Er NAV virkelig så ille?

Det er en rekke evalueringer som er gjort av Nav. Jeg husker ikke i farten, men tipper det er arbeidsdepartementet som står for det meste. Jeg husker ihvertfall at Nav hver eneste gang får kritikk og påpakk om å rette opp en rekke punkter. Blant annet holder de ikke mål når det gjelder veiledningsplikt overfor brukerne sine, og saksbehandlingstiden er langt over det som settes som standard i forvaltningsloven, folketrygdloven, sosialtjenesteloven og helse- og omsorgsbaserte lover. Personlig må jeg si at det mest prekære kanskje vil være å få på plass et uavhengig klageorgang for trygdedelen i Nav, ikke som nå at det er Trygderetten som er klageorgan. Dette er ikke uavhengig nok. Jeg mener det bør være fylkesmannen som er klageorgan, slik som i sosiale saker.

rine skrev:

Det kan du vel finne ut ved å se på statistikken for unge arbeidsledige/uføre? Eller forventer du et svar som: Det gjelder 9532 unge?

Mener du at statistikken for unge arbeidsledige/uføre sammenfaller med det du kaller å "melde seg ut" og "ty til naving"?

Guava skrev:

Mener du at statistikken for unge arbeidsledige/uføre sammenfaller med det du kaller å "melde seg ut" og "ty til naving"?

Ja. Eller at det ikke er reelt at så mange faktisk er arbeidsuføre. Jeg skrev et innlegg om det litt lenger fremme i tråden.

Jeg var på møte i nærværsarbeid med NAV i går, og det var veldig nyttig. Både med tanke på tallene NAV sitter på med fordeling av type fravær (noe sånt som 60 % utgjøres av muskel/skjelett-plager og lettere psykiske lidelser - til dels udefinerbare) og også hvordan NAV jobber. De har dessuten et veldig fokus på at regnestykket ikke er bærekraftig i lengden, og at noe må gjøres.

Her i mitt distrikt er det nå veldig fokus på aktivitetsplikten for den som er sykmeldt, og av den grunn full gjennomgang i NAV av alle sykmeldinger etter 8 uker (interne leger, NAVs konsulenter osv). Det skal svært spesielle grunner til for at NAV godkjenner full sykmelding etter denne perioden.

Jeg er kjempepositiv til at NAV selv nå retter seg strengt etter føringene som allerede ligger der fra myndighetene. I tillegg må jeg som arbeidsgiver også være "på" i forhold til å legge til rette for at ansatte kan komme tilbake. Hvis en sykmeldt ikke kan vise til at man har prøvd ut en hel del ting på arbeidsplassen i sykmeldingsperioden, kan f.eks NAV la være å innvilge AAP. Tanken er at perioden man er sykmeldt skal brukes til å avklare hva man kan og hva man ikke kan gjøre. Mitt inntrykk er at en del tenker at de bruker dette første året som et "hvile"år, for så å avklare en del ting mens man er på AAP. Det funker heldigvis ikke sånn.

rine skrev:

Ja. Eller at det ikke er reelt at så mange faktisk er arbeidsuføre. Jeg skrev et innlegg om det litt lenger fremme i tråden.

Hva gjør vi med dette da?

Jeg tror problemet er flersidig.
Ikke alle unge uføre er latsabber som "naver" av bekvemmelighetshensyn. En del unge uføre er så syke at de aldri vil kunne være i jobb og det er utrolig viktig å ikke putte alle i en bås av late "navere". For en god del unge uføre så er det å bli ufør et nederlag som det tar år å bearbeide og hvor sorgen over det å ikke kunne delta på linje med andre er veldig stor.

Så er det de ungdommene som ikke "evner". I mange land i verden og bare for få tiår tilbake i Norge så var arbeidsmarkedet annerledes. Det var mindre spesialisert og det var reelle muligheter til en dugelig jobb til de fleste uansett mental kapasitet.
En del av mine foreldres jevnaldrende som har jobbet fram til pensjonsalder i "enkle" yrker og i yrker som ikke den gang krevde spesialisering ville aldri fått jobb i dag. Vi har et spesialisert samfunn hvor idealet er at så mange som mulig skal ta så mye utdanning som mulig og hvor yrker som tidligere ble utført av ufaglærte krever utdanning og sertifisering. Det er også mange yrker som er borte og det gjelder gjerne de yrkene som man har automatisert seg bort fra eller som vi ikke tar oss råd til å ha.
Jeg tror ikke det finnes en lettvint måte å fikse jobb på til den gruppen mennesker som ikke har det som skal til for å gjennomføre utdanning. Det er ikke "bare" å få seg en jobb på Rema eler å få seg en vaskejobb eller hva som ofte blir slengt fram som alternativer. Nei Rema ønsker dyktige folk med sosial kompetanse, sterk fysikk og som kan takle ulike utfordringer. I renholdsbransjen vil man enten ha fagbrev eller man vil betale så lite lønn at det ikke fremstår som noe reellt alternativ.
En del av de unge menneskene som i dag er på "tiltak" via det offentlige eller jobber på vernede bedrifter hadde det vært muligheter for i tidligere tider.

Så er det de reellt velfødde, giddalause, kjipe og tafatte. Hva gjør man med dem og hva gjør man med foreldregenerasjonen? Det kan godt være gjenstand for diskusjon.
Jeg tror foreldregenerasjonen kan gjøre ganske mye. Har man en ungdom i huset som vil "nave" så tilbyr man ikke gratis kost og losji og lommepenger far mamma og pappa i tillegg. Det samme gjelder for øvrig ungdommer som tjener like mye som voksne og som bor hjemme. Økonomiske krav tror jeg det blir stilt for lite av veldig mange steder nettopp fordi mange slipper å tenke så hardt på prioritering i heimen. Dette blir barn og ungdommer påvirket av.
Ungdommer har ikke vondt av å møte noen av livets harde realiteter, snarere tvert i mot.
Å be en 20 årig skolelei og spilleglad jente om å "skjerpe seg" tror jeg ikke har allverdens effekt. Hva skal man gjøre i slike tilfeller?

Jeg tror ikke det er snakk om veldig mange ungdommer som ønsker å nave og som ser på det som sin gullbillett i livet. Jeg tror det er sammensatt og at samfunnets forventninger om "alle ut i jobb" og "høy utdanning og spesialisering på alle plan" er utfordrende.

Polyanna skrev:

Jeg tror "la være å pusse opp" er det beste livrådet jeg noen gang har hørt. Hørte det i et program enellerannen nrk-dame hadde der hun besøkte ulike familier og mennesker som levde lykkelige liv, og jeg husker den glade kaosfamilien med et kjøkken der skapdørene bare nesten hang oppe, men for dem var det et livsvalg..

Sikkert helt utenfor debatten og alt, men jeg bare måtte kommentere dette.
Jeg husker heller ikke hvilket program eller hva temaet egentlig var, men det var et grønt kjøkken og en familie med mange barn, var det ikke?
Helt enig med deg- det er ett av de aller beste rådene jeg har plukket opp.

Jeg er av dem som synes lønnsnivået er latterlig høyt i Norge, og at en del mennesker har urealistisk høye forventninger til lønn.

Om man tror, og det har jeg inntrykk av en del unge har, at man skal tjene 500.000 , og ikke har utdannelse, og man får en jobb i en butikk, med lønn som er lavere enn det urealistisk høye tallet, så er det alltid noen som synes at det ikke er verdt det, og at man heller kan gå arbeidsledig, eller NAVe, som det også kalles.

Guava: deilig å lese et nyansert innlegg om dette! Jeg tror du har helt rett. Jeg tror myten om den glade og ubekymrede naver er blåst opp i latterlige dimensjoner.

Jeg vil også berømme Guavas innlegg. Jeg tror at de aller fleste unge uføretrygdede faller i en helt annen kategori enn de giddalause og velfødde ungdommene. Jeg tror heller ikke det er mange ungdommer som synes det høres kult ut å nave.

annemede skrev:

Om man tror, og det har jeg inntrykk av en del unge har, at man skal tjene 500.000 , og ikke har utdannelse, og man får en jobb i en butikk, med lønn som er lavere enn det urealistisk høye tallet, så er det alltid noen som synes at det ikke er verdt det, og at man heller kan gå arbeidsledig, eller NAVe, som det også kalles.

Men hvis en ungdom uten arbeidserfaring møter opp på NAV så vil vel den illusjonen raskt ble fratatt dem? Det er jo ikke sånn at det mer lukrativt å gå arbeidsledig enn å jobbe i et lavtlønnsyrke, med mindre man har tjent veldig godt fra før.

Heilo skrev:

Men hvis en ungdom uten arbeidserfaring møter opp på NAV så vil vel den illusjonen raskt ble fratatt dem? Det er jo ikke sånn at det mer lukrativt å gå arbeidsledig enn å jobbe i et lavtlønnsyrke, med mindre man har tjent veldig godt fra før.

Men om valget er, jobbe ræva av deg i et ikke-vel-ansett yrke, og få lusebetaling, eller å sitte hjemme og spille data for lusebetaling ...
Jeg er så kynisk at jeg tror at en del ikke tenker lenger enn nesa rekker, og tenker at det er fint å få penger for å gjøre "ingenting".

annemede skrev:

Men om valget er, jobbe ræva av deg i et ikke-vel-ansett yrke, og få lusebetaling, eller å sitte hjemme og spille data for lusebetaling ...
Jeg er så kynisk at jeg tror at en del ikke tenker lenger enn nesa rekker, og tenker at det er fint å få penger for å gjøre "ingenting".

Men hvor mye får man da? Som ungdom uten arbeidserfaring og sammenlignet med et lavtlønnsyrke? Og hva er kravene for å få noe?

(Jeg aner ingenting om hvordan NAV funker, har bare hatt med dem å gjøre ifm permisjoner, så jeg spør fordi jeg lurer.)

Bille skrev:

Men hvor mye får man da? Som ungdom uten arbeidserfaring og sammenlignet med et lavtlønnsyrke? Og hva er kravene for å få noe?

(Jeg aner ingenting om hvordan NAV funker, har bare hatt med dem å gjøre ifm permisjoner, så jeg spør fordi jeg lurer.)

For dem under 25 år som bor hos foreldre er satsen 2645 kr mnd i en kommune her i distriktet. Det er ganske mye mer lønnsomt å ta en jobb i tilsvarende situasjon.

Gjennomsnittslønnen for en barne- og ungdomsarbeider ansatt i kommunen er 310 800,- i året. (Kilde: http://utdanning.no/yrker/beskrivelse/barnehageassistent)

Ansatte i salgs- og serviceyrker i varehandel har en gjennomsnittslønn på 340 800 kroner (Kilde: SSB 2012).

Hva kan man få fra NAV? Enten dagpenger:
Dagpengene utgjør per dag 2,4 promille av dagpengegrunnlaget. Dette blir i gjennomsnitt 62,4 prosent av tidligere inntekt før skatt. (Kilde NAV)

Dette forutsetter at du har fått redusert arbeidstiden din med minst 50 prosent,
har fått utbetalt arbeidsinntekt på minst 1,5 G (folketrygdens grunnbeløp) i siste avsluttede kalenderår (i fjor), eller minst 3 G (folketrygdens grunnbeløp) i løpet av de siste tre avsluttede kalenderårene. I tillegg må du være registrert som arbeidssøker, sende meldekort hver 14. dag og være reell arbeidssøker (herunder at du aktivt søker arbeid, og holder din CV oppdatert på nav.no).

Gitt at man har jobbet heltid ett helt år først kan man altså regne med en årslønn på godt under 200.000 kroner. Dette skal man skatte av, og man skal som sagt være reell arbeidstaker, noe som krever litt arbeidsinnsats innimellom dataspillinga. Har man ikke jobbet 100% tidligere vil man få desto mindre fra NAV.

Jeg tror at det vil være de færreste ungdommer som faktisk velger denne løsninga, med mindre de bor hjemme hos foreldrene og får alle utgifter dekket. I den grad det faktisk er tilfelle vil jeg si at det er et tilfelle av grov omsorgsvikt fra foreldrene å gjøre det.

Og der ser jeg at Guava har svart ifht de som ikke har grunnlag for å få dagpenger. Det er vel sosialhjelpssatsen hun refererer?

Med fare for å bli anekdotisk og lite generell, synest eg, med min bakgrunn frå humanistiske fag at eg kjenner relativt mange med ein eller annan kunstnar- og eller bohemdraum som kan finne på å svare "Nei, eg har ikkje pengar akkurat nå, for eg sa opp jobben min for å skrive/male/musisere/bli profesjonell bohem på heiltid, og eg får ikkje arbeidsledigheitspengar før om to månadar". Dette er gjerne single folk mellom 25-30 år, som har høg utdanning innan litteratur-, kunst- eller musikkfag.

Eg veit ikkje kor stor gruppe desse utgjer på statistikken, men eg veit at det er relativt sosialt akseptert blant folk født på 80-talet å motta dagpengar medan ein forsøker å realisere ein forfattardraum. Eg meiner det er noko gale, når vi har eit system som gjer dette mogleg.

annemede skrev:

Men om valget er, jobbe ræva av deg i et ikke-vel-ansett yrke, og få lusebetaling, eller å sitte hjemme og spille data for lusebetaling ...
Jeg er så kynisk at jeg tror at en del ikke tenker lenger enn nesa rekker, og tenker at det er fint å få penger for å gjøre "ingenting".

Men det er jo ingen som bare får luksusbetaling. De som får uten å ha jobbet en døyt før er de som har en diagnose. De som ikke har jobbet før, får jo ingenting.

nokon skrev:

Med fare for å bli anekdotisk og lite generell, synest eg, med min bakgrunn frå humanistiske fag at eg kjenner relativt mange med ein eller annan kunstnar- og eller bohemdraum som kan finne på å svare "Nei, eg har ikkje pengar akkurat nå, for eg sa opp jobben min for å skrive/male/musisere/bli profesjonell bohem på heiltid, og eg får ikkje arbeidsledigheitspengar før om to månadar". Dette er gjerne single folk mellom 25-30 år, som har høg utdanning innan litteratur-, kunst- eller musikkfag.

Eg veit ikkje kor stor gruppe desse utgjer på statistikken, men eg veit at det er relativt sosialt akseptert blant folk født på 80-talet å motta dagpengar medan ein forsøker å realisere ein forfattardraum. Eg meiner det er noko gale, når vi har eit system som gjer dette mogleg.

Hjelpe og trøste. Man bør kanskje ikke bli så verrasket, men jeg blir altså det. At Staten skal forsørge seg, hvor kommer den tanken fra?

Systemets måte å motvirke det som nokon beskriver er jo å ha to måneders karantene (eller er det mer? Finner ikke relevant informasjon på NAVs sider om dette) mellom oppsagt jobb og mulighet for å få dagpenger. For de fleste ville bortfallet av inntekten være såpass stort at det ville vanskeliggjøre det å la seg forsørge av staten. Men dersom man i tillegg blir forsørget av foreldre eller ektefelle og/eller har svært lave krav til inntekt (kunstnermyten tilsier jo at enkelte har det) går det kanskje. Men skal vi la være å ha et godt sikkerhetsnett for "vanlige folk" fordi enkelte har for rike foreldre eller for høye forfatterambisjoner? Jeg tenker nei.

Karantenen er 8 uker. For mange med relativt god utdannelse er det vel ikke noe voldsomt problem å spare opp tilsvarende 2 månedslønner over litt tid?