Denne bloggen... Hva tenker du?

[nokon]

Eg synest at tonen har vore ufin frå begge sider i denne diskusjonen. Det eg liker veldig godt med FP, er at folk er så flinke til å diskutere sak og ikkje person. Men i denne debatten har det sklidd ut, frå eit sakleg fokus til ein Du er unyansert og nedlatande- og Du er sjølvgod-retorikk.

Likevel, det må vere rom for å vere ueinig i sak. Sjølv er eg heilt einig med dei som meiner at denne bloggaren minner veldig om eit troll og at det finst andre og betre måtar å gå fram på, enn å klage på internett over at vi bur i verdas rikaste land. Eg synest ikkje faktaframstillinga heng saman. Korfor får ikkje vedkommande bustønad frå NAV? Korfor flytter han ut, etter varsel om utkasting, utkasting er verkeleg ein meir omstendeleg prosess enn bare ein lapp på døra? Kven sitt ansvar er det at to voksne folk med såpass dårleg økonomi og forsørgaransvar for to barn insisterer på å bu i ein by med såpass stram leigemarknad? Eg reagerer og på måten han bruker barna på i retorikken sin og kor konkrete ønsker (eller bestillingar) han kjem med, på ting dei manglar. Alt dette er spørsmål som dreier seg om sak og som eg synest det er betimeleg å stille, når kontonummer blir utlevert og folk begynner å sende pengar til desse ulykkelege barna som får øydelagt jula av systemet og bolighaien. Når Pappatilto vel å søke sympati og støtte på denne måten, må han tåle at folk stiller spørsmål. I alle fall så lenge historia hans er såpass usamanhengande som denne historia er.

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

En ting jeg skulle ønske at fantes, evt at var mer kjent hvis det finnes, er en luksusfellen-løsning som ikke innebærer at man må på tv. Et lavtersketilbud ala familievernkontoret der man bare kan bestille time og få hjelp til å gjennomgå og rydde opp. Forhåpentligvis før det blir umulig å komme seg ut av.

Det finst. Og eg trudde i min naivitet at det var eit slikt tilbod for folk som var i ei slik situasjon som den Pappatilto beskriv. Eg diskuterte faktisk denne bloggen med ei venninne som jobber i sosialetaten i NAV, fordi eg syntest det var så mykje som ikkje hang saman. Og ifølgje henne er det eit problem at mange nekter å delta i den økonomirettleiinga NAV tilbyr.

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg synes det ble unødvendig skarp stemning i denne debatten, med kjipe beskyldninger i begge retninger. Det er jo ganske usjarmerende å diskutere hvem som er snillest og mest høymodig, må jeg si.

Det springer vel ut av at dette er et vanskelig emne. Jeg ble ikke særlig sjarmert av denne bloggeren, men jeg mener at det er et grunnleggende problem i det norske systemet at selv om rettighetene våre generelt er veldig gode, er det til dels ekstremt ressurskrevende å få oversikt over dem og sikre seg det man faktisk har krav på. En del rettigheter som er til for veldig ressurssvake, kan folk i målgruppa være ute av stand til å skaffe seg selv. Sett at du er dypt deprimert, har sosial angst og har sullet deg inn i et økonomisk uføre gjennom den kjente ikke-åpne-regningene-tilnærmingen. Når sykepengeåret ditt er over, kommer du da til å greie å orientere deg nok i situasjonen til å søke deg over på rehabiliteringspenger og greie å be om hjelp til å rydde opp i gjeldssituasjonen din? Hint: Nei.

Den problemstillinga du skisserer opp er sjølvsagt vanskeleg. Men viss ein ikkje klarer å orientere seg nok i systemet eller be om hjelp, kven sitt ansvar er det då? Eg synest ikkje det blir riktig å rope om systemsvikt, fordi hjelpetilboda ikkje driv oppsøkande arbeid.