersonen for mine barn. Jeg ser at besteforeldre også har en rolle, at det er viktig at de knytter seg til kontaktpersonen i barnehagen.

Du føler at jeg ikke ser meg som en kompetent omsorgsperson iom at jeg ikke føler for å være sammen med ungene mine døgnet rundt, mens jeg tror du overvurderer morsrollen om du tror det nødvendigvis er det beste for alle unger å henge i skjørtene på mamma. Vi er rett og slett ikke enige.

Jeg elsker mine unger, jeg stortrives sammen med dem, men jeg stortrives også uten dem. Og jeg blir ikke deprimert av å tenke på at de har det gøy uten meg heller 🙄. Det gir meg overhode ikke dårlig samvittighet, eller svekker min selvtillit som mor. Jeg vet at jeg er en kjempegod mor, det ser jeg hver dag i mine trygge, sosiale, glade og lykkelige barn .

God helg! Nå tar jeg høstferie. Sammen med ungene mine 😉

bina skrev:

Jeg kjenner ikke Valentina, og uttaler meg ikke om henne, men hvordan jeg ville opplevd det hvis barna mine ikke markerte forskjell mellom meg og de ansatte i barnehagen.

Det kan like så godt være at barna mangler røtter og tilhørighet, når de aksepterer alle både faste og tilfeldige omsorgspersoner på lik linje.

Hva i alle dager? Hvordan klarte du å lese det ut av det jeg skrev?

Det der gidder jeg rett og slett ikke kommentere en gang, tror jeg, for det blir for dumt.

Valentina skrev:

Hva i alle dager? Hvordan klarte du å lese det ut av det jeg skrev?

Det der gidder jeg rett og slett ikke kommentere en gang, tror jeg, for det blir for dumt.

Det er jo det du skriver, Valentina.

Når jeg går tidlig i barnehagen for å hente minstemann så må jeg stå en god halvtime og se på at han leker, mens han knapt enser meg. Og så må jeg si at "nå går vi, minstemann".

Når barna ikke lengre bryr seg om hvilke omsorgspersoner som tar seg av dem så syns jeg at det burde begynne å ringe i en eller annen alarmklokke. Da er ikke barna trygge og glade lengre, da mangler de tilknytning.