Er det blitt "in" å være fattig?

[Mrs. S]

Jeg er en del på to engelskspråklige forum.
I 2013 ble det postet en link til denne kronikken:http://www.huffingtonpost.com/linda-...b_4326233.html

Dere kan lese det hvis dere vil, men siden forholdene i USA er mye vanskeligere enn i Norge, er det ikke ment som et innlegg i den norske debatten.

Det som var interessant for meg, var at i kjølvannet ble det postet link til undersøkelser som viste hvor mye krefter man brukte på å bekymre seg for økonomien. Å bekymre seg over økonomien hadde like dårlig innflytelse på deg som å bli nektet søvn. http://www.medicalnewstoday.com/articles/265501.php
Og at fattigdom var en større risiko for å utvikle mentale sykdommer enn å bli eksponert for krig. http://scienceblog.com/60991/mental-...KDGKU5why66.97

Mental sykdom og dårlig råd er sterkt sammenknyttet. Men har man fått dårlig råd på grunn av sin sykdom... eller har man blitt syk av å ha dårlig råd? Å ha så dårlig råd at en hele tiden må velge mellom hva man kan ta seg råd til, er utmattende.
Jeg tror det er spesielt tøft for de som arbeider i et lavtlønnet yrke og som bor i en by med store utgifter. Kanskje man har klart å kjøpe egen leilighet. Da er man vel ikke fattig? Men man går i de samme klærne. Innkjøp må planlegges nøye for man kan bare ta bussen. Man kan ikke delta i noe sosialt. Hver måned har man bare nudler de siste dagene før lønning. Barnas klær er et stort problem. I mai er Goretexhansker og ullundertøy på tilbud til halv pris. Den som ikke har nok penger til å bruke tilbudet, må kjøpe billighansker i oktober og barna fryser på fingrene. Som Maverick så elegant siterte Samuel Vimes på!
Samtidig jobber man like mye som de som tjener 100 000 mer. Man er hele tiden sliten. Man har ikke råd til barnevakt. Man bruker lenger tid på arbeidsreiser, for man må bruke offentlig transport. Man kan ikke handle inn i stort og en gang i uken, så man må dra med seg plastposer med 1-2 dagers mat til stadighet.

Å sette av penger i en slik grå og trøstesløs hverdag er vanskelig. Hvis man skal bruke 6000 kroner på en ting man ønsker seg, så er det "bare" å begynne å spare, ikke sant? Hvis man kan spare 100 kroner i måneden så må en bruke 5 år på det. 5 år uten en utskeielse. Det er brutalt. Spesielt hvis en er dum nok til å sukke over at en har dårlig råd. Da kommer argumentet: "Det er bare å spare".

Dårlig råd gjør noe med selvtilliten. Og siden du ikke klarer å tenke i et 5-års perspektiv, vente i 5 år på en belønning, så velger du en øyeblikkelig belønning istedenfor.
Å gå inn i et parfymeri, la hendene gli over varene, gull og nattsort, hvitt og blankt... en smilende og høflig ekspeditør finner fram varer til deg og ser deg... du er like mye verd som andre. Plutselig har du kjøpt en dyr mascara. I de minuttene svevde du. Lykkerusen varer ikke lenge. Nå har du ikke penger å spare denne måneden. Du kan like gjerne gi opp. Det er håpløst.
Og du har vist hvor dårlig du er med økonomi. Din skyld at du er fattig! De pengene kunne du brukt på bedre ting! Dum! Dum! ringer det i hodet ditt mens du går forbi stativet med ullklær til halv pris, hvor flinke mødre, mødre som planlegger, står og finner fram sett som de skal kjøpe og legge til side til oktober. Parfymeri-posen føles så tung, men tyngre er de mørke tankene som kverner rundt i hodet ditt.