"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det var det utrykket het, ja, jeg kom ikke på det.

Selvsagt er det lov å ha ulike meninger om hva som er bra for barn! For all del. Det jeg kalte tåkelegging er når enkeltpersoner står fram og erklærer at i DERES omgangskrets / yrkesgruppe / sosiale lag forekommer ikke omsorgssvikt, og begrunner dette med "jobber med barn", "er idealist", osv. Det er tåkelegging.

Også "lærerunger" kan ha både lærevansker og atferdsvansker, og ofte er det lettere å se hva alle andre gjør feil, enn hva en selv gjør - og det gjelder oss alle.

Jeg er overbevist om at omsorgssvikt gjør seg synlig på ulike måter - for eksempel i ulike bydeler eller ulike "sosiale lag". Jeg tror at den gruppen Mim snakker om i større grad har synlig omsorgssvikt - synlig fordi barna er skitne, dårlig kledd, er ute til alle døgnets tider, og fordi foreldrene virker likegyldige eller kanskje aggressive. Men omsorgssvikt er jo mye mer enn det. Jeg er overbevist om at barnevernspedagogen på den "rette" siden av byen som du sier også har nok å gjøre - men på et annet plan.

For barnets del er omsorgssvikt ille uansett om foreldrene er en pillemisbrukende alenemor eller velansette karrieremennesker. Barn som ikke får den omsorg, trygghet og kjærlighet som de trenger lider under det uansett årsak til at foreldrene ikke "er der" når barnet trenger dem.

Det som er kjepphesten min er at man skal ikke henge seg så veldig opp i folks "sosiale status" når man skal snakke om eller vurdere om et barn er utsatt for omsorgssvikt - eller overgrep for den del. "Flinke" foreldre er ingen garanti for at barna har det bra. For tross alt koker det ned til individer, og de som utsettes for omsorgssvikt trenger hjelp. I mange tilfeller er kanskje barna av pillemisbrukende, fremmedspråklige alenemødre allerede inne i "systemet", og blir tatt hånd om på et vis, mens for de barna som skal leve opp til foreldrenes perfekte fasade kan det være vanskelig å få hjelp fordi ingen oppdager at bak fasaden er ting ikke så perfekte.

Skal man argumentere for å være "god forelder" så burde ikke argumentasjonen være "jeg har god utdanning". Det burde gå på hva man mener man gjør bra i forhold til barna sine. Jeg er ikke en "god forelder" fordi jeg har høy utdanning. Jeg er en god forelder fordi jeg tar god vare på barna mine, fordi jeg tar problemer de får på alvor, fordi jeg er nøye med å følge opp i forhold til skole / barnehage, fordi jeg tar meg tid til å lytte til barna, fordi jeg tar barna på alvor.... Det burde være argumentasjonen - ikke "Fordi jeg er pen og vellykket" - kraftig satt på spissen, selvsagt.

(Det blir jo som å si "Jeg er flink til å snekre fordi jeg elsker epler")

Jeg er enig i det siste avsnittet ditt, at foreldrene har en god utdanning, god inntekt eller stort nettverk er ingen garanti for noe som helst. Det kan imidlertid være en fryktelig god begynnelse for å skape en sunn plattform for de små.

Det å ta en høyere utdannelse handler i mange tilfeller om kapasitet og evner, at foreldrene har dette er vel ingenting annet enn et pluss i enhver familie? Det å ha en trygg inntekt er vel heller ikke noe minus, det er sjelden mye familieidyll igjen i de tilfellene hvor økonomien er et problem. Et nettverk er også et positivt tilskudd for de små, med flere voksenpersoner man kan være trygge på.



Jeg er forøvrig helt enig med Mim i hennes fokus på likestilling, og er takknemlig for alle de som har fokusert på dette før meg slik at jeg i dag kan oppleve å være i det minste 80% likestilt i arbeidslivet, samt at samboeren min er likestilt på hjemmebane. Jeg synes ikke vi skal miste av syne at vi igjen legger grunnlaget for våre barn, og jeg ser ingen grunn til at Storesøster ikke skal få samme muligheter som Lillebror når den tid kommer.

Jeg tror at utgangspunktet for denne diskusjonen var et ganske enestående tilfelle. Jeg tror ikke at det er veldig vanlig at mange barn har foreldre som jobber 12 timer i døgnet. Jeg vet det er mange barn som har foreldre som jobber, og mange barn som har mødre som er yrkesaktive. Jeg er ganske sikker på at de aller fleste av oss balanserer bra det å ha fokus på egne ønsker, rettigheter og plikter.

Gjennomgangstonen i diskusjonen har på mange måter vært karrierekvinner med 12 timers arbeidsdag kontra hjemmeværende kvinner med barnevennlig sylting og baking på dagsorden. Min tese er at de aller fleste av oss som jobber, og som er opptatt av å ta vår plass i arbeidslivet, i tillegg sylter, baker, vasker og ligger på alle 4 i hagen. MED barna. DET synes jeg faktisk er litt av en bragd, og gjør at jeg føler meg ganske forøyd med min foreldregjerning.