Advent på 80-tallet føles levende, men jammen begynner det å bli rimelig lenge siden allikevel.

"Grønseth, værsegod?" sa vi.andpustent, når vi endelig rakk ned til telefonen i nederste etasje av rekkehuset. Bestemor ringte med lange tellerskritt fra Sortland, og kunne ikke snakke lenge, for da ble det dyrt. Mamma satt i entreen, på telefonbenken, og hylte vekselvis av latter og frustrasjon, med røret i hånden. Søsteren min og jeg syntes den grå telefonen med den lange ledningen minnet litt om en elefant. Hvert år hjalp vi til med å dele ut telefonkataloger til hele nabolaget, for pappa jobbet i Televerket. Vi hadde sikkert hundre kataloger i barnevognen, en til Inger og Tor, en til Drægebøen, en til Tonje og Siv og de. Hvis Bestemor ringte og vi ikke var hjemme, var det ingen som visste at hun, eller noen i det hele tatt, hadde ringt.

Bestemor og onkel Bjørn sendte alltid en stor eske fra nord, som var en skatt vi slepte hjem fra postkontoret og åpnet sammen på kjøkkengulvet. Der var det sylteflesk som bestemor hadde laget. Det var tørrfisk og en boks med multer, det var snop og marsipan, og noen skikkelig lange brev med kruseduller og tegnede blomster. Det var kanskje noen bilder og et garnnøste eller en stoff-rest som hun håpet vi kunne få bruk for. Noen kryssord og kanskje Allers hvor matoppskriftene var klippet ut. Onkel elsket å gi gaver til de eneste niesene han hadde, pakkene fra ham var harde og bestandig det jeg ønsket meg aller mest.

Mamma og pappa laget adventskalenderen til søsteren min og meg fra bunnen av, og nesten gratis. De lusket hemmelighetsfulle rundt med en diger, rund sponplate, som de siden kledte med aluminiumsfolie. Pappa tegnet nisser og mamma limte fast 24 fyrstikkesker med glanspapir, tall og stjerner. De holder sammen fremdeles, mamma og pappa, og merkelig nok gjør også kalenderen det. Den ser litt shabby ut etter hvert, men den er jo en skatt. Så mange gode minner med spente barnehender som åpner eskene, som fremdeles rommer akkurat to Fox, akkurat to Hubba bubba, to krokodiller eller to festkaramell.
Hvordanvi løste å få en tredje søster på 90-tallet, får bli en annen luke



Juleavslutningen på Halbrend skule var en virkelig stor begivenhet. Alle foreldrene og alle søsknene var der. Vi hadde kostymer og innøvde sanger og replikker, vi hadde generalprøve og jeg var bestandig nervøs, uansett hvor lite jeg skulle bidra med. B-klassen var gode på å synge, mens min A-klasse syntes synging var teit.


I første klasse skulle jeg være sykepleier, og lese et kort dikt om akkurat det.
"Syster Else, det er eg.."
Det aner meg vel at alle rollene var stereotypiske og kjønnstypiske, men bildedokumentasjonen er heldigvis begrenset.
Foreldrene mine var så stolte at de holdt på å besvime. Angivelig snakket jeg høyt og tydelig med klokkeklar stemme, noe de aldri trodde at den rare, sjenerte ungen deres kunne klare.

Et annet år sendte de meg opp på scenen i hvit kjole og stearinlys uten pappsirkel. Mamma skjønte ikke poenget med den, "eh, papp og folie?" før hun så barnet sitt stå der oppe og synge tappert. For hver dråpe stearin som smeltet og dryppet ned på huden, kom det en liten rykning i barnekroppen. Mamma kan fremdeles ha mareritt om det

Jeg hadde en bok som het Jul i vårt hus og jeg kunne drømme så mye om advent og jul at jeg nesten ble gal. Jeg kunne alle måter lussekatter kunne formes på utenat, jeg hadde spilt alle sangene på blokkfløyte, jeg hadde lest historiene gang på gang og lengtet og lengtet. Vi hadde én stjerne i vinduet, akkurat som alle de andre i Førde hadde én stjerne, eller en lysestake. Bare én. Ingen hadde lyslenker.
Adventsstaken hadde fire lilla lys, som vi tente sammen hver søndag. Vi fikk én marsipanstang hver. Den dagen julegranen midt i sentrum ble tent, var det alltid den aller første dagen vi kunne gå rundt og se juleutstillingene i butikkvinduene. Ikke før.
Ett sted var det en strømdrevet nisse som snurret rundt en disse. Jeg kunne stå og se på den lenge, og lo hver gang den tippet rundt. Vi går videre, Appelsin!
Nei, bare litt til!

Noen ganger lengter jeg litt tilbake. Men bare litt. Det er så mye fint fremdeles, selv om nesten ingen vet hva tellerskritt eller sylteflesk er lenger.

Riktig god advent, alle sammen