Året etter fødselspermisjonen

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Jeg synes bare ikke holdninger som "det går ikke" og "det kan jeg ikke gjøre noe med" har særlig hold hvis man ikke ser seg villig til å gjøre de forandringer som må gjøres.

Men det er en forskjell på det, og det å føle at man lever i en "tidsklemme". Tidsklemma er like reell uansett om man gjør noe med den eller ikke. Og nettopp derfor tror jeg at det er viktig å snakke om det og sette ord på tilstanden, for da kan man faktisk få hjelp av andre til å se muligheter og løsninger i steden for å klappe sammen fordi man ikke ser noen utvei.

Du har funnet gode måter å takle deres hektiske hverdag på, og det er jo flott for dere. Dere har kanskje til og med klart å finne løsninger uten å spørre andre til råds. Men det er det ikke alle som klarer.

Mitt poeng er at selv om man ikke opplever tidsklemma selv, så betyr det ikke at den ikke finnes. Eller at man er et dårlig menneske fordi man trenger hjelp og råd for å finne løsninger som fungerer. Og selv om en person svarer på råd med "det går ikke" eller "jeg orker ikke", så kan det faktisk hende at de likevel tar det til seg og prøver å finne løsninger på bakgrunn av de rådene de har fått. Jeg vet med meg selv at jeg kan ha en negativ rekasjon initielt, men så forandrer jeg mening når jeg har tenkt meg litt om.

Mim skriver mye av det jeg også tenker - folk er forskjellige, man takler tidspress forskjellig. Noen blir stressa, slitne og syke, andre tar det på strak arm med et smil og et pust i bakken og sånn er det bare.