Klage over at man er fattig, når man ikke er det

[Maverick]

Jeg synes siljemoren har tatt til seg poenget om å ikke uttale seg på den måten om enkeltpersoner, og at det da kanskje virker litt mot sin hensikt å fortsette å pese på de formuleringene.

Ellers ser jeg også at fattigdomsbegrepet er svært relativt, all den tid jeg hadde ledd høyt og hånlig av noen som mente at de var "fattige" om de ikke hadde råd til shoppingtur i London.

[him]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg synes siljemoren har tatt til seg poenget om å ikke uttale seg på den måten om enkeltpersoner, og at det da kanskje virker litt mot sin hensikt å fortsette å pese på de formuleringene.

Jeg er helt enig. I mine øyne oppleves det bare som dumt å fortsette med naggingen.

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie

Ellers ser jeg også at fattigdomsbegrepet er svært relativt, all den tid jeg hadde ledd høyt og hånlig av noen som mente at de var "fattige" om de ikke hadde råd til shoppingtur i London.

Så vidt jeg vet er fattigdomsbegrepet i Norge definert til å gjelde at man skal ha råd til det som er "normalt" i samfunnet. Feks regnes man som fattig hvis man ikke har råd til TV. Mye av problemet med å være fattig er jo at man skiller seg ut. (Et sjakktrekk er å flytte til et rikt nabolag, for da er det mer status å sykle med ungene i sykkelhenger, fremfor å kjøre stor bil. )

[siljemoren]

Skvetten: Du spør om veldig mye som jeg ikke kan svare på, siden jeg skal holde dette generellt.

Men jeg kan svare deg på hva det for meg vil si og være fattig, det er når man ikke har råd til det som er vannlig i samnfunnet. Som f eks klær og fritidsaktiviteter til barna. At man må prioritere hele tiden, og snu på hver kr. At man aldrig kan spise seg skikkelig mett, for da er det ikke nok til barna. Listen er lang.

[DM]

Gullstjerne til alle som har klart å holde denne diskusjonen saklig! :imponert:

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Då eg var student (1996-2001) fekk eg ca 6000 kr utbetalt i mnd (lån+ stipend) som skulle dekke husleige, mat, strøm, mobilrekning, bøker, buss heim til mamma i helgene osv. Husleiga + strøm var 3000 kr, så då var det 3000 kr igjen til alt det andre.
Veninna på attføring hadde ganske mykje meir enn det, pluss at ho slapp studielån. Eg hugsar ikkje nøyaktig kor mykje ho fekk per mnd, la oss seie 10 000 kr.
Det er jo heilt ræva eigentlig, dersom ein samanliknar med lønn, men sett frå ein student sitt perspektiv virkar det veldig mykje. Nesten det dobbelte. Og det skal ikkje betalast tilbake med renter dei neste 20 åra.

Men de som er på attføring har jo som oftest en utdannelse og også studielån fra før. De har kanskje etablert seg med hus og alt.

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Eh, ikke nødvendigvis.

Nei, ikke nødvendigvis, det er mange situasjoner som gjør at en må ta studielån i tillegg til attføringspenger (60% av det en tjente før behøver ikke å utgjøre så voldsomt mye akkurat, særlig ikke om en har hatt redusert stilling før også pga sykdom).

Og til det generelle spørsmålet: Så er det vel i Norge snakk om relativ fattigdom og ikke absolutt. Men likevel mener jeg det er viktig å ta tak i den relative fattigdommen. For det er dette samfunnet vi lever i. At det finnes mange som lever på og under fattigdomsgrensen er sikkert, og tallet er mye større enn det vi får se av statistikken, for det er mange som ligger akkurat over fattigdomsgrensen også og man blir ikke så mye rikere av å tjene hundre kr. mer enn fattigdomsgrensen i året.

Det som ofte blir et problem når man skal diskutere fattigdom, er at begrepet er som noen her har skrevet tidligere, blitt utvannet. Det er utrolig mange som kunne hatt godt av å justere litt på prioriteringene sine, og hatt en helt annen økonomisk situasjon. Jeg mener at personlig økonomi burde være et eget obligatorisk fag på skolen.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Men de som er på attføring har jo som oftest en utdannelse og også studielån fra før. De har kanskje etablert seg med hus og alt.

Det som kanskje er problemet er at vi alle kjenner en eller annen, som "snylter", og som ødelegger for alle de som ikke gjør det. Det er alltid lettere å huske denne ene, og bruke som eksempel, dessverre.

Selv kjenner jeg et kongeeksempel. Snekker, attføring fordi han hadde ryggproblemer. Som jo er en ærlig sak. Sånn skjer, og det er jo flott at det finnes et system som gjør at han kunne få attføring. Samfunnet er tjent med å få folk ut i arbeid, i stedet for på trygd. Attføring er en bra ting. Det som ble litt provoserende for vennene, som hadde betalt for sin utdannelse, var at han jobbet seg gjennom studiene - som snekker. Ok, han var jo ikke ufør, og han jobbet nok mye mindre enn han ville ha gjort som snekker. Ergo var det nok ikke like belastende som å være snekker. Og han trengte jo attføring. Men han jobbet svart, og tjente gode penger, og var stor mann på byen, mens kompisene levde på studielån. Og med null antenner til å holde kjeft om attføringen sin, tvett i mot. . Da er det kanskje ikke så rart at praten går?

Og så har man hun som anbefalte min alenemor-venninne å jobbe deltid, for da ville hun tjene så lite at hun kvalifiserte til en sosialbolig + stønader. Min venninne ble rimelig . Hun ville heller klare seg selv og ha dårlig råd. Jeg tror de fleste er som henne . Men at dessverre er snylterne det er spennende å trekke fram og bruke som eksempler på folk som snylter på "oss ærlige skattebetalere".

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Ellers ser jeg også at fattigdomsbegrepet er svært relativt, all den tid jeg hadde ledd høyt og hånlig av noen som mente at de var "fattige" om de ikke hadde råd til shoppingtur i London.

Enig! Jeg føler dette er litt symptomatisk på det jeg kaller FrPsamfunnet jeg da, og mistenker at den relative fattigdommen er en av hovedårsaken til at FrP har økende oppslutning*personlig synsing*.
Når alle har det rimelig greit økonomisk, har mat, klær på kroppen og tak over hodet har man plutselig tid til å se over til naboen og se hva de har.

Det er på mange måter blitt ett "folkekrav" at alle skal ha økonomi til å kunne kjøpe seg det som tidligere ble sett på som noe kun de øverste sosiale lagene hadde råd til.
Har man ikke råd til sydenturer, en gedigen bil og villa så er man altså fattig, og det er selvsagt statens feil all den tid vi bor i en velferdsstat.

Det handler i stor grad om forventninger til hva staten skal gjøre for en som privatperson og økt levestandard.
Jeg forstår jo selvsagt at det kan være tungt å havne på utsiden av det gode selskap, det er jo ingen som ønsker at deres barn skal bli utestengt fra sosiale aktiviteter pga. penger, samtidig er det viktig å sette tingene i perspektiv. Man har større problemer enn å bekymre seg for hvordan man skal få råd til å kjøpe laptop til åtteåringen om man virkelig er fattig.

Jeg lever nok i en "beskyttet tilværelse" når det kommer til spm. som dette, så mitt innlegg er selvsagt farget av det, men alikevel synes jeg at kravstorheten har nådd nye høyder. Jeg kjenner meg litt igjen det der med at man forventer at alt skal være på stell den dagen man starter å tjene penger. Mange i min genrasjon er slik, og det er jo en direkte konsekvens av en ubekymret oppvekst der man har vært vant med at alle goder har vært tilgjengelig for en. Når man da skal starte ett liv på egen hånd etter endte studier er det mange som har problemer med å finne seg i at man må jobbe seg oppover- både i jobben og hjemme, ikke bare starte på topp.
Det er vel ikke uten grunn at vi kalles glasurgenreasjonen