Mat og helse for muslimer?

[Input]

Enig! De kan få mat fra Riksen.

Jeg benekter ikke at både kristne og andre religiøse har mange underlige tolkningen av egne hellige skrifter altså, bare så det er sagt.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Enig! De kan få mat fra Riksen.

[apan]

Det finnes diagnoser relatert til kresenhet. Type vegring og omfattende problematikk rundt mat og matvarer. Da vil det jo gjerne være noe man har søkt behandling for. Sønnen til en venninne av meg har det sånn. Om jeg hadde et barn som slet med det, hadde jeg gitt Mat og helse-lærer beskjed og jeg hadde bedt om tilrettelegging på lik linje med annen medisinsk tilrettelegging. Antagelig hadde jeg bedt om en samtale med lærer så vi kunne diskutere hvordan man lettest skulle fått til en fin opplevelse for mitt barn samtidig som det var praktisk gjennomførbart.

Men type normal kresenhet, at man ikke liker ulike matvarer, nei jeg synes ikke skolen har plikt til å tilrettelegge for det, MEN jeg synes selvsagt ingen skal tvinges til å smake på mat.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Men hvordan mener du dette skal foregå i praksis? Alle i denne tråden er enige med deg i at det ikke er greit å presse, tvinge, true, latterliggjøre eller andre ting som kommer i samme kategori. Hva mener du skal gjøres utover det?

Hvordan man i praksis skal oppnå respekt? En begynnelse er i alle fall å gjøre nettopp det jeg har gjort i denne tråden. Jeg har adressert deg og andre som mener det er helt opplagt at kresenhet er noe helt annet enn å ikke kunne spise noe på grunn av religiøs overbevisning. Jeg syns Milfrid skriver det godt:

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Og så var vel mitt poeng egentlig at årsaken til at man ikke spiser noe bør være uvesentlig. Om man ikke spiser kjøtt fordi man er vegetarianer, eller fordi man ikke liker det, bør være uvesentlig.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Det finnes diagnoser relatert til kresenhet. Type vegring og omfattende problematikk rundt mat og matvarer. Da vil det jo gjerne være noe man har søkt behandling for. Sønnen til en venninne av meg har det sånn. Om jeg hadde et barn som slet med det, hadde jeg gitt Mat og helse-lærer beskjed og jeg hadde bedt om tilrettelegging på lik linje med annen medisinsk tilrettelegging. Antagelig hadde jeg bedt om en samtale med lærer så vi kunne diskutere hvordan man lettest skulle fått til en fin opplevelse for mitt barn samtidig som det var praktisk gjennomførbart.

Men type normal kresenhet, at man ikke liker ulike matvarer, nei jeg synes ikke skolen har plikt til å tilrettelegge for det, MEN jeg synes selvsagt ingen skal tvinges til å smake på mat.

Jupp. og så kan noen oppfatte en oppfordring til å smake på mat som "tvang". Men en voksen/lærer bør jo være bevisst sin maktposisjon overfor et barn/elev. (her skrev jeg matposisjon, og det var jo passende. ).


På jobben min var det så mange tilrettelegginger fra foresatte at det ble innført krav om legeerklæring for en del år siden. Lurer på om edet er kommunalt faktisk. (barnet kan få banan hjemme, men ikke i barnehagen. Vi tror han kanskje ikke tåler melk, skal ikke ha så mye gluten. etc). Med legeerklæring er det full tilrettelegging, og vi serverer alle måltider i løpet av degen (eller gjorde pre korona). Vi har både muslimer, veganere, cøliaki, sterk eggallergi og melkeallegi i alle fall pr. nå.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Hvordan man i praksis skal oppnå respekt? En begynnelse er i alle fall å gjøre nettopp det jeg har gjort i denne tråden. Jeg har adressert deg og andre som mener det er helt opplagt at kresenhet er noe helt annet enn å ikke kunne spise noe på grunn av religiøs overbevisning. Jeg syns Milfrid skriver det godt:

Men det er jo ingen som har sagt at noen skal tvinges til å smake på noe. Mener du at man i mat og helse alltid skal lage mat som alle vil spise?

[kamp]

Kresenhet er ganske som det er. Noen er veldig sensitive enn andre.

Jeg har mat jeg faktisk ikke kan spise pga fortiden, hode kobler det til fortid og gir meg assosiasjoner til det. Jeg sa til lærer - jeg kan ikke spise fiskekaker (selv om det ikke er mel/melk i de da jeg har papirer på det). Men fikk beskjed om at jeg måtte smake. Jeg svarte nei, men måtte smake en liten bit.
Resultat - oppkast over hele bordet..

Men jeg lager mye «rar» mat her hjemme. Egentlig ikke rar men ikke ingredienser alle er vant til.

Kombucha eks. Fremfor å vise å vise Scoby (som ser ut som er glassmanet eller hjerne.. ser ekkel ut). Så har jeg ferdig fermentert kombucha avkjølt i et glass og servere personal. De som liker den smaken på te svarer spør som regel etter mer. Men med en gang de som jeg vet er litt kresne (flere av de her jeg bor) ser Scobyen (søk opp ordet scobyhotell..) så brekker de seg omtrent… men kombucha smaker godt!

Jeg lager ekte kyllingkraft. Basert på kyllingføtter, altså med foten. Alle sier det smaker kjempe godt og lurer på hvordan jeg lager dette fordi dette ville de lære. Jeg ramser opp og i det ordet kyllingføtter kommer ut av munnen min så tja… da får jeg noen blikk.. men det kraften er god! Jeg spiser også litt på føttene da, men jeg turte å smake en gang, aner ikke helt hvorfor men hadde lært at det inneholder masse kollagen og gelatin, dette er bra for magen og siden jeg ikke reagere på konsistens så hender det jeg gjerne tar litt av selve puten under foten og spiser mens jeg renser kraften.

Finnes mye rare matvarer her i huset.
Fikk noe personal til å smake på stekt gresskar (en spesiell type). Han ene spyttet det rett ut, hun andre som egentlig er mer kresen syntes det smakte godt.

Kresenhet handler om mye. Noen er som sagt veldig sensitive men tørr heller ikke prøve nytt. Mens noen tørr og har smakt mye rart men blitt overrasket over hva det er.

Forrige uke så smakte en blind venn av meg som da altså ikke ser maten som også er veldig sensitiv på en liten bit pomelo(frukt) etter nøye beskrivelse av meg og likte det. Men hun hadde aldri funnet på å kjøpe det selv.

Jeg går på noen spesielle butikker her i område og kjøper en god miks av «grønne blader» og lager wok. Får noen skeptiske blikk innimellom men de som smaker blir ofte overrrasket. Så er det noen som sier nei, og noen som ikke liker.

Jeg har mat jeg faktisk ikke kan spise uten å bli syk (fysisk-cøliaki og psykisk-traumer) men har også vert kresen før. Men prøvde å velge å utfordre meg selv litt i fjor. Eks på peanøtter i mat. Alltid hatet det. Men det var ikke så ille, i enkelte retter.. rosemarin også, funker på eks kylling men ikke lam.

Rare greier.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Men det er jo ingen som har sagt at noen skal tvinges til å smake på noe. Mener du at man i mat og helse alltid skal lage mat som alle vil spise?

Ja, dette lurer jeg også på. Skjønner jo at det blir sett på som håpløst hvis det hver eneste gang skal lages mat som 100% av elevene skal like alle ingrediensene i, og alt tilbehøret til. Alle får av og til noe de ikke liker/tillater seg/tåler, men da kutter de ut akkurat den matvaren og spiser det andre. F.eks pirker ut biter med sopp eller løk, dropper fisken og spiser bare poteter og grønnsaker, har baconet ved siden av finnbiffen, dropper desserten e.l. Det aller meste av mat kan lages på en måte som gjør at alle kan spise noe. Hvis man bare vil. Og neste uke er det noen andre som må droppe en del av retten. Jeg skjønner ærlig talt ikke at det skal være noen stor krise å måtte lære om, og være med på å tilberede mat man ikke liker eller av andre grunner ikke kan spise. I tilfellet i HI var det en svært enkel løsning, ved å bare droppe bacon eller servere det ved siden av. Og tullete å ikke gjøre det. Og slik er det jo med det meste, det går fint å tilpasse. Men om man en gang lager en rett som er fullt og helt basert på svin, som svineribbe hvis man har om tradisjonsmat, så bør det også gå bra, ved at muslimene akkurat den gangen klarer seg med å spise poteter og annet tilbehør, og hva de nå måtte lage til dessert. Neste gang lager de fiskesuppe, og da blir det noen andre som må stå over, og bare spise rundstykkene, fordi de ikke liker fisk. Dette er jo uansett noe man må lære seg å leve med, enten man er allergiker, kresen, eller av andre grunner avstår fra bestemte matvarer. Samtidig som den som lager maten bør strekke seg lengst mulig for å tilpasse maten til dem som skal spise den, og derfor lære på skolen om hvilke alternativer og variasjonsmuligheter man har.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Jupp. og så kan noen oppfatte en oppfordring til å smake på mat som "tvang". Men en voksen/lærer bør jo være bevisst sin maktposisjon overfor et barn/elev. (her skrev jeg matposisjon, og det var jo passende. ).

Klart. Men det er jo noe en voksen/lærer bør være bevisst på i alle fag og uansett. Og om man har fått beskjed om at noen har særskilte vansker med mat, er man selvsagt ekstra obs. Dette er jo akkurat det samme som tilrettelegging i andre fag, tenker jeg. Om man har fått beskjed om at noen har hatt enorme utfordringer med selvtilliten i matematikk, passer man selvsagt på å tilnærme seg på en lur måte. Eller BØR passe på det i det minste.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Klart. Men det er jo noe en voksen/lærer bør være bevisst på i alle fag og uansett. Og om man har fått beskjed om at noen har særskilte vansker med mat, er man selvsagt ekstra obs. Dette er jo akkurat det samme som tilrettelegging i andre fag, tenker jeg. Om man har fått beskjed om at noen har hatt enorme utfordringer med selvtilliten i matematikk, passer man selvsagt på å tilnærme seg på en lur måte. Eller BØR passe på det i det minste.

Veldig enig. Og er ikke det med store vansker med å spise en matvare oftest assosiert med en diagnose (ja, jeg skjønner det ikke alltid er slik)?

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Veldig enig. Og er ikke det med store vansker med å spise en matvare oftest assosiert med en diagnose (ja, jeg skjønner det ikke alltid er slik)?

Jeg ville tenkt at store vansker med å spise en matvare er det, men det er jo ikke så lett med barn å vite hva som er en reell stor vanske da. Så man bør vel gjerne være informert fra foreldre ved vansker av så omfattende grad at det bør tilrettelegges for.
Et par av mine barn kan fint hevde at de har store vansker med å spise bønner for eksempel, men de har ingen diagnose likevel .

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Veldig enig. Og er ikke det med store vansker med å spise en matvare oftest assosiert med en diagnose (ja, jeg skjønner det ikke alltid er slik)?

Nei, det tror jeg ikke. Altså; ja - folk med diagnoser kan ha spiserelatert problematikk som en tilleggsdimensjon, men jeg tror folk helt uten diagnoser kan f.eks ha et traume knyttet til mat som gjør at noe blir vanskelig, uten at det er noe som trengs å utredes og settes merkelapp på. Jeg liker ikke helt tendensen med at om det ikke kan diagnostiseres så finnes det ikke (satt på spissen, vet det ikke var det du sa altså, mer generell rambling). Normalitetsbegrepet blir så smalt, og handlingsrommet for hva man hensyntas lite.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Veldig enig. Og er ikke det med store vansker med å spise en matvare oftest assosiert med en diagnose (ja, jeg skjønner det ikke alltid er slik)?

Nei, det er virkelig ikke alltid slik. For min del er det tvang i barndommen som gjør at jeg sliter med en god matvarer. Mitt barn har heller ingen diagnose.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Nei, det tror jeg ikke. Altså; ja - folk med diagnoser kan ha spiserelatert problematikk som en tilleggsdimensjon, men jeg tror folk helt uten diagnoser kan f.eks ha et traume knyttet til mat som gjør at noe blir vanskelig, uten at det er noe som trengs å utredes og settes merkelapp på. Jeg liker ikke helt tendensen med at om det ikke kan diagnostiseres så finnes det ikke (satt på spissen, vet det ikke var det du sa altså, mer generell rambling). Normalitetsbegrepet blir så smalt, og handlingsrommet for hva man hensyntas lite.

Godt skrevet ,jeg er helt enig.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Nei, det tror jeg ikke. Altså; ja - folk med diagnoser kan ha spiserelatert problematikk som en tilleggsdimensjon, men jeg tror folk helt uten diagnoser kan f.eks ha et traume knyttet til mat som gjør at noe blir vanskelig, uten at det er noe som trengs å utredes og settes merkelapp på. Jeg liker ikke helt tendensen med at om det ikke kan diagnostiseres så finnes det ikke (satt på spissen, vet det ikke var det du sa altså, mer generell rambling). Normalitetsbegrepet blir så smalt, og handlingsrommet for hva man hensyntas lite.

Ja, guttungen min sliter med å spise gratenger med ost, på grunn av at han satte slik ost i halsen og følte at han ble kvalt en gang da han var veldig liten. I mange år sa han bare at han ikke likte lasagne, og vi skjønte ikke hvorfor, siden han elsket all anna pasta med kjøttsaus. Det var egentlig ganske upratkisk, fordi lasagne er noe man ofte får servert på besøk, fordi det er noe som er lett å lage til mange, og det er noe "alle" liker. Først da han ble ganske stor greide han selv å identifisere og sette ord på hva han ikke likte, og hvorfor. Nå er han veldig glad i lasagne, men tar av osten, han greier fortsatt ikke å spise den. Han brekker seg lett, og får angst for å sette den fast i halsen, så det går rett og slett ikke ned. Heldigvis ikke noe stort problem, det er lett å skrape av osten på slik mat (og søstrene krangler om å få osten hans ). Men noe som oppfattes som kresenhet kan lett skyldes traumatiske opplevelser som det.

Jeg kjenner også flere som har noe de bare ikke greier å få ned, siden de en gang spiste det rett før de fikk omgangssyke og kastet opp. Andre har noe de ikke greier fordi de en gang kom i skade for å smake det bedervet/muggent/surt.

Det er ikke så veldig mystisk å ha aversjon mot en matvare på grunn av slike ting, og det kan være veldig absolutt.

[Input]

Enig i at kresenhet ikke bør sykeliggjøres. Jeg er som sagt veldig kresen selv og har en alt for lang liste over ting jeg bare ikke klarer å spise. Jeg mener folks holdninger til kresenhet er blitt mye bedre de siste årene, i hvert fall møter jeg mye mer forståelse og mindre fordømming nå enn jeg gjorde før. Og det er vanskelig å være kresen, jeg er blitt bedre de siste årene, men jeg var sikkert nesten 30 før jeg hadde noen glede av å gå ut og spise. Og jeg husker heimkunnskap som et mareritt selv, men det var jo på grunn av tvangen og de stygge kommentarene fra læreren. Jeg håper og tror at lærere generelt har fått bedre holdninger og måter å snakke til elever på enn de hadde for 20 år siden. Og jeg mener fremdeles at den absolutt store, store flertallet av kresne barn trenger å ha mat og helse og utsettes for nye lukter, smaker og konsistensen. Å spise sammen med klassen, lage maten selv osv. er noe annet enn å oppfordres av mamma og pappa. Også finnes det noen barn som strever så mye at de må få mer tilrettelagt undervisning enn bare å slippe å snakke, men de er veldig få og det er ikke de som skal sette premissene for faget.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Også finnes det noen barn som strever så mye at de må få mer tilrettelagt undervisning enn bare å slippe å snakke, men de er veldig få og det er ikke de som skal sette premissene for faget.

Dette. Og om man er av dem, er det ikke nødvendigvis slik at man må ha en diagnose, men jeg ville tenkt man burde søke hjelp med vanskelighetene. Og da er det naturlig å informere lærer om tilretteleggingsbehov.

[Karamell]

Jeg er enig med alt dere sier altså. Og jeg er helt enig i at man ikke sal tvinge noen til å spise noe de ikke klarer. Jeg mener egentlig ikke å bagatellisere.

Men så har man da jobbet tett på barn og foresatte i 20 år, og sett en økende tendens til (og det handler ikke bare om mat, jeg ser det, det handler om foreldrerollen) at "mitt barn må ha det sånn og sånn", uten å klare å se helheten i gruppen eller faget. Men det er på siden av diskusjonen.

Jeg har også sett, first handed, at barn ikke liker en matvare fordi en foreldre har problem med den matvaren. Hva er arv og hva er miljø? Det gjelder også andre ting. Jeg er sikkert på at min mann og hans søsters fobi mot slanger er "arvet" fra morens redsel. Jeg elsket erter som lite barn. Min kusine, ett år eldre, hatet erter. Jeg hatet derfor også erter da jeg ble tre år. Nå elsker jeg erter.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Dette. Og om man er av dem, er det ikke nødvendigvis slik at man må ha en diagnose, men jeg ville tenkt man burde søke hjelp med vanskelighetene. Og da er det naturlig å informere lærer om tilretteleggingsbehov.

Dere sier det bedre enn meg.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Jeg kjenner også flere som har noe de bare ikke greier å få ned, siden de en gang spiste det rett før de fikk omgangssyke og kastet opp. Andre har noe de ikke greier fordi de en gang kom i skade for å smake det bedervet/muggent/surt.

Det er ikke så veldig mystisk å ha aversjon mot en matvare på grunn av slike ting, og det kan være veldig absolutt.

Mi mellomste har et sånt forhold til Kakao som hun knytter til omgangssyke, det går rett og slett ikke over. Vel, det er vel håp, det er tross alt bare 4 år siden, mamma slet med pølser av samme grunn i mange år, men klarer et nå, sånn litt.

Jeg har det sånn med røkt torsk, det var vel ikke omgangssyke, men jeg MÅTTE spise, jeg LIKER det ikke, og jeg brakk meg og kastet opp sist jeg spiste det og klarer det den dag i dag ikke. Jeg har problemer med laks også og unngår det, men det løser vi finfint ved at vi steiker både torsk (ikke røkt, vanlig tosk, det kalrer jeg fint. STEKT er best. ) og laks, så kan alle velge ene eller andre eller begge sortene. Vel, aller helt på sommeren når vi kan grille så det skjer ute, for jeg sliter med lukta av laks også. (så et aller meste av laks spiser resten av familien mens jeg jobber overtid og spiser på jobb. Røkt tosk kommer ikke i hus)