"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Desembermamma, her.

Jeg tenker det hver gang også, for jeg oppfatter dem som sier det som at de avviser statistikken og mener det opptrer like mye der også.

Veldig fruktbart.

[m|nken]

Når er man egentlig karrierekvinne? Og hva er høy utdanning? Jeg regner med at dette oppleves forskjellig for mange i denne diskusjonen.

[Harriet Vane]

Det er vel greit å se helheten, ettersom det er enkelte grupper der hyppigheten er såvidt mye større at det kan være smart å sette inn tiltak. Unntak finnes alltid. Jeg hadde aldri dratt inn det store bildet om ikke det var for noen som begynte å påstå ting som at karriere var barnemishandling, eller at det var "vanlig" at yrkesaktive mødre bedrev omsorgssvikt.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Veldig fruktbart.

Nei, men ikke mindre enn andre veien.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Det er vel greit å se helheten, ettersom det er enkelte grupper der hyppigheten er såvidt mye større at det kan være smart å sette inn tiltak. Unntak finnes alltid. Jeg hadde aldri dratt inn det store bildet om ikke det var for noen som begynte å påstå ting som at karriere var barnemishandling, eller at det var "vanlig" at yrkesaktive mødre bedrev omsorgssvikt.

Jeg gjentar meg visst til det kjedsommelige. Hvorfor så hissig Mim? Det er ingen her som har sagt at karriere er ensbetydende med barnemishandling, og det er heller ingen som har sagt at det er "vanlig" at yrkesaktive mødre bedriver omsorgssvikt. Jeg forstår ikke ditt behov for å vri diskusjonen slik og komme med usannheter. Vi har hele tiden diskutert at det er viktig å prioritere tid med barna, å være tilstede i livet deres. Dette handler ikke om yrkesaktive mødre. Dette handler om tid, ikke om yrkesaktive mødre men om tid tid tid tid tid tid

Tillegg: Jeg er blitt beskyldt for å være hissig. Jeg vil bare informere om at jeg ikke skrev dette fordi jeg var hissig. Jeg er ikke hissig. Jeg er lei. Lei av å få usanne og useriøse påstander slengt mot oss. Lei av at enkelte ikke ser ut til å forstå hva det er vi diskuterer.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av m|nken, her.

Når er man egentlig karrierekvinne?

Noen gjør karriere som drankere, andre som evige studenter, andre igjen som pastorer.
Poenget er hvor mye karrieren betyr fremfor barna. :åppsummerer:

[safran]

Opprinnelig lagt inn av esme, her.

Dette stemmer ikke, det er sterk korrelasjon mellom faktorer som utrygghet og fattigdom med angst og depresjon.

Helt korrekt.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Noen gjør karriere som drankere, andre som evige studenter, andre igjen som pastorer.
Poenget er hvor mye karrieren betyr fremfor barna. :åppsummerer:

Jepp!

Når det er sagt - jeg ser i denne tråden at flere går veldig i forsvar og hevder at selv om de har en jobb de trives med så går ikke det på bekostning av barna. Ett argument var ekstra festlig - for hun jobber jo med barn.

Det er da ikke sånn at om man jobber med barn, eller er idealist, eller feminist, eller sosialist - så er det noen form for garanti for at man har barnas beste som rettesnor? Det finnes mennesker som blir SÅ opptatt av verdens utrettferdighet at de glemmer sine egne barn. Det fins til og med lærere som er så engasjerte i sine elevers ve og vel at de ikke evner å se at deres egne barn har problemer. Ja, det finnes til og med barn av tannleger som får hull i tennene.

Jeg registrerer at Mim fortsatt luller seg inn i ideen om at siden statistikken sier at omsorgssvikt skjer oftere i "lavere samfunnslag" så er hun og hennes omgangskrets immune. Det er misbruk av statistikk. Hvis nå statistikken viser at røde Mercedeser kræsjer mer enn andre merker og farger, og at flest biler kræsjer på torsdag - kan vi da kjøre som idioter bare fordi vi har hvit Mazda? Er vi immun mot ulykker, bare fordi vi har Mazda?

Yrkesgruppe, status og personlig engasjement er ikke noen garantist for noe som helst. Når man bruker sin egen status som argument mot at omsorgssvikt kan skje - da tåkelegger man egentlig diskusjonen. Selv om ingen her selvsagt vil innrømme at de bedriver omsorgssvikt, så er det galt å hevde at det ikke skjer i ens egen "gruppe". Mest av alt fordi at det vet man faktisk ingenting om. Det kan godt være at kollegaen som sitter på kontoret ved siden av forsømmer barna sine. Og det gjelder enten kollegaen er innvandrer eller norsk, høyt eller lavt utdannet. Skal man kunne gjøre noe i forhold til alle de barn som lider under omsorgssvikt, så må man først og fremst være åpne overfor det faktum at omsorgssvikt skjer, og det kan skje hvor som helst - ja til og med i "de beste familier".

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

JSkal man kunne gjøre noe i forhold til alle de barn som lider under omsorgssvikt, så må man først og fremst være åpne overfor det faktum at omsorgssvikt skjer, og det kan skje hvor som helst - ja til og med i "de beste familier".

Dette var virkelig bra!

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jepp!
Skal man kunne gjøre noe i forhold til alle de barn som lider under omsorgssvikt, så må man først og fremst være åpne overfor det faktum at omsorgssvikt skjer, og det kan skje hvor som helst - ja til og med i "de beste familier".

Bingo!

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jepp!

Det er da ikke sånn at om man jobber med barn, eller er idealist, eller feminist, eller sosialist - så er det noen form for garanti for at man har barnas beste som rettesnor? Det finnes mennesker som blir SÅ opptatt av verdens utrettferdighet at de glemmer sine egne barn. Det fins til og med lærere som er så engasjerte i sine elevers ve og vel at de ikke evner å se at deres egne barn har problemer. Ja, det finnes til og med barn av tannleger som får hull i tennene.

Jeg registrerer at Mim fortsatt luller seg inn i ideen om at siden statistikken sier at omsorgssvikt skjer oftere i "lavere samfunnslag" så er hun og hennes omgangskrets immune. Det er misbruk av statistikk. Hvis nå statistikken viser at røde Mercedeser kræsjer mer enn andre merker og farger, og at flest biler kræsjer på torsdag - kan vi da kjøre som idioter bare fordi vi har hvit Mazda? Er vi immun mot ulykker, bare fordi vi har Mazda?

Yrkesgruppe, status og personlig engasjement er ikke noen garantist for noe som helst. Når man bruker sin egen status som argument mot at omsorgssvikt kan skje - da tåkelegger man egentlig diskusjonen. Selv om ingen her selvsagt vil innrømme at de bedriver omsorgssvikt, så er det galt å hevde at det ikke skjer i ens egen "gruppe". Mest av alt fordi at det vet man faktisk ingenting om. Det kan godt være at kollegaen som sitter på kontoret ved siden av forsømmer barna sine. Og det gjelder enten kollegaen er innvandrer eller norsk, høyt eller lavt utdannet. Skal man kunne gjøre noe i forhold til alle de barn som lider under omsorgssvikt, så må man først og fremst være åpne overfor det faktum at omsorgssvikt skjer, og det kan skje hvor som helst - ja til og med i "de beste familier".

Du beskriver forresten uttrykket "skomakerens egne barn" Og det er helt sant. Det er mange yrkesaktive foreldre, som er knallgode på andre barn, men som ikke helt evner å bruke samme oppskrift på egne barn.

Jeg har ikke sett noe sted her i diskusjonen at NOEN har sagt at det i enkelte yrkesgrupper, inntektsgrupper, boligområder eller kulturer ikke finnes former for omsorgssvikt. Det man har henvist til, er statistikk som kan si oss noe om hvor man finner flest tilfeller av omsorgssvikt. Jeg oppfatter ikke at det er å tåkelegge diskusjonen. Ved en anledning nylig, var det samlet blant annet 2 barneversnpedagoger som jobbet på hver sin kan i en av Norges største byer. Hverdagen deres var veldig ulik, men det var på ingen måte sånn den ene var "arbeidsledig".

Jeg står ved at jeg ikke er overbevist at alt er optimalt for alle barn med hjemmeværende foreldre heller. Jeg tror ikke noe på at en mors blotte tilstedeværelse er nok for å lage en spennende og utfordrende hverdag i trygge rammer. Det er nok av "hjemmeværende" egoister også.

Hilsen en som aldri kommer til å passe inn i bildet av en "bollebakende plastelinamamma"

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Du beskriver forresten uttrykket "skomakerens egne barn" Og det er helt sant. Det er mange yrkesaktive foreldre, som er knallgode på andre barn, men som ikke helt evner å bruke samme oppskrift på egne barn.

Jeg har ikke sett noe sted her i diskusjonen at NOEN har sagt at det i enkelte yrkesgrupper, inntektsgrupper, boligområder eller kulturer ikke finnes former for omsorgssvikt. Det man har henvist til, er statistikk som kan si oss noe om hvor man finner flest tilfeller av omsorgssvikt. Jeg oppfatter ikke at det er å tåkelegge diskusjonen. Ved en anledning nylig, var det samlet blant annet 2 barneversnpedagoger som jobbet på hver sin kan i en av Norges største byer. Hverdagen deres var veldig ulik, men det var på ingen måte sånn den ene var "arbeidsledig".

Jeg står ved at jeg ikke er overbevist at alt er optimalt for alle barn med hjemmeværende foreldre heller. Jeg tror ikke noe på at en mors blotte tilstedeværelse er nok for å lage en spennende og utfordrende hverdag i trygge rammer. Det er nok av "hjemmeværende" egoister også.

Hilsen en som aldri kommer til å passe inn i bildet av en "bollebakende plastelinamamma"

Det var det utrykket het, ja, jeg kom ikke på det.

Selvsagt er det lov å ha ulike meninger om hva som er bra for barn! For all del. Det jeg kalte tåkelegging er når enkeltpersoner står fram og erklærer at i DERES omgangskrets / yrkesgruppe / sosiale lag forekommer ikke omsorgssvikt, og begrunner dette med "jobber med barn", "er idealist", osv. Det er tåkelegging.

Også "lærerunger" kan ha både lærevansker og atferdsvansker, og ofte er det lettere å se hva alle andre gjør feil, enn hva en selv gjør - og det gjelder oss alle.

Jeg er overbevist om at omsorgssvikt gjør seg synlig på ulike måter - for eksempel i ulike bydeler eller ulike "sosiale lag". Jeg tror at den gruppen Mim snakker om i større grad har synlig omsorgssvikt - synlig fordi barna er skitne, dårlig kledd, er ute til alle døgnets tider, og fordi foreldrene virker likegyldige eller kanskje aggressive. Men omsorgssvikt er jo mye mer enn det. Jeg er overbevist om at barnevernspedagogen på den "rette" siden av byen som du sier også har nok å gjøre - men på et annet plan.

For barnets del er omsorgssvikt ille uansett om foreldrene er en pillemisbrukende alenemor eller velansette karrieremennesker. Barn som ikke får den omsorg, trygghet og kjærlighet som de trenger lider under det uansett årsak til at foreldrene ikke "er der" når barnet trenger dem.

Det som er kjepphesten min er at man skal ikke henge seg så veldig opp i folks "sosiale status" når man skal snakke om eller vurdere om et barn er utsatt for omsorgssvikt - eller overgrep for den del. "Flinke" foreldre er ingen garanti for at barna har det bra. For tross alt koker det ned til individer, og de som utsettes for omsorgssvikt trenger hjelp. I mange tilfeller er kanskje barna av pillemisbrukende, fremmedspråklige alenemødre allerede inne i "systemet", og blir tatt hånd om på et vis, mens for de barna som skal leve opp til foreldrenes perfekte fasade kan det være vanskelig å få hjelp fordi ingen oppdager at bak fasaden er ting ikke så perfekte.

Skal man argumentere for å være "god forelder" så burde ikke argumentasjonen være "jeg har god utdanning". Det burde gå på hva man mener man gjør bra i forhold til barna sine. Jeg er ikke en "god forelder" fordi jeg har høy utdanning. Jeg er en god forelder fordi jeg tar god vare på barna mine, fordi jeg tar problemer de får på alvor, fordi jeg er nøye med å følge opp i forhold til skole / barnehage, fordi jeg tar meg tid til å lytte til barna, fordi jeg tar barna på alvor.... Det burde være argumentasjonen - ikke "Fordi jeg er pen og vellykket" - kraftig satt på spissen, selvsagt.

(Det blir jo som å si "Jeg er flink til å snekre fordi jeg elsker epler")

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Skal man argumentere for å være "god forelder" så burde ikke argumentasjonen være "jeg har god utdanning". Det burde gå på hva man mener man gjør bra i forhold til barna sine. Jeg er ikke en "god forelder" fordi jeg har høy utdanning. Jeg er en god forelder fordi jeg tar god vare på barna mine, fordi jeg tar problemer de får på alvor, fordi jeg er nøye med å følge opp i forhold til skole / barnehage, fordi jeg tar meg tid til å lytte til barna, fordi jeg tar barna på alvor.... Det burde være argumentasjonen - ikke "Fordi jeg er pen og vellykket" - kraftig satt på spissen, selvsagt.

Jepp. Motargumentet bør heller ikke være "jammen det skjer oftere i de lavere sjikt i samfunnet".

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jepp. Motargumentet bør heller ikke være "jammen det skjer oftere i de lavere sjikt i samfunnet".

Nei, nemlig.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det var det utrykket het, ja, jeg kom ikke på det.

Selvsagt er det lov å ha ulike meninger om hva som er bra for barn! For all del. Det jeg kalte tåkelegging er når enkeltpersoner står fram og erklærer at i DERES omgangskrets / yrkesgruppe / sosiale lag forekommer ikke omsorgssvikt, og begrunner dette med "jobber med barn", "er idealist", osv. Det er tåkelegging.

Også "lærerunger" kan ha både lærevansker og atferdsvansker, og ofte er det lettere å se hva alle andre gjør feil, enn hva en selv gjør - og det gjelder oss alle.

Jeg er overbevist om at omsorgssvikt gjør seg synlig på ulike måter - for eksempel i ulike bydeler eller ulike "sosiale lag". Jeg tror at den gruppen Mim snakker om i større grad har synlig omsorgssvikt - synlig fordi barna er skitne, dårlig kledd, er ute til alle døgnets tider, og fordi foreldrene virker likegyldige eller kanskje aggressive. Men omsorgssvikt er jo mye mer enn det. Jeg er overbevist om at barnevernspedagogen på den "rette" siden av byen som du sier også har nok å gjøre - men på et annet plan.

For barnets del er omsorgssvikt ille uansett om foreldrene er en pillemisbrukende alenemor eller velansette karrieremennesker. Barn som ikke får den omsorg, trygghet og kjærlighet som de trenger lider under det uansett årsak til at foreldrene ikke "er der" når barnet trenger dem.

Det som er kjepphesten min er at man skal ikke henge seg så veldig opp i folks "sosiale status" når man skal snakke om eller vurdere om et barn er utsatt for omsorgssvikt - eller overgrep for den del. "Flinke" foreldre er ingen garanti for at barna har det bra. For tross alt koker det ned til individer, og de som utsettes for omsorgssvikt trenger hjelp. I mange tilfeller er kanskje barna av pillemisbrukende, fremmedspråklige alenemødre allerede inne i "systemet", og blir tatt hånd om på et vis, mens for de barna som skal leve opp til foreldrenes perfekte fasade kan det være vanskelig å få hjelp fordi ingen oppdager at bak fasaden er ting ikke så perfekte.

Skal man argumentere for å være "god forelder" så burde ikke argumentasjonen være "jeg har god utdanning". Det burde gå på hva man mener man gjør bra i forhold til barna sine. Jeg er ikke en "god forelder" fordi jeg har høy utdanning. Jeg er en god forelder fordi jeg tar god vare på barna mine, fordi jeg tar problemer de får på alvor, fordi jeg er nøye med å følge opp i forhold til skole / barnehage, fordi jeg tar meg tid til å lytte til barna, fordi jeg tar barna på alvor.... Det burde være argumentasjonen - ikke "Fordi jeg er pen og vellykket" - kraftig satt på spissen, selvsagt.

(Det blir jo som å si "Jeg er flink til å snekre fordi jeg elsker epler")

Jeg er enig i det siste avsnittet ditt, at foreldrene har en god utdanning, god inntekt eller stort nettverk er ingen garanti for noe som helst. Det kan imidlertid være en fryktelig god begynnelse for å skape en sunn plattform for de små.

Det å ta en høyere utdannelse handler i mange tilfeller om kapasitet og evner, at foreldrene har dette er vel ingenting annet enn et pluss i enhver familie? Det å ha en trygg inntekt er vel heller ikke noe minus, det er sjelden mye familieidyll igjen i de tilfellene hvor økonomien er et problem. Et nettverk er også et positivt tilskudd for de små, med flere voksenpersoner man kan være trygge på.



Jeg er forøvrig helt enig med Mim i hennes fokus på likestilling, og er takknemlig for alle de som har fokusert på dette før meg slik at jeg i dag kan oppleve å være i det minste 80% likestilt i arbeidslivet, samt at samboeren min er likestilt på hjemmebane. Jeg synes ikke vi skal miste av syne at vi igjen legger grunnlaget for våre barn, og jeg ser ingen grunn til at Storesøster ikke skal få samme muligheter som Lillebror når den tid kommer.

Jeg tror at utgangspunktet for denne diskusjonen var et ganske enestående tilfelle. Jeg tror ikke at det er veldig vanlig at mange barn har foreldre som jobber 12 timer i døgnet. Jeg vet det er mange barn som har foreldre som jobber, og mange barn som har mødre som er yrkesaktive. Jeg er ganske sikker på at de aller fleste av oss balanserer bra det å ha fokus på egne ønsker, rettigheter og plikter.

Gjennomgangstonen i diskusjonen har på mange måter vært karrierekvinner med 12 timers arbeidsdag kontra hjemmeværende kvinner med barnevennlig sylting og baking på dagsorden. Min tese er at de aller fleste av oss som jobber, og som er opptatt av å ta vår plass i arbeidslivet, i tillegg sylter, baker, vasker og ligger på alle 4 i hagen. MED barna. DET synes jeg faktisk er litt av en bragd, og gjør at jeg føler meg ganske forøyd med min foreldregjerning.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Gjennomgangstonen i diskusjonen har på mange måter vært karrierekvinner med 12 timers arbeidsdag kontra hjemmeværende kvinner med barnevennlig sylting og baking på dagsorden. Min tese er at de aller fleste av oss som jobber, og som er opptatt av å ta vår plass i arbeidslivet, i tillegg sylter, baker, vasker og ligger på alle 4 i hagen. MED barna. DET synes jeg faktisk er litt av en bragd, og gjør at jeg føler meg ganske forøyd med min foreldregjerning.

Nei, det er her enkelte tar feil. Det er ikke karrierekvinner med 12 timers arbeidsdag kontra hjemmeværende kvinner som er diskutert i denne tråden. Denne tråden har handlet om at foreldrene skal prioritere tid med barna sine og være tilstedeværende.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det var det utrykket het, ja, jeg kom ikke på det.

Selvsagt er det lov å ha ulike meninger om hva som er bra for barn! For all del. Det jeg kalte tåkelegging er når enkeltpersoner står fram og erklærer at i DERES omgangskrets / yrkesgruppe / sosiale lag forekommer ikke omsorgssvikt, og begrunner dette med "jobber med barn", "er idealist", osv. Det er tåkelegging.

Også "lærerunger" kan ha både lærevansker og atferdsvansker, og ofte er det lettere å se hva alle andre gjør feil, enn hva en selv gjør - og det gjelder oss alle.

Jeg er overbevist om at omsorgssvikt gjør seg synlig på ulike måter - for eksempel i ulike bydeler eller ulike "sosiale lag". Jeg tror at den gruppen Mim snakker om i større grad har synlig omsorgssvikt - synlig fordi barna er skitne, dårlig kledd, er ute til alle døgnets tider, og fordi foreldrene virker likegyldige eller kanskje aggressive. Men omsorgssvikt er jo mye mer enn det. Jeg er overbevist om at barnevernspedagogen på den "rette" siden av byen som du sier også har nok å gjøre - men på et annet plan.

For barnets del er omsorgssvikt ille uansett om foreldrene er en pillemisbrukende alenemor eller velansette karrieremennesker. Barn som ikke får den omsorg, trygghet og kjærlighet som de trenger lider under det uansett årsak til at foreldrene ikke "er der" når barnet trenger dem.

Det som er kjepphesten min er at man skal ikke henge seg så veldig opp i folks "sosiale status" når man skal snakke om eller vurdere om et barn er utsatt for omsorgssvikt - eller overgrep for den del. "Flinke" foreldre er ingen garanti for at barna har det bra. For tross alt koker det ned til individer, og de som utsettes for omsorgssvikt trenger hjelp. I mange tilfeller er kanskje barna av pillemisbrukende, fremmedspråklige alenemødre allerede inne i "systemet", og blir tatt hånd om på et vis, mens for de barna som skal leve opp til foreldrenes perfekte fasade kan det være vanskelig å få hjelp fordi ingen oppdager at bak fasaden er ting ikke så perfekte.

Jeg forstår ikke dette tåkelegger begrepet du bruker bina, men jeg ser at ut fra det du skriver så er jeg er en slik tåkelgger. Jeg kan ikke se at et er blitt sagt at omsorgvikt ikke skjer i min omgangskrets. Kan du si litt mer om hva du mener med det?

På institusjonen der jeg jobber har vært med å tatt i mot barn fra alle bydelene i Oslo, og det er ikke slik jeg ser det stor forskjell på hva de barna barna har blitt utsatt for av omsorgssvikt. Det er nok en myte at barnevernsbarn er dårlig kledd og er skitne. Det skjer helt klart, med de aller fleste ungene ser du ikke omsorgssvikten på den måten.

Aggresive og ikke minst likegyldige foreldre finnes i begge leire. Jeg har hatt mange samtaler med aggresive og truende fedre og mødre både fra Østkanten og Vestkanten. De er ganske så like nå de er sinte og fortvilet.

Det er mulig det kan være litt vanskeligere å oppdage omsorgsvikt på Vestkanten fordi fasaden er penere, men tro meg omsorgsvikt gir utslag i barnas adferd og det senser som oftes helsestasjon, barnehage og/eller skole .

Barnevernspedagogene på Frogner og Ullern har helt klart nok å henge fingrene i, men uansett hvordan du snur og vender på det bina så foregår det hyppigere omsorgsvikt i de "lavere sosiale lag".

Jeg vet ikke hva du legger i begrepet "flinke" foreldre, men for meg er det foreldre som er gode på gi omsorg til barna sine, det har ikke nødvendigvis med utdanning og jobb å gjøre.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Nei, det er her enkelte tar feil. Det er ikke karrierekvinner med 12 timers arbeidsdag kontra hjemmeværende kvinner som er diskutert i denne tråden. Denne tråden har handlet om at foreldrene skal prioritere tid med barna sine og være tilstedeværende.

Så mange sider tar det altså for enkelte å skjønne hva vi faktisk diskuterer.
Flott, ElinM, at du påpeker det. For n'te gang.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Nei, det er her enkelte tar feil. Det er ikke karrierekvinner med 12 timers arbeidsdag kontra hjemmeværende kvinner som er diskutert i denne tråden. Denne tråden har handlet om at foreldrene skal prioritere tid med barna sine og være tilstedeværende.

Men, er ikke den endrede (og problematiske?) faktoren i dette er at KVINNER i større grad enn før deltar i arbeidslivet på lik linje med menn? Er det ikke nettopp derfor mange innlegg har omhandlet "gamle dager" med storfamilie og omsorg for de gamle?

For hvis det ikke i bunn og grunn handler om hva kvinner gjør annerledes i dag i forhold til før, så synes jeg det er underlig å dra frem blant annet 50 -og 60-tallets familieliv som eksempler på hvordan det burde være...

Igjen, det er neppe sånn at det er så fryktelig mange som jobber 12 timer hver dag. Og man kan bruke TID MED barna sine, uten at man egentlig er tilstede FOR DEM i det hele tatt.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Men, er ikke den endrede (og problematiske?) faktoren i dette er at KVINNER i større grad enn før deltar i arbeidslivet på lik linje med menn? Er det ikke nettopp derfor mange innlegg har omhandlet "gamle dager" med storfamilie og omsorg for de gamle?

Vel, de eneste "gamle dager" ElinM har snakket om har vært steinalderen - der måtte nok alle arbeide. Det er andre som har nevnt 60 og 70 tallet (sikkert med referanse til sin egen barndom) og Madam Mim har snakket en del om 50 årene (som var husmoren sine "glansdager" hvis jeg har forstått det riktig.)

Noe av problematikken tror jeg også ligger i at de fleste av oss har jobber som det er umulig å engasjere barna i, det var nok lette i "gamle dager" (på den andre siden slipper vi problemer med at man bruker barn som slaver, og det er jo et stort pluss. Fordeler og ulemper med alt.)