Spinoff fra barnehagedebatten; har du gått i barnehage?

[Retz]

Har du gått i barnehage? Ja.

Hvilket år er du født, og hvor gammel var du da du begynte i barnehagen? Jeg er jo eldgammel, født i 1953, og jeg var fire år da jeg begynte i barnehage. Ble sendt avgårde alene første dagen med en liten rød tøysekk på ryggen. Den hadde hvite snorer til å snøre igjen på toppen og inneholdt matpakke og melk.

Hva husker du fra da du gikk i barnehage? Jeg husker ganske mye. Vi hadde våre faste plasser i garderoben, og klarte av- og påkledning selv. Tantene kom aldri ut i garderoben om morgenen da vi ankom, de traff vi først inne i selve barnehagerommet hvor de delte ut tran. Eller ikke akkurat delte ut, mer tvangsmatet. De som ikke likte tran og gjorde motstand ble holdt av den ene mens den andre effektivt sørget for å manøvrere skjeia inn i munnen. De fleste gjorde ikke noe mer vesen ut av det enn å holde seg for nesa og svelge unna. Det var to tanter som skulle holde styr på 15-20 unger, og det klarte de greit. To regler var krystallklare: Ingen banning, ingen godterier. Syndet man mot disse reglene ble man lagt i bakken og fikk pepper på tunga. Ikke at det å bli lagt i bakken var en del av straffen, men de fleste gjorde såpass motstand mot pepperen at tantene så seg nødt til det.

Vi hadde samlingsstund om morgenen, så var det mat hvor alle satt pent rundt små bord og sang "Og du som metter liten fugl" før vi fikk begynne å rasle med matpapiret. Venninna mi og jeg hadde virkelig store problemer med det syngeritualet, vi lo og lo og laget så mye uro at tantene snudde stolene våre slik at vi var vendt bort fra bordet og bort fra hverandre. Hver dag. Det var lettere å la være og le uten øyekontakt.

I sandkassen lekte jeg med røde, blå og grønne gummibiler. De gled så fint avgårde på gummihjulene sine. Så hadde vi en rutsjebane, tre husker, et klatrestativ og en svær livbåt. Klatrestativet var favoritten, det ble en del fall og skrubbsår de tre årene jeg gikk der. Vi fikk trøst og plaster hvis det var behov for det, men fall og skader trigget ingen umiddelbar reaksjon hos tantene. Det var først hvis vi begynte å gråte eller blø at de kom bort.

Som sagt både ankom vi og gikk hjem på egenhånd, og det var sjelden noen problemer med det. Én gang ble det likevel oppstyr og angst i heimen, og det var da jeg ble med Ivar hjem uten å gi beskjed. Ingen unge kom hjem kl. 14, og etter en stund ble hele familien med tanter, onkler og besteforeldre sendt ut på leteaksjon. I mens lekte jeg med Ivar i hans nabolag og ble kjent med nye og spennede unger. Klokka var 18 da jeg kom ruslende hjem til kakling og kjeft, men det ble da noen knuseklemmer også.

Jeg elsket virkelig å gå i barnehage. Tran og pepper til tross.