Klage over at man er fattig, når man ikke er det

[Røverdatter]

I vårt samfunn hvor de aller, aller fleste får dekket primærbehov som mat, klær og bolig, så forstår jeg at noen ser på seg selv som fattig når de har vesentlig mindre midler enn det som er standard i den øvrige befolkningen. Å være ung og uføretrygdet gir en forutsigbarhet i økonomien langt inn i fremtiden, og det er ikke så rart at det føles håpløst å se at man alltid vil måtte forsake goder som er ansett som luksusgoder, men som allmennheten likevel for en stor del har tilgang på. Som for eksempel en impulskjøpt kjole, ny TV hvis den gamle ryker eller en etterlengtet ferietur. Og det vil også legge begrensninger på det sosiale liv at man ikke har økonomisk anledning til å delta på noe som koster penger eller til å invitere noen på spontant besøk etc. Det sosiale er nesten det verste siden det er en viktig forutsetning for å delta i samfunnet at man har et sosialt nettverk.

I Norge handler ikke fattigdom om det samme som i land der fattigdom er å leve under fattigdomsgrensa.