Er NAV virkelig så ille?

Maverick skrev:

Men hvordan er det nå, tilgi min uvitenhet, stemmer det at det ble slutt på aktiv sykmelding og prosentvis sykmelding?

Fordi mange arbeidsgivere ble litt for glad i å sikre seg gratis arbeidskraft på den måten. Blant annet. Synd, men sant. Man kan vel få det til i spesielle tilfeller fortsatt, ellers skal man bruke gradert.

Zoë skrev:

Ingen strutser på at misbruk skjer - det er bare uenighet om hvem, hva i hvor stort omfang - og ikke minst, hva som skal gjøres.

Jeg blir sint når man mistenker en stor gruppe syke som er så uheldige å ha diagnoser det kan såes tvil om. Jeg synes det er lettvint og veldig urettferdig å mene at løsningen ligger i å gi disse menneskene dårligere kår enn magesår-gjengen.

For min del, er det her stridens kjerne står. Og jeg synes det er LANGT mellom å påstå at enkelte med ullen diagnose ikke er syke, bare late/ kunne hatt kapasitet til å jobbe mer /ville blitt friskere om de jobbet mer (jeg mener alt dette selv) - til å mene at alle i denne gruppen er mindre verdige syke enn folk med ordentlige sykdommer.

Hvis det hadde vært så polarisert at man enten misbruker eller er verdig trengende så hadde det vært ganske enkelt, da hadde oppdraget vært "finn og fang misbrukerne". Men det er også et litt mer diffust problem som delvis består av at det er vanskelig å jobbe når man ikke kan yte 110%, delvis at langvarig sykmelding er selvforsterkende, delvis at det forventes å være en ordning for alt som rammer en i livet, delvis at terskelen for egenmeldt kortidsfravær kan være i laveste laget. Og sykepengeordningen har jo på sett og vis blitt utvidet fra å være en streng ordning som hovedsaklig slo gunstig ut for de som var skadet på jobb til å være en ordning som dekker alle forhold som kan slå negativt inn på arbeidsevnen.

Jeg mener definitivt at det er arbeidsevne og ikke diagnose som burde være fokus. Jeg mener også at det for enkelte tilstander kan være fornuftig å utvide sykelønnsordningen, det bør være slik at man er godt dekket så lenge man er inne i et behandlingsopplegg hvor målet er å få en helt frisk. Selv om jeg ser mens jeg skriver akkurat det at dette i løpet av kort tid vil bli en kamp mot definisjoner igjen, hvilke behandlingsopplegg skal godkjennes i et sånt system? Det må nok være enkelte definerte unntak. Men man må kunne diskutere grenseoppgangen mellom diffuse diagnoser og vondt i viljen uten å bli kritisert for å mistro alle i samme diagnosegruppe synes jeg. For det finnes mennesker med større eller mindre innslag av vondt-i-viljen, og hvor jobben i seg selv ikke er noe man innerst inne ønsker. Å tenke at man skal lage systemer som bidrar til å motivere disse til å stå i jobb må være fornuftig. Uten at de samme systemene rammer resten alt for hardt.

Guava skrev:

Det med å holde stort fokus på restarbeidsevne er en utfordring og der tenker jeg at det også er mye å gå på hos arbeidsgivere i forhold til tilrettelegging. Å tilrettelegge for arbeidstaker med forutsigbar restarbeidsevne er i mange tilfeller enklere enn å tilrettelegge når helsetilstanden er uforutsigbar. Hensynet til kolleger er også en kritisk faktor.

Når det er sagt synes jeg fokuset på diagnoser og hva en diagnose er har for stort fokus.
Ingen ER en diagnose og en diagnose sier egentlig lite om arbeidsevnen til en person med mindre det er snakk om helt åpenbare ting (alpinist med beinbrudd).
Jeg tror også at det er en vei å gå når det gjelder synet på helse og ansvar for egen helse.
Å skyve fokuset over på helsevesenet kan gjøre at man kan gjemme seg bak en diagnose. "Legen sier at jeg er for syk til å jobbe."
"Legen sier at jeg trenger hvile nå."
I noen tilfeller er det riktig at helsevesen griper inn og bremser folk, men jeg tror det er generelt bedre at behandlere o veiledere (og det gjelder også utenom helsevesenet) har sterkest fokus på å hjelpe den enkelte til å se hvordan en selv kan utnytte sitt potensial, se mulighetene og se at man har ansvar for egen helse.

Det å bedrive empowement er også noe jeg tror foreldre kan bli mye mer obs på framfor å dullelulle med ungene sine.

Veldig enig her. Men dessverre er det langt fra alltid at arbeidslivet er positive til tilrettelegging, og det kan man også forstå, det er mange arbeidsplasser som er såpass presset at det å ha en som går for halv maskin eller ikke kan gjøre enkelte oppgaver kan være det som velter lasset. Og ikke alle arbeidstakere er viktige på den måten at de savnes om de er borte, dessverre. Hvis man har en jobb der de kan bytte ut en brikke med feil på med en annen som virker ser man litt for ofte at det foretrekkes.

gajamor skrev:

På jobben din, slik den er nå, må man være stabil. Men hvis det hadde vært litt flere folk, litt mer overskudd, og man ikke alltid skulle klare seg akkurat med ressurser, har jeg stor tro på at det ville være mulig og positivt for alle parter å sysselsette flere i skolen. Tenk deg å hatt noen som var slik at hvis de var friske så kom de på skolen og bidro der de kunne. Noen fikset det tekniske utstyret, noen tok med de flinkeste elevene ut og jobbet med avansert matematikk, noen løp en tur med adhd-barnet, og noen rettet gloseprøver (alt etter evner og muligheter). Jeg tror samfunnet hadde tjent på denne typen sysselsetting.

Hvis vi hadde vært nok folk til å dekke slike behov, tror jeg mange færre hadde blitt utbrent i det hele tatt - så ja, jeg tror vi sparer oss til fant ved å stadig øke kravene og senke bemanningen, f.eks. i skoler, barnehager og på sykehjem. Bedre grunnbemanning tror JEG hadde vært lønnsomt på sikt, i tillegg til at det ville ført til bedre tjenester for brukerne. Dessuten kunne man da (som du sier) hatt folk som kom innom når formen tillot det.

oslo78: Skolen må jo være et glimrende sted for folk med redusert arbeidsevne. Det er jo utrolig mange sykmeldte lærere til enhver tid (og veldig mange av dem pga. av at de er slitne, så vidt jeg har skjønt.) Tenk å være tolærer når formen tillot det? Fire timer dagen, f.eks? Tenk å være med på leksehjelpen noen timer hver ettermiddag? Jeg mener at det burde vært stilt større krav til sykmeldte lærere om at de går inn på "toppen" av den bemanningen som allerede er der, det ville jo hjulpet utrolig mye. Det samme burde jo være mulig på f.eks sykehjem og i barnehager- ja alle steder der det trengs "ekstra hender."

Jeg synes det er en litt spennende tanke akkurat det, Rine, hva om man kunne bruke noe av den restarbeidsevnen som er ubrukelig ute i det store arbeidslivet til å dekke behov det offentlige har? Man må jo i praksis uansett betale 100% trygdeytelser, så hvorfor ikke da gi tilbud om for eksempel 60% trygd, mulighet for å jobbe de siste 40% i en skjermet stilling?

rine skrev:

oslo78: Skolen må jo være et glimrende sted for folk med redusert arbeidsevne. Det er jo utrolig mange sykmeldte lærere til enhver tid (og veldig mange av dem pga. av at de er slitne, så vidt jeg har skjønt.) Tenk å være tolærer når formen tillot det? Fire timer dagen, f.eks? Tenk å være med på leksehjelpen noen timer hver ettermiddag? Jeg mener at det burde vært stilt større krav til sykmeldte lærere om at de går inn på "toppen" av den bemanningen som allerede er der, det ville jo hjulpet utrolig mye. Det samme burde jo være mulig på f.eks sykehjem og i barnehager- ja alle steder der det trengs "ekstra hender."

Ja, det hadde vært en glimrende ide. Ikke med de budsjettene vi har nå, men med tilskudd til dette ville dette vært ypperlig! Når man er to voksne på 56 barn hele dagen, passer det dårlig om den ene kommer og går etter formen - er man fire går det derimot greit.

Veldig godt tiltak hvis politikerne kan se dette! Det har jo noe med kommunale og statlige budsjetter å gjøre - kanskje en del av NAV-budsjettet burde øremerkes slike institusjoner slik at skoler, barnehager, sykehjem, osv kunne ansatt mennesker i slike "variable" stillinger.

Igjen så blir jeg litt matt av dine "synes det burde være et krav til sykemeldte lærere at de går inn på toppen av de som allerede er der"-greier. Joda, mange ganger går det sikkert bra. Og noen ganger går det ikke bra i det hele tatt - som i mitt tilfelle. Jeg kunne slett ikke være på jobb uansett hvor mange lærere vi hadde vært på jobben. Når man ikke kan stå på beina, klarer man ikke å være lærer. Ikke i en time en gang.

Standardiserte krav og rettigheter utfra diagnose eller yrke fungerer generelt dårlig. Det bør og må være arbeidsevne som er avgjørende. Jeg tror at en (liten) reduksjon i sykepengene generelt derimot, vil sjalte ut de aller fleste som egentlig klarer å jobbe og få dem til å gå på jobben.

Utrolig bra ide rine.

Ring VG, Aftenposten og Jens!

Katta skrev:

Jeg synes det er en litt spennende tanke akkurat det, Rine, hva om man kunne bruke noe av den restarbeidsevnen som er ubrukelig ute i det store arbeidslivet til å dekke behov det offentlige har? Man må jo i praksis uansett betale 100% trygdeytelser, så hvorfor ikke da gi tilbud om for eksempel 60% trygd, mulighet for å jobbe de siste 40% i en skjermet stilling?

Kjempegod ide. Eller 70-30. Eller 50-50. Alt etter som arbeidsevnen er.

Oslo78: Av og til er det sånn at man må kommanderes til å holde senga. Jeg har også sittet hos fastlegen på svangerskapskontroll en gang og fikk beskjed om at "dette kommer du aldri til å bestemme selv, nå bestemmer jeg for deg. Du skal ut av vakt". Og av og til er det riktig og nødvendig. Men i langt flere tilfeller er kontakt med arbeidsplassen viktig for prognosen for å komme tilbake etter endt sykmelding. Det jobbes jo mye med det også, at man må bort fra at sykmelding betyr fri med lønn. Sykmelding skal være fritak fra de arbeidsoppgavene man ikke kan utføre og mulighet til behandling.

Katta skrev:

Oslo78: Av og til er det sånn at man må kommanderes til å holde senga. Jeg har også sittet hos fastlegen på svangerskapskontroll en gang og fikk beskjed om at "dette kommer du aldri til å bestemme selv, nå bestemmer jeg for deg. Du skal ut av vakt". Og av og til er det riktig og nødvendig. Men i langt flere tilfeller er kontakt med arbeidsplassen viktig for prognosen for å komme tilbake etter endt sykmelding. Det jobbes jo mye med det også, at man må bort fra at sykmelding betyr fri med lønn. Sykmelding skal være fritak fra de arbeidsoppgavene man ikke kan utføre og mulighet til behandling.

Ja! Der sa du det!

Oslo78: Av og til er det sånn at man må kommanderes til å holde senga. Jeg har også sittet hos fastlegen på svangerskapskontroll en gang og fikk beskjed om at "dette kommer du aldri til å bestemme selv, nå bestemmer jeg for deg. Du skal ut av vakt". Og av og til er det riktig og nødvendig. Men i langt flere tilfeller er kontakt med arbeidsplassen viktig for prognosen for å komme tilbake etter endt sykmelding. Det jobbes jo mye med det også, at man må bort fra at sykmelding betyr fri med lønn. Sykmelding skal være fritak fra de arbeidsoppgavene man ikke kan utføre og mulighet til behandling.[/quote]

Ja, jeg er helt med på alt du sier her. Kontakt med arbeidsplass hadde jeg jo flere ganger i uka - på telefon. Jeg klarte på ingen måte å komme meg dit de første månedene. Jeg hadde ingen problemer med å tenke jobb og snakke om jobb - men jeg kunne ikke gå, kjøre bil, stå oppreist i noen særlig grad, osv. Jeg klarte ikke å spise, sove eller gå på do. Det var ikke så aktuelt å være på jobb - og jeg er veldig, veldig glad for at både lege og NAV så det. Jeg mener det fortsatt bør være mulig å være helt sykemeldt en periode når man er totalt arbeidsudyktig - og at man bør ha fokus på kostnader gjennom et helt liv. For meg som hadde 35 år igjen å jobbe og utsikter til å bli helt arbeidsfør igjen, mente NAV at det var vel verdt pengene å la kroppen min få tid til å bli skikkelig frisk slik at jeg ikke ble gående som jojo-arbeidskraft inn og ut av jobb resten av livet.

Å komme tilbake til jobben er et av de største høydepunktene i mitt liv - men ikke før kroppen begynte noenlunde å fungere igjen. Jeg gledet meg tussete til å begynne igjen. 😀

Veldig enig i det siste du skriver. Bare det er aksept for at i noen (få?) tilfeller er det faktisk ingen oppgaver overhodet man kan gjøre.

Har fastlegeordninga noko med saken å gjere? Stykkprisfinansiering av pasientar og "frykt" for å miste pasientar viss ein ikkje skriv sjukemelding? Er ikkje oppblomstring av "trøtthet og slitenhet" som sjukemeldingsårsak over dei siste 12 åra samanfallande med fastlegeordninga? Det var bare ein tanke som slo meg.

For det bør jo - i bunn og grunn - vere legen som har avskar for å filtrere vondt-i-viljen og reell sjukdom.

nokon skrev:

Har fastlegeordninga noko med saken å gjere? Stykkprisfinansiering av pasientar og "frykt" for å miste pasientar viss ein ikkje skriv sjukemelding? Er ikkje oppblomstring av "trøtthet og slitenhet" som sjukemeldingsårsak over dei siste 12 åra samanfallande med fastlegeordninga? Det var bare ein tanke som slo meg.

For det bør jo - i bunn og grunn - vere legen som har avskar for å filtrere vondt-i-viljen og reell sjukdom.

Før hadde de samme pasientene vondt i ryggen. For å si det litt tabloid. Det er ikke alt som lar seg kvantifisere og måle, og det pasientene sier er en stor del av vurderingsgrunnlaget. Før var det verre å komme gjennom med slitenhet som hovedsymptom, da var det oftere vondter. Det er jo ofte en kombinasjon av vondter og slitenhet som er greia. Jeg tror egentlig ikke de fleste leger frykter å miste pasienter. Men de ønsker jo en god behandlingsrelasjon, og det får man ikke så lett hvis man åpner med et steilt nei til det pasienten føler mest behov for.

Men da kreves det en del organisering og oppfølging fra arbeidsgiver og. Veiledning også. Og min erfaring er at det ikke er spes enkelt å få dette til. Fordi det må organiseres. Og da er det ikke opp til bare NAV og "pasient" lenger.

I mange Bhg budsjetteres det jo med sykemelding.

Nessie skrev:

I mange Bhg budsjetteres det jo med sykemelding.

Ikke bare i barnehager, tror det er ganske gjengs, f.eks i (ironisk nok) NAV.
Tror kanskje ikke de gjør det i den statlige delen, men på den kommunale siden er det sånn.

Jeg har selv opplevd at det nærmeste ble sett på som et problem at jeg skulle tilbake på jobb for tilrettelegging, fordi de hadde ansatt en vikar for blant annet "mine" sykepenger. Vedkommende var plassert et helt annet sted, så det ble ingen hjelp til mine oppgaver. Så det ble den klassiske; prøve å jobbe 100% på 50 % tid/ressurs.

Apropos det ein eller annan sa om at folk ikkje lenger ber om å få etter behov, men krev sin rett: http://mobil.aftenposten.no/nyheter/iriks/Fikk-sluttpakke-pa-1_5-mill---krevde-Nav-for-dagpenger-7213819.html#.UabALtoayc0

rine skrev:

oslo78: Skolen må jo være et glimrende sted for folk med redusert arbeidsevne. Det er jo utrolig mange sykmeldte lærere til enhver tid (og veldig mange av dem pga. av at de er slitne, så vidt jeg har skjønt.) Tenk å være tolærer når formen tillot det? Fire timer dagen, f.eks? Tenk å være med på leksehjelpen noen timer hver ettermiddag? Jeg mener at det burde vært stilt større krav til sykmeldte lærere om at de går inn på "toppen" av den bemanningen som allerede er der, det ville jo hjulpet utrolig mye. Det samme burde jo være mulig på f.eks sykehjem og i barnehager- ja alle steder der det trengs "ekstra hender."

Det var jo der aktiv sykemelding var fint. Slik det er i dag er det relativt dyrt om en i gradvis sykemelding skal jobbe samtidig med vikaren. Redusert arbeidsevne er fint så lenge man er stabil i sin prosent.

To fastleger hadde denne artikkelen i Aftenposten i desember.
Jeg synes egentlig det er en fin artikkel som peker på hva som gjør problemene til brukerne enda større enn de i utgangspunktet er:
http://www.aftenposten.no/meninger/NAV-Et-mangehodet-monster--7072165.html?fb_action_ids=433697116697815&fb_action_types=og.recommends&fb_ref=.UM-WldtUNk4.like&fb_source=aggregation&fb_aggregation_id=288381481237582#.UbLlSCk4XVJ

I dag ropte jeg av frustrasjon til IA-rådgiveren min.

Jeg bruker ENORMT på ressurser på dette, og når IA-rådgiveren min fortalte at etatene i NAV ikke snakket sammen, kunne påvirke hverandre eller hadde felles database for informasjon. Så ropte jeg inn i telefonen. Skal litt til for å vippe meg av pinnen altså, men i dag var virkelig NAV SÅ ille