Året etter fødselspermisjonen

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Joda, men jeg velger å tenke positivt i stedet for å sette meg ned å la de ta overhånd.

Jeg jobber 100% stilling som innebærer mye reising, uforutsigbare dager, arbeid i rykk og napp, lange dager og kvelder. Jeg har en mann som også jobbe 100%. Jeg har en handicappet datter med spesielle behov som krever mye oppfølging. Vi bygger hus og jeg har akkurat tatt et 1/3 studium ved siden av full jobb. Jeg prøver å få trent en gang i uka, det må jeg pga ryggproblemer og jeg setter av tid til vennene mine.

Enten kan jeg la dette ta knekken på meg å gi opp før jeg har prøvd.

Alternativt kan jeg se positivt på det hele og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg fokuserer på at jeg stortrives i jobben min og får utvikle meg masse og får gode tilbakemeldinger. Jeg tenker at jeg kan få gjort unna jobb som hoper seg opp etter barnets leggetid hvis det trengs. Jeg har en mann som var villig til å frasi seg en forfremmelse for å ha en mer forutsigbar 8-16 jobb. Jeg har en datter som får allverdens oppfølging i barnehagen og stortrives der. Jeg innser at faren hennes kan ta seg av henne like godt som meg. Ingen av oss tar døden om vi spiser pizza og pølser i ny og ne. Jeg lærte den harde veien at jeg kan gjennomføre et studium, men innså at det ble for mye så jeg gjør det ikke igjen med det første. Jeg handler inn mat i en stille og rolig butikk kl 21 etter trening. Og gleder meg over de stundene jeg har sammen med vennene mine. Og så innser vi våre begrensninger og overlater husbyggingen til en entrepenør.

I natt vet jeg at det blir lite søvn pga survete unge. Jeg må opp kl 05 for å rekke et fly til et sted jeg ikke engang har det minste lyst til å reise til. Men vet du hva? Snart er det helg og da skal vi kose oss masse.

Livet er fyllt av hverdager, og hverdager er det jeg gjør det beste utav. Jeg innser at jeg ikke kan få i pose og sekk og lever vel med det.

Livet kommer i klumper, det vet jeg så altfor godt. Men måten jeg kommer meg videre på er pågangsmot og en god dose optimisme.

Legge seg ned å sykmelde seg vil aldri være noen løsning for meg iallefall.

Ja, du er velsignet med godt humør, sterk psyke og rimelig god helse. Du takler muligens lite søvn bedre enn enkelte andre, også kjedelige, slitsomme og ensformige hverdager. Du får kanskje krefter av en lystbetont jobb og takler reising og hente-bringekabalen helt fint. Du har en mann som sikkert tar vel så mye ansvar. Dere overlater husbygging til entreprenør kontra å pusse opp et gammelt hus på egenhånd. Kanskje du har en dose mer energi enn enkelte andre, og er god til å slappe av når du kan. Du har f.eks også et barn kontra to, tre eller seks.
Det er faktisk mange som ikke har disse faktorene til stede, og det er mange som hadde blitt veldig sliten av din situasjon. Kanskje så slitne at de hadde trengt en sykemelding for å samle krefter og for å bygge opp psyken litt. Noen får fysiske plager og sykdommer som følge av overarbeidelse og slitasje.
Jeg synes ikke ditt eksempel utelukker at noen føler tidsklemma og sin familiesituasjon som uoverkommelig. De kommer kanskje til et punkt der de må gjøre om prioriteringer, jobb, bosituasjon eller privat samliv. Noen har lettere for å gjøre om på situasjonen, andre har vanskeligere for å gå ned i stillingsprosent, bytte bolig, bytte jobb, fordel ansvar annerledes. Det finnes så mange forskjellige situasjoner, det er arrogant å avfeie dette med at tidsklemma er konstruert og at man ikke kan se at noen har behov for sykemelding selv om man selv ikke hadde trengt det.