Er NAV virkelig så ille?

Bobbelur skrev:

Så fremt man er klar over at man har full fart inn i utbrentheten. Det har de aller, aller færreste før de plutselig ligger strak ut og ikke skjønner hva som skjedde. For om de skjønte at de var på tur til å bli syke så hadde nok de fleste gjort noen grep i livene sine før de ble en del av statistikken. Jeg vet at jeg hadde gjort det om jeg hadde visst det. Men det gjorde jeg ikke og det betaler jeg for ennå, både økonomisk, med helsa mi og med det mentale. Jeg er tilbake i full jobb nå og det er nok ganske sikkert for tidlig. Jeg prioriterer beinhardt på hva jeg gjør etter jobb og ikke, så nå er det egentlig ikke særs lurt å invitere folk på besøk slik det ser ut hos meg.
Men sånn er det - jeg må prioritere hva jeg har energi til etter jobb. Og mange av de jeg har blitt kjent med via rehab har det akkurat likt som meg; de prioriterer jobb og lar fritiden være fokusert på å hente seg inn igjen.

Akkurat dette har jeg sittet og følt på gjennom hele diskusjonen (som jeg nå har lest til punkt og prikke). Man smeller vel ikke i veggen dersom man er klar over at det holder på å skje? Dersom man skjønner hva som er i ferd med å skje, kan man jo gjøre noe grep - men når man ikke aner hva som skjer med kroppen, egentlig er såre fornøyd med livet sitt og tror at alle vondtene kommer av at man egentlig burde trent mer - og starter med nettopp det - og det bare blir stadig flere problemer og legen nevner kreft, hjernesvulst, leddgikt og magesår - så skjønner man ikke hva som skjer altså. Btdt.

I går såg eg filmen "De urørlige" (veldig god film, som er tilgjengeleg i filmutleigen til altiboks). Filmen starter med at hovudpersonen, som akkurat har komme ut frå fengsel etter eit ran, møter opp til eit jobbintervju og ber om underskrift på at han har fått avslag. Reglane i Frankrike er tydelegvis at ein må dokumentere tre avslag på jobbsøknadar før ein får trygd. Dette gjeld jo ein annan del av NAV-systemet enn sjukelønnsordninga, men det er jo til ettertanke. Det blir stild veldig lite krav til støttemottakarar generelt i Norge, viss vi samaliknar med andre land.

Jeg er redd for at det bare er ett tidsspørsmål før vi er tvungne til innstramminger i velferdsordningene.

Hvor, hva og hvem som dessverre blir rammet kan vær interessant å diskutere, ikke minst for å ha lagt seg opp en buffer som gjør at en blir minst mulig skadelidende.

Bobbelur skrev:

Så fremt man er klar over at man har full fart inn i utbrentheten. Det har de aller, aller færreste før de plutselig ligger strak ut og ikke skjønner hva som skjedde. For om de skjønte at de var på tur til å bli syke så hadde nok de fleste gjort noen grep i livene sine før de ble en del av statistikken. Jeg vet at jeg hadde gjort det om jeg hadde visst det. Men det gjorde jeg ikke og det betaler jeg for ennå, både økonomisk, med helsa mi og med det mentale. Jeg er tilbake i full jobb nå og det er nok ganske sikkert for tidlig. Jeg prioriterer beinhardt på hva jeg gjør etter jobb og ikke, så nå er det egentlig ikke særs lurt å invitere folk på besøk slik det ser ut hos meg.
Men sånn er det - jeg må prioritere hva jeg har energi til etter jobb. Og mange av de jeg har blitt kjent med via rehab har det akkurat likt som meg; de prioriterer jobb og lar fritiden være fokusert på å hente seg inn igjen.

Som regel har man fått en del varselsignaler før man er utbrent. Det at man velger å ignorere disse er jo både et samfunnsproblem og ikke minst ett problem på det personlige planet.

annemede skrev:

Som regel har man fått en del varselsignaler før man er utbrent. Det at man velger å ignorere disse er jo både et samfunnsproblem og ikke minst ett problem på det personlige planet.

Hva skal en da gjøre om man får varselsignaler på at en er i ferd med å bli utbrent? Jeg ser så mange slite seg omtrent ihjel med store omsorgsbyrder, feks i form av barn med ulike former for psykiske eller fysiske handikap. De har ikke så store muligheter til å slappe av, de må bare henge med som best de kan til "strikken ryker. Ofte uten hjelp fra Nav, fordi de faller utenfor rett til hjelp. Pga av et firkantet system.

Perhonen skrev:

Hva skal en da gjøre om man får varselsignaler på at en er i ferd med å bli utbrent? Jeg ser så mange slite seg omtrent ihjel med store omsorgsbyrder, feks i form av barn med ulike former for psykiske eller fysiske handikap. De har ikke så store muligheter til å slappe av, de må bare henge med som best de kan til "strikken ryker. Ofte uten hjelp fra Nav, fordi de faller utenfor rett til hjelp. Pga av et firkantet system.

I forbindelse med avlastning er det vel ikke alltid at det er NAV som er rette adressat, men heller kommunen den enkelte bor i. Så å skyte NAV for noe som er ett kommunalt ansvar vil jo ikke hjelpe noen.

Lykken skrev:

Det er jo ofte en stor påkjenning mht økonomi, flytting, hvor skal man bo, hva har man råd til og orientere seg om stønader, bidrag osv..Legg på en utro ex som gjør alt vanskelig i lange tider framover, trøbbel med samvær and so on. Jeg skjønner godt at totalbelastningen for en del etter skilmisse utløser sykdom som igjen gir sykemelding. Jeg hadde en kollega som havnet i skilsmisse med utro ektemann som ville ha nye inn i huset fortest mulig, introduserte ny dame veldig raskt, dårlig økonomisk oppgjør, vanskelig å få et sted å bo, fikk ikke høyt nok lån til å kjøpe, måtte bo i skolekretsen, endte med å leie sokkelleilighet. Hun hadde sorg over tapet av hele det vanlige livet sitt, bostandard, svigerfamilie, en ex som kunne "kjøpe" sønnens velvillighet osv.. Hun var mye borte, mange egenmeldingsdager. Irriterende for jobb og kollegaer, men jeg forstår jo at hun var i en prosess der det var vanskelig å komme videre.

Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Men jeg tenker vel egentlig at av og til er fet kampen som gjør at man står på beina. Jeg kan kun snakke for meg selv. Men skilsmisse er ikke en sykdom, selv ikke med verdens verste eks. Jeg tror man kommer langt med en hjelpsom og forståelsesfulle sjef. Jeg hadd ene kollega som var sykemeldt seks mnd etter et brudd. Jeg forstod det ikke da. Jeg forstår det fremdeles ikke i dag mens jeg står midt oppe i Bruddet fra helvete selv (nei, jeg sover ikke mye for tiden. Ja, jeg er helt utslitt). Noen trenger det nok. Helt klart. Men det bør være unntaket, ikke regelen.

Jeg har ei venninne som foreslo for ei annen venninne at om
Hun bare jobber deltid (alenemor) ville hun være kvalifisert til sosialbolig. For det kjente hun ei som gjorde og hadde (og ja, denne skrøt av det geniale i det). Vår felles venninne syntes det var et horribelt forslag - hun var stolt av å forsørge seg selv. All ære til henne. Uten å ta æren fra de som faktisk trenger hjelp. Det er ingen skam å trenge hjelp.

Men jeg er for hjelp til selvhjelp. Jeg er, som Rine, ikke helt sikker på at alle har de rette holdningene. Jeg har en kjæreste som er selvstendig næringsdrivende. Han er ikke syk for han kan ikke være det. Jeg har kjørt ham på legevakten med så sterke smerter at han fikk morfin for det. Han var ikke vekke EN dag. Jeg tror nok terskelen er lavere når det ikke koster noe å være borte fra jobb. Uten at jeg sier at man skal gå på jobb når man drøvtygger morfinpreparater. Virkelig ikke.

Men det bekymrer meg at stadig flere er syke og utenfor arbeidslivet. Det bekymrer meg at dagens lærere forteller om elever som ikke orker og ikke kan og ikke yter (og nei, jeg tenker ikke bare på Rine).

Og så har jeg bare lest fram til innlegget jeg siterer. Og aner ikke hvordan tråden utvikler seg.

Jeg er bare en stakkars som ikke får sove.

Og NAV? Jeg forstår behovet for kontroll og dokumentsasjon og skjema men det jeg ikke forstår er evnen til å rote bort nevnte skjema og dokumentasjon. Når man sender inn et skjema i tre eksemplarer, til tre søknader, da er det jammen godt gjort å rote bort alle tre. Og når det skjer er det lett å snakke dritt om NAV etterpå. :erfart:

Katta skrev:

De får ikke tretthetssyndromdiagnose om de spiller hele natta altså. Egentlig er det ganske få som ender med den diagnosen i forhold til hvor mange som vil ha den. Hvorfor de vil ha den har jeg lurt på ja. Det hender at både ungdom og foreldre gråter når de får vite at de ikke fyller kriteriene.

Det det tenkte jeg litt på da vi var hos BUP for å få medisin til eldstemann som har ADHD (add-delen). Vi hadde ikke fått alle papirene fra USA enda, men psykologen gikk med på å snakke med oss likevel. Han spurte meg først, og jeg beskrev prosessen i USA. Det at hun hadde brukt focalin som virket 8 time, altså i skoletiden. At hun ikke fikk det i helger eller ferier. Men at det hendte at hun tok en selv i helgen, om hun hadde lekser

Så spurte han eldstemann, som da hun likte medisin fordi det ga henne ro i hodet. Gikk henne til å følge med og få fokus. Etterpå sa psykologen at han uke trengte papirene fra USA. At det var nok å høre på der vi fortalte. Og at det var velsg sjelden å snakke med en unge som selv forstod hvorfor hun trengte medisinen "vanligvis et det foreldrene som sier at ungene trenger medisin, mens ungene ikke forstår hvorfor". Og jeg husker jeg tenkte at det må være noe seriøst galt et sted om det et situasjonen?!

Er vi så opptatt av det uniforme at vi må ha en diagnose på stø som ikke er A4?

annemede skrev:

I forbindelse med avlastning er det vel ikke alltid at det er NAV som er rette adressat, men heller kommunen den enkelte bor i. Så å skyte NAV for noe som er ett kommunalt ansvar vil jo ikke hjelpe noen.

Når kommunen ikke vil innvilge avlastning, og foreldrene jobber til de stuper så ender det opp hos nav, og med firkantet system, så mener jeg systemet ( kommunen og nav) som helhet. De burde hatt et samordnet system, hvor man ser mennesket som helhet og ikke som en brikke her og der. "For det må du snakke med den etaten om, og det må du snakke med den om, og det må du snakke med nav om, og det må du snakke med noen andre om for den tjenesten har vi overlatt til en ekstern bedrift. Osv. Nå snakker jeg litt av egen erfaring som pårørende til en hjelpetrengende ungdom, og hvor nær jeg er ved å gi opp enkelte ganger. Men det er jo mitt problem.

Utfordringen er vel at det er slitsomt å bli syk, eller ha ansvar for syke mennesker, og da skyter man i blinde.

For min egen del har jeg hatt bare gode erfaringer med nav. Men jeg har vært heldig og kun hatt veldig påviselige skader. Røntgen bilder er entydige. Gips også.

Esme skrev:

Og det at en lege har skrevet under en sykemelding er ikke noe som helst bevis for at en sykemelding er nødvendig, legen er helt prisgitt hva pasienten sier.

Og det er nettopp derfor jeg prøver å unngå å himle åpenlyst når kolleger kommer og sier at "legen sa at jeg ikke fikk lov å jobbe igjen enda". Når man er høyrehendt, har brukket venstre hånd og jobben består i å snakke med folk, og notere ned småting på data (det klarer man ganske bra med den riktige hånden), da skjønner jeg at det snakkes om unødvendige sykemeldinger. Samtidig så er det i akkurat slike situasjoner jeg har lyst til å himle litt at jeg tar meg selv i nakken og tenker at jeg vet ingenting om hvorfor denne personen ikke kan gå på jobb med et brukket håndledd. Selv om hun selv sier at hun har lite vondt og godt kan jobbe, men at "legen har sagt at...", så tenker jeg at det kan være andre ting som ligger bak og at hun faktisk trenger enda mer omsorg og har enda større behov for sykemelding enn en som har store smerter. Alltid vanskelig å se hva som feiler noen, og det er ikke alltid det som blir sagt er det som stemmer med virkeligheten.

Polyanna skrev:

En skikkelig uheldig trend er at politikere eller andre med høy synlighet bruker sykemeldinger som velferdspermisjoner ved høy belastning, som når de opplever stort mediepress i en sak. Gerd Liv Valla, Øyvind Halleråker, andre. At NOEN av disse blir syke av belastningen tviler jeg ikke på, men nå er det jo fast takst: Så massivt mediepress at det er vanskelig å gå på jobb (og man i tillegg må bruke masse tid med pr-rådgivere for å drive brannslokking) = sykemelding. Jeg syns det sender ekstremt uheldige signaler.

Dette har jeg også tenkt på. Og jeg har også i en tidligere jobb opplevd kolleger som ble sykemeldt rett etter et "oppvaskmøte". Man
tenker sitt, men at noen får reelle psykiske plager av det er vel ganske sannsynlig og hvordan skal man skille ut de som "trasser" og de som blir syke? Men at det stadig vekk skjer med politikere (det er flere eksempler enn de som er nevnt her), det er et elendig signal altså.

nokon skrev:

Viss vi ser på det reint historisk, er det ganske spesielt at begge foreldra skal jobbe fullt i småbarnsperioden. Det er ikkje sikkert dette bare handler om kjønnsroller og likestilling. Det kan hende at det at ein er heime, er det som skal til for at kvardagen skal gå opp. Og det kan hende at det at samfunnet insisterer på at begge foreldre skal jobbe, er eit gode vi må betale for med høgare sjukefråver.

Jeg tror dette er en stor del av årsaken til at sykefraværet har økt de siste årene. Vi har fått de som tidligere bare var hjemmeværende ut i arbeidslivet og de har kanskje av ulike årsaker ikke kapasitet til å jobbe 100% selv om det forventes.

Mirasol skrev:

Og det er nettopp derfor jeg prøver å unngå å himle åpenlyst når kolleger kommer og sier at "legen sa at jeg ikke fikk lov å jobbe igjen enda". Når man er høyrehendt, har brukket venstre hånd og jobben består i å snakke med folk, og notere ned småting på data (det klarer man ganske bra med den riktige hånden), da skjønner jeg at det snakkes om unødvendige sykemeldinger. Samtidig så er det i akkurat slike situasjoner jeg har lyst til å himle litt at jeg tar meg selv i nakken og tenker at jeg vet ingenting om hvorfor denne personen ikke kan gå på jobb med et brukket håndledd. Selv om hun selv sier at hun har lite vondt og godt kan jobbe, men at "legen har sagt at...", så tenker jeg at det kan være andre ting som ligger bak og at hun faktisk trenger enda mer omsorg og har enda større behov for sykemelding enn en som har store smerter. Alltid vanskelig å se hva som feiler noen, og det er ikke alltid det som blir sagt er det som stemmer med virkeligheten.

Eg kjenner ei som var sjukemeldt med "forstua fot" då ho hadde større komplikasjoner under IVF-behandling. I ein del tilfelle er det nok greit å ha noko å seie til nysgjerrige kollegaer, når ein ikkje har lyst å prate om årsaken til at ein ikkje klarer å jobbe og.

Esme skrev:

Men kan noen svare meg på hvem det er som kommer med disse forventningene? De finnes jo egentlig ikke?

Jeg har aldri merket noe straff for å gi blaffen, bare prøv, så ser man.

Nå er det litt igjen av diskusjonen før jeg er ferdig her men ville bare på denne.

Det jeg har forstått ut fra de opplysningene jeg har fått er at hjelpebehovet til den familien jeg tenker på ikke kommer inn under rammene for tilbud om hjelp/avlastning. Forhåpentligvis anker de til fylkesmannen. En ting er jo å ivareta seg selv når man får et handikappet barn, men man skal jo ivareta de andre barna også. Og ikke minst forebygge for tiden fremover.

For min del har jeg nok ikke vært tydelig nok på at nå går det på ræva. Men jeg er god på å trekke pusten og gå på igjen. Men kjenner på det at når noe går skeis hos nav, enten det være seg ulike stønader til mellomste, manglende utbetaling av bidrag, problemer i forhold til oppfølging i forhold til arbeidtrening, tilbud som blir lagt ned over natta, manglende tverrfaglig samarbeid mellom nav og fastlege osv osv så blir jeg nærmest deprimert og tenker at nei, ikke nå igjen.

Nav har fantastisk mange flotte ansatte, som gjør en flott jobb, og som vi ikke klarer oss uten. At folk trenger å få ut frustrasjon, som her, er forståelig. Men jeg trenger hjelpen jeg får hos nav, jeg trenger hjelpen kommunen kan gi. Jeg kan bare håpe at det fortsatt satses både menneskelig og økonomisk i disse to etatene. Og at ansatte kan gå hjem fra jobb og tenke at ja jeg gjør en god jobb.


Cupcake baking....det står ikke på min prioriteringsliste nei. Hvis jeg skulle ønske meg hjelp til noe måtte det være å få noen til å skrive søknader, klager, møtereferater, kalle inn til møter, møte på møter, få sønnen min til å møte på møter, følge ham på alle avtaler, gjelpe ham med alle ting som skal gjøres hjemme hos ham fra matlaging til klesvask, støvsuging, gulvask, alle ting som jeg gjør i mitt hjem, og i hans hjem. Jeg stortrives på jobb, og er svært nødig borte fra jobben annet enn når jeg må.

Og et ønske til, at faren hans hadde ringt og sagt at nå tar jeg over, en stund!

Har dere sett på BPA (brukerstyrt personlig assistent), Perhonen? Har han slike behov at det kan være et alternativ?
Her jeg bor putter de "alt vi ellers kunne tenkes å søkt på" inn i en "BPA-pott" også får vi et timeantall å bruke. Mao har vi ikke avlastning, støttekontakt, hjemmetjenester, ferieavlastning, boliggreier, men et månedlig vedtak i timer på BPA til fritt bruk istedet.

En representant for assistentene er også med på ansvarsgruppemøter så vi får høre deres oppfatning og så de vet hva som rører seg. De følger han også på fritidsaktiviteter, og av og til på ting som logoped og tannlege der det har falt seg naturlig.
Men aller mest: de hjelper han med de tingene han i utgangspunktet - gitt sin kronologiske alder - skulle klart selv.

m^2 skrev:

Har dere sett på BPA (brukerstyrt personlig assistent), Perhonen? Har han slike behov at det kan være et alternativ?
Her jeg bor putter de "alt vi ellers kunne tenkes å søkt på" inn i en "BPA-pott" også får vi et timeantall å bruke. Mao har vi ikke avlastning, støttekontakt, hjemmetjenester, ferieavlastning, boliggreier, men et månedlig vedtak i timer på BPA til fritt bruk istedet.

En representant for assistentene er også med på ansvarsgruppemøter så vi får høre deres oppfatning og så de vet hva som rører seg. De følger han også på fritidsaktiviteter, og av og til på ting som logoped og tannlege der det har falt seg naturlig.
Men aller mest: de hjelper han med de tingene han i utgangspunktet - gitt sin kronologiske alder - skulle klart selv.

Skal på et møte til uken for å se på ting i den gata der. At han skal få hjelp til mye av det andre på hans alder gjør selv, som han ikke får gjort. Som tilbud om psykiatrisk sykepleier i hjemmet, i stedet for at han skal gå til samtaler andre steder. Ferieavlastning er noe jeg aldri har tenkt på, enda det virkelig har vært en utfordring med et barn som er så plaget av sosial angst at han knapt går ut døra. Nå er han jo voksen, og det er tre år siden sist jeg hadde ferie. Tenkte ikke på det 🙂 Livet er jo sånn, jeg bare syns det er så vanskelig for alle andre.

Debattinnlegg fra Dagbladet, skrevet av Kjetil Dybvik som svar på Sandra Borch sine uttalelser om hordene av slappe ungdommene som "naver".

Utdrag:

For hvor stort er egentlig problemet med «naving»? Først når vi vet det, kan vi snakke meningsfylt om det virkelig er sant at ungdommen er blitt for kravstore. Naving er et verdiladet ord som vekker bilder av en hær av fløteskummende slappfisker, som sitter med bena på bordet, har Thorgeir Kolshus skrevet i en kronikk. Borch vet godt at naving er et verdiladet uttrykk. Men hva hvis naving er en myte? Hva har hun gjort seg skyldig i da?

Ifølge Anniken Beckstrøm, fylkesleder i Fellesorganisasjonen i Vestfold, er det akkurat slik det forholder seg. Hun mener begrepet har oppstått fordi ungdom velger å fortelle vennene sine at de utnytter systemet heller enn å si sannheten - at de sliter, ikke takler skolen, ruser seg og ikke klarer å være i en jobb. Oppfølgingen av ungdom som faller utenfor, er svært tett. Så tett at det å jukse seg til stønad er bortimot umulig, ifølge Beckstrøm.

Forskning fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) tyder på at vi aldri har hatt så bra ungdom som i dag. Det er mindre problemer med dem enn noen gang før. Hvis Borch har andre tall eller annen forskning å vise til, vil jeg gjerne se dette.

Min erfaring som lærer i den videregående skolen er at norsk ungdom kjennetegnes av innsatsvilje, høflighet og pågangsmot. Når Borch etterlyser et samfunn som stiller større forventninger til ungdommen, slår hun inn vidåpne dører. Presset på norsk ungdom av i dag er knallhardt. Vårt samfunn har gjort effektivitet, produktivitet og prestasjon til halvguder.

Det er sannelig ikke rart om noen faller utenfor. I motsetning til Borch er jeg mest opptatt av at flertallet av dem som mottar sosialhjelp og annen stønad fra NAV er syke mennesker, utslåtte mennesker, mennesker som livet har gitt en eller annen slagside.

Jeg er enig i at presset på ungdom er hardt, men jeg mener at (for) mange løser det ved å "melde seg ut" og ty til naving. Som selvsagt er et verdiladet ord.

rine skrev:

Jeg er enig i at presset på ungdom er hardt, men jeg mener at (for) mange løser det ved å "melde seg ut" og ty til naving. Som selvsagt er et verdiladet ord.

Hvor mange gjelder det egentlig?

Guava skrev:

Hvor mange gjelder det egentlig?

Det kan du vel finne ut ved å se på statistikken for unge arbeidsledige/uføre? Eller forventer du et svar som: Det gjelder 9532 unge?