Jeg er så sint (terrorangrepene)

Jeg forstår behovet for å innlemme ABB i den samme sorgen man føler selv. Virkelig forstår den helt ned i tærne. Behovet for at han skal forstå med alle de følelser han har i kroppen hva han har gjort og angre seg i fillebiter. Jeg forstår det så jeg kjenner det i kroppen. Det er ikke noe rart i det hele tatt. Det er et helt naturlig behov å føle på. Man kan trenge å snakke om det også. Virkelig lufte det ut. Man finner kanskje ikke fred uten å få sagt høyt at man selv står og kjenner på et hat som krever å mettes. Det er ikke en eneste følelse i en slik prossess som ikke fortjener respekt.

Men det er ikke det samme som å skrive ting på nett og stille seg bak en mening hvor man kaster det samfunnet bygger på ut og lar hevnlysten ta overhånd. Det er jo sånt ABB drev med det - skrev ting om hva han syns var en grei måte å få mettet sine følelser på. Vi er ikke der, er vi vel?

Jeg tror forøvrig ikke det vil plage ABB all verdens å møte i noen rettssal, se overlevende eller pårørende eller noe som helst. Det går nok temmelig greit, tenker jeg. Men det er ikke så viktig, egentlig. Det som er det viktige er det alle de direkte berørte har stått og ropt i kor i en uke nå - at han får nå bare sitte der selv, men han får søren ikke ødelegge oss. Vi skal beholde systemet vårt helt og inntakt - han skal ikke få den ene tingen han ønsket seg med kaos og endring. Den eneste endringen han skal se er blomster og hender som holder hverandre og mennesker som nekter å la sinne og redsel ta overhånd. Det er der vi kan gjøre noe. Om vi burer ABB inne i 14 eller 1400 år er ikke i nærheten av å være så viktig som at vi tar vare på det der. Bonusen blir at det er det eneste vi egentlig kan gjøre ham som han vil syns er leit også.

Og det betyr jo at vi ikke akkurat gråter over barndommen til ABB - men vi lar ham ikke gjøre oss til hevnlystne mennesker like sinna og forblindet av hat som han selv heller.

Tenker jeg at er viktig.