Året etter fødselspermisjonen

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av Anuk, her.

OK - finnes det da noen problemer i din verden?

Joda, men jeg velger å tenke positivt i stedet for å sette meg ned å la de ta overhånd.

Jeg jobber 100% stilling som innebærer mye reising, uforutsigbare dager, arbeid i rykk og napp, lange dager og kvelder. Jeg har en mann som også jobbe 100%. Jeg har en handicappet datter med spesielle behov som krever mye oppfølging. Vi bygger hus og jeg har akkurat tatt et 1/3 studium ved siden av full jobb. Jeg prøver å få trent en gang i uka, det må jeg pga ryggproblemer og jeg setter av tid til vennene mine.

Enten kan jeg la dette ta knekken på meg å gi opp før jeg har prøvd.

Alternativt kan jeg se positivt på det hele og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg fokuserer på at jeg stortrives i jobben min og får utvikle meg masse og får gode tilbakemeldinger. Jeg tenker at jeg kan få gjort unna jobb som hoper seg opp etter barnets leggetid hvis det trengs. Jeg har en mann som var villig til å frasi seg en forfremmelse for å ha en mer forutsigbar 8-16 jobb. Jeg har en datter som får allverdens oppfølging i barnehagen og stortrives der. Jeg innser at faren hennes kan ta seg av henne like godt som meg. Ingen av oss tar døden om vi spiser pizza og pølser i ny og ne. Jeg lærte den harde veien at jeg kan gjennomføre et studium, men innså at det ble for mye så jeg gjør det ikke igjen med det første. Jeg handler inn mat i en stille og rolig butikk kl 21 etter trening. Og gleder meg over de stundene jeg har sammen med vennene mine. Og så innser vi våre begrensninger og overlater husbyggingen til en entrepenør.

I natt vet jeg at det blir lite søvn pga survete unge. Jeg må opp kl 05 for å rekke et fly til et sted jeg ikke engang har det minste lyst til å reise til. Men vet du hva? Snart er det helg og da skal vi kose oss masse.

Livet er fyllt av hverdager, og hverdager er det jeg gjør det beste utav. Jeg innser at jeg ikke kan få i pose og sekk og lever vel med det.

Livet kommer i klumper, det vet jeg så altfor godt. Men måten jeg kommer meg videre på er pågangsmot og en god dose optimisme.

Legge seg ned å sykmelde seg vil aldri være noen løsning for meg iallefall.