Det er lett å glemme hva jula egentlig handler om, de siste ukene før jul. Mens man løper mellom fulle kjøpesentre, julebord, juleavslutninger på skolen, siste deadline på jobb før jul, og jakten på den sagnomsuste leverposteien fra den lokale matbutikken, som viste seg å være utsolgt i år igjen. Det er mye som skal ordnes, og mye som skal rekkes, men jula kommer jo uansett.

For meg har julaften de siste årene mer og mer handlet om en gammel og en litt nyere tradisjon. Helt siden jeg var barn har storfamilien min på mammas side pleid å samle oss på kirkegården på julaften formiddag. Der tenner vi lys på graven til mine besteforeldre og oldeforeldre, og ønsker samtidig god jul til alle onkler, tanter og søskenbarn. Som tenåring syntes jeg det var et totalt unødvendig og masete rituale å presse inn på selve julaften. Nå kjenner jeg mer og mer på hvor viktig det er å minnes familie og slektninger på denne dagen. Pappas foreldre ligger gravlagt i en annen by, men han hadde en tante som bodde her, så vi går til hennes og mannens grav også og tenner lys, og så sender vi bilde av graven til døtrene deres, som ikke selv bor her i byen.

Vi pleide ikke å gå i kirken da jeg var barn. Men etter at jeg ble voksen kom det frem at pappa har savnet kirkebesøkene han var vant med fra sin barndom. Derfor har vi begynt å gå i kirken sammen med han, mannen min og jeg og ungene våre. Nå har det blitt sånn for meg at julaften virkelig synker inn i det jeg sitter på benken i Tromsø Domkirke og hører trompetene juble og kirkeorgelet bruse julen inn. Jeg har en barnetro som blir stadig sterkere for hvert år. Trosbekjennelsen som føltes fremmed for meg de første årene blir stadig mer naturlig, og velsignelsen som presten leser på slutten av gudstjenesten fyller meg med glede hver gang. Ikke minst fordi den blander seg med minne av den jula da yngstebarnet såvidt hadde begynt å snakke, og hvisket «æ gla dæ» inn i øret mitt under velsignelsen. Og så, helt til slutt, reiser hele kirkelyden seg og synger Deilig er jorden. «Slekt skal følge slekters gang.» Da kjenner jeg at jula har landet i hele meg.

Og samtidig er det ikke uten paradokser, å feire jul mens mørket utenfor er så stort og knugende. Fortellingen om det lille barnet som ble født av fattige foreldre på vandring, langt hjemmefra og uten noe sted å være under fødselen, føles på mange vis altfor aktuelt og virkelig. Det er ikke et eventyr med en lykkelig slutt, verken i Palestina, i Sudan eller i Ukraina. Det var det jo heller ikke for det lille Jesusbarnet, eller for moren hans som mistet sønnen sin etter at han var blitt voksen. Det kan noen ganger føles umulig å tro på håpet og lyset. Og likevel tenker jeg at det er det som er jobben. For mødre som føder sine barn og skal prøve å gi dem nok trygghet og kjærlighet til å vokse opp på. For fedre som må prøve å beskytte barnet og håpet så godt de kan. For alle oss som synes mørket er så stort, og verden så skummel. Samfunnsforskeren Lesley Head, som studerer klimaendringer og folks forsøk på å både forebygge og tilpasse seg den klimakrisa som allerede pågår, sier i boka Hope and Grief in the Anthropocene* at håp ikke er en holdning men en handling. Det å håpe er noe vi må gjøre, som en aktiv praksis. Og det er et valg vi må ta, igjen og igjen. Også på julaften. Kanskje særlig på julaften.

Gledelig jul, alle sammen!



PS. For de som ønsker seg en bitteliten opplevelse av kirke på julaften men ikke har tid til å faktisk gå der anbefaler jeg Andakten på NRK. Denne uken har den fantastiske nye biskopen i Nord-Hålogaland Stig Lægdene innlegg der. Lenke.


* https://www.bokkilden.no/miljoeverni...j9KLIiijdw1FVa