Er NAV virkelig så ille?

I min verden er det normalt å høre uttalelser som "jeg skulle ønske jeg hadde fast jobb, for da kan jeg bli sykmeldt".

Maverick skrev:

I min verden er det normalt å høre uttalelser som "jeg skulle ønske jeg hadde fast jobb, for da kan jeg bli sykmeldt".

Fordi man er syk eller fordi man er lat? Jeg tenker at det er mange som ikke tør/kan sykemelde seg selv om de kunne hatt medisinsk årsak til det fordi arbeidssituasjonen deres ikke tillater det.

Er ikke karantenen på 6 uker, da?

Heilo skrev:

Fordi man er syk eller fordi man er lat? Jeg tenker at det er mange som ikke tør/kan sykemelde seg selv om de kunne hatt medisinsk årsak til det fordi arbeidssituasjonen deres ikke tillater det.

Fordi "staten skal forsørge meg selv om jeg ikke betaler skatt".

Men nå inneholder min verden mange interessante personligheter, da.

Altså, jeg er kjempeambivalent.(Er det sånn det skrives?)
Jeg har min svigermor i ene enden, som sa opp jobben sin, da hun ble for syk av sin kroniske sykdom, og ikke hever trygdepenger, for mannen tjener jo penger, som jeg så gjerne skulle ønske hadde sin egen inntekt, bare fordi atte. Hun har jobbet i alle år, og venter nå på at hun skal bli så gammel at hun skal få alderspensjon.

Så er det min mor som er sykemeldt mer eller mindre hele tiden, for å få utvidet pengestøtten til doktorgradsarbeidet. Gudene skal vite at hun har jobbet sin andel uten støtte eller inntekt før, men jeg synes det er over kanten på hva som er greit.

Så er det familien med to kronisk syke barn som ikke får avlastning, ei heller barna på samme skole, eller skoleskyss.

Og så er det de jeg har møtt gjennom gamlejobben min som skalhaskalhaskalha uten å ha bidratt med en eneste skattekrone. Ikke kan de ta buss, de må ha taxi, alene, for de kan ikke kjøre sammen med andre.

Jeg tror at det alltid vil føles urettferdig. Og for noen er det mer urettferdig enn andre.
Det som jeg synes er ekstra urettferdig er at noen blir fortalt hvordan de skal få det de har krav på, og mere til, mens andre må slåss, og får ikke det de har krav på en gang.

Input skrev:

Karantenen er 8 uker. For mange med relativt god utdannelse er det vel ikke noe voldsomt problem å spare opp tilsvarende 2 månedslønner over litt tid?

Da vil man kvalifisere for sykepenger. Man må på dialogmøter og oppfølging. Er man sykmeldt ett år er det snakk om AAP og evt. søke uføretrygd (som ikke er særlig lukrativt for en ungdom uten noe opparbeidet inntektsgrunnlag). Evt. må man i jobb etter langtidssykmelding og opparbeidet seg rett til ny sykmelding.
Er det snakk om mistanke om spekulasjon ved sykelønnsordningen kan NAV bestride sykmelding og lage sak.

I utgangspunktet finnes det gode systemer, men det er nok ikke alltid at ting blir fulgt opp så godt som de bør.
Jeg tror kanskje også (uten at jeg vet) at det er en sammenheng mellom de arbeidsplassene som funker og som beholder folk i jobb og som er dyktige på oppfølging, forebyggende helsearbeid og tilrettelegging for sykmeldte.

Men igjen. Jeg tror man har et stykke å gå i forhold til krav til ungdommer generelt også de som klarer seg bra. Ungdommer trenger slitestyrke, også de som egentlig er født med sølvskje i munnen. Har såkalt ressurssterke mennesker gode holdninger til lavtlønnet arbeid og til det å evne å klare seg selv tror jeg holdningene vil smitte også til dem som fristes til å gi blaffen.
Det er alt for mange ovenfra og ned-holdninger blant velfødde nordmenn. Når ungdommers økonomiske utfordringer går på om de skal kjøpe seg parajumper vs. canada goose og snakker om at foreldre er kjipe om de ikke sponser russebuss og sydenturer så er det ikke rart at enkelte holdninger kan spres.

Men en del av systemet er jo litt demotiverende også. Jeg har ei venninne som tjente akkurat for lite til å få dagpenger, så hun fikk sosialstønad. Hun fikk seg deltidsjobb, tilkalling, og jobbet det hun klarte/fikk. Men det hun tjente ble sånn "krone mot krone". Så om hun jobbet fikk hun ikke noe ekstra, det ble trukket fra (den allerede lave) sosialstønaden. Og jeg kan skjønne at det da blir litt demotiverende å jobbe for noen. Nå har hun kommet seg inn i et system, og fått mer jobb. Men det var litt tungt da det pågikk. Og jeg tror det da avhenger veldig av motivasjon og hvor villig man er til å faktisk gå ut å få seg enn jobb, når man ikke "tjener" på det.

Jeg skjønner delvis hva du mener Nessie. Nå synes jo jeg at det å forsørge seg selv og IKKE leve på Staten bør være motivasjon nok i seg selv til å jobbe, men jeg er jo klar over at det for mange ikke funker sånn i praksis. Systemet bør ikke være lagt opp slik at det ikke motiveres til å jobbe. Mange av de det er snakk om har jo havnet utenfor arbeidslivet og da skjønner jeg at man mister motivasjonen.

Bille skrev:

Jeg skjønner delvis hva du mener Nessie. Nå synes jo jeg at det å forsørge seg selv og IKKE leve på Staten bør være motivasjon nok i seg selv til å jobbe, men jeg er jo klar over at det for mange ikke funker sånn i praksis. Systemet bør ikke være lagt opp slik at det ikke motiveres til å jobbe. Mange av de det er snakk om har jo havnet utenfor arbeidslivet og da skjønner jeg at man mister motivasjonen.

Ja. Det stoppet ikke min venninne. Men hun er en "pådriver" da. Men noen vil nok slite i større grad, og samtidig bruke det som en "unnskyldning" for ikek å gå ut i jobb også.

Bille skrev:

Jeg skjønner delvis hva du mener Nessie. Nå synes jo jeg at det å forsørge seg selv og IKKE leve på Staten bør være motivasjon nok i seg selv til å jobbe, men jeg er jo klar over at det for mange ikke funker sånn i praksis. Systemet bør ikke være lagt opp slik at det ikke motiveres til å jobbe. Mange av de det er snakk om har jo havnet utenfor arbeidslivet og da skjønner jeg at man mister motivasjonen.

Det å forsørge seg selv er et ideal som er bra, men jeg skjønner at dem som i utgangspunktet har lite velger det som gir mest inntekt.

Det må lønne seg å jobbe og det må systemet legge opp til. Så bør heller ikke de som ikke kan jobbe på permanent basis betale regningen for at det skal være ulønnsomt å jobbe, men det er vanskelig å trekke grenser her.

Noe av det som blir så skjevt er også det at de av oss som er velfødde kan betale oss til forsikringer som sikrer oss mye bedre utgangspunkt om vi blir uføre. Denne muligheten har ikke en lavtlønnet i samme grad.

nokon skrev:

Med fare for å bli anekdotisk og lite generell, synest eg, med min bakgrunn frå humanistiske fag at eg kjenner relativt mange med ein eller annan kunstnar- og eller bohemdraum som kan finne på å svare "Nei, eg har ikkje pengar akkurat nå, for eg sa opp jobben min for å skrive/male/musisere/bli profesjonell bohem på heiltid, og eg får ikkje arbeidsledigheitspengar før om to månadar". Dette er gjerne single folk mellom 25-30 år, som har høg utdanning innan litteratur-, kunst- eller musikkfag.

Eg veit ikkje kor stor gruppe desse utgjer på statistikken, men eg veit at det er relativt sosialt akseptert blant folk født på 80-talet å motta dagpengar medan ein forsøker å realisere ein forfattardraum. Eg meiner det er noko gale, når vi har eit system som gjer dette mogleg.

Disse finnes fortsatt, eller gjorde det i alle fall da jeg jobbet i mottak i sosialtjenesten i Oslo. Kanskje den mest provoserende klientgruppen jeg har vært borti, de som skal leve av kunsten, men ikke helt får det til.
Men de kommer i ulike utgaver de også, og jeg mener jo at man skal ha like mye rett på livsoppholdet sitt om prosjektet man driver med tryner, og man har utnyttet alle muligheter for å få annet å drive med osv.
De provoserende var jo de som aldri tok en strøjobb, og som kom igjen til faste tider hvert år.

Jeg synes Guava har mye fornuftig å si i denne debatten. Det er relativt få av de brukerne jeg har møtt (unge, middelaldrende eller gamle) som virkelig er helt uten problemer på et område.
Stort sett er det rus, psykiske problemer, dårlig helse eller annet som setter (ganske effektive) stopper for yrkesaktiviteten. Det er ikke akkurat sånn at arbeidslivet står med åpne armer om man ikke er helt A4!
Ang artikkelen som det linkes til i første innlegg, så synes jeg det er et poeng å få frem at den er skrevet for å bli med i en skrivekonkurranse. At den er spisset i forhold til det, synes jeg det er veldig lett å se.
Som sosionom som har jobbet i sosialtjenesten (og dermed NAV etterhvert) i mange år, så har hun noen poeng i forhold til hva som går galt når byråkratiet tar helt overhånd.
At man bruker mye tid og ressurser på å telle telefonsamtaler, tiltaksplaner, antall vedtak osv enn å faktisk snakke med brukerne er ikke helt tatt ut av lufta.
Og det derre New Management-crappet kan du få billig av meg altså!

Jeg er inngiftet i en rar familie. Da jeg nettopp hadde sluttet på skolen var jeg innom Aetat, som man jo måtte for å søke sosialstønad. (Jeg ville søkt jobber aktivt uansett, altså. Men regelen er et poeng for å forklare historien her.)

Anyway: Jeg var ung og uerfaren og denne svogeren min skulle vise meg hvordan man gjorde det. På spørsmål om "jobbønsker" ble han helt forferdet over at jeg hadde skrevet opp ting jeg tenkte det var størst mulighet å få jobb fortest mulig. Han kunne fortelle meg at det var helt feil. Mye lurere å skrive "kunstner", for da "finner de ikke noe til deg". :hehe:

Jaja. Jeg gjorde det på min måte, jeg da. Og tror jeg fikk støtte i ca. de to ukene det tok til jeg fikk min første lønning i jobben jeg hadde fått ganske kjapt. Det jeg merket meg som "god saksbehandler"-atferd var saksbehandleren på sosialkontoret. For det første hadde hun visst samtale med alle ved første søknad. Og så sa hun til meg noe som at "Du kommer til å være ute av systemene våre raskt. Det ser jeg på deg."

Jeg vet ikke om jeg nødvendigvis utstrålte høy arbeidsmoral (noe jeg hadde med hjemmefra), men den 19 år gamle meg ble superglad og gikk jo dermed også inn på jobbintervjuer med en overbevisning om at jeg var så ansettbar at det formelig lyste av meg. Jeg intervjuet med andre ord himla godt, hadde en veldig positiv innstilling til jobbsøkingen og identifiserte meg som alt annet enn en sosialklient, selv om jeg i praksis var det i 14 dager.

Det samme opplevde jeg mange år senere. Ok, så trengte jeg ikke så mye peptalk for å jobbe, da. Jeg var sykmeldt som nyutdannet osv. Trygdekontordamen tok seg tid til en telefonsamtale, fortalte meg at hun definitivt skjønte at jeg ikke hadde stått på så til de grader for å ta en utdanning som småbarnsmor for å bli sosialklient (supplerende stønad, minimalt med sykepengerettigheter) og var virkelig på tilbudssiden med tilrettelegging slik at jeg kunne f.eks. ta ekstravakter på sparket om jeg hadde en god dag og ville prøve litt.

Jeg kan selvsagt også fortelle om ting som har gått galt. Som Trygdekontordamen som prøvde å nekte meg fødselspenger fordi jeg ikke hadde vært gravid i alle 10 månedene man regner arbeidsinntekt i minst 6 av 10 måneder før fødsel osv. Men jeg tror det er viktig å snakke om det når NAV funker også. Om ikke annet så for å se hva man trenger mer av.

I mine øyne er det da de som tok seg tid (eller hadde mer tid før alle de nye rutinene kom?) til en skikkelig samtale helt i startgropa. Å bli sett og anerkjent som en som vil jobbe var bra. Jeg tror mye krefter brukes opp på å motarbeide mistillit, enten reell eller innbilt. En saksbehandler som tydelig signaliserer at "jeg er på ditt lag" fremfor "jeg er din kontrollør, din snik" er gull. Og det kan, som tidligere nevnt, handle om noe så greit som hjelp til å finne ut hvordan man kan jobbe hvis man en dag i sykmeldingsperioden er bra nok til det uten at det blir krøll med egenerklæringen og slikt. For meg var det supre nyheter. Jeg var jo allerede motivert.

Jeg har også fått høre det, av NAV, at det virker jo som jeg faktisk vil ut i jobb. At det ikke var så ofte de møtte en i systemet som hadde så klare planer og ønsker om jobbfremtiden. For meg er det et stort stort ønske å jobbe, og det har vært tungt å ikke gjøre det noen år. Rett og slett. Så jeg håper jobblivet vil funke.

Nessie skrev:

Jeg har også fått høre det, av NAV, at det virker jo som jeg faktisk vil ut i jobb.

Slik var det for meg, der jeg bodde først. Jeg fikk innvilget AAP, hadde en klar plan for friskemelding og laget en handlingsplan på første møte med saksbehandler. Så var jeg så idiot at jeg flyttet. Her jeg flyttet til, kunne de ikke bare holde på den gamle planen, til tross for at jeg ble lovet det før jeg flyttet, og vips; så er TRE år gått uten noe som helst fremdrift.

Eg blei sittande og bla i Aftenposten i dag på eit venterom med ein baby på fanget, så eg fekk aldri sjekka om det var dagens utgåve. Eg finn ikkje oppslaget igjen på nett. Men akkurat dette var i alle fall tema der. Det stod særleg om unge uføre og om angst og depresjon som overrepresenterte diagnoser for folk under 35. Ein av dei intervjua sa noko om at modellen er basert på at folk vil jobbe men slik er det ikkje lenger. Og dermed er ikkje folk verdig tilliten dei får og systemet går i stå. (Meir fekk eg ikkje lese før babyen forsøkte å turne ned av fanget og det blei min tur til å komme inn). Men det var interessant, og eg håper eg klarer å finne tilbake til avisoppslaget.

Nessie skrev:

Men en del av systemet er jo litt demotiverende også. Jeg har ei venninne som tjente akkurat for lite til å få dagpenger, så hun fikk sosialstønad. Hun fikk seg deltidsjobb, tilkalling, og jobbet det hun klarte/fikk. Men det hun tjente ble sånn "krone mot krone". Så om hun jobbet fikk hun ikke noe ekstra, det ble trukket fra (den allerede lave) sosialstønaden. Og jeg kan skjønne at det da blir litt demotiverende å jobbe for noen. Nå har hun kommet seg inn i et system, og fått mer jobb. Men det var litt tungt da det pågikk. Og jeg tror det da avhenger veldig av motivasjon og hvor villig man er til å faktisk gå ut å få seg enn jobb, når man ikke "tjener" på det.

Det overrasker meg slik at det å ha ein jobb ikkje er ein verdi i seg sjølv. At det er demotiverande å jobbe fordi ein mister sosialstøtte? Det skulle bare mangle, tenker eg og ser ikkje heilt problemet.

nokon skrev:

Det overrasker meg slik at det å ha ein jobb ikkje er ein verdi i seg sjølv. At det er demotiverande å jobbe fordi ein mister sosialstøtte? Det skulle bare mangle, tenker eg og ser ikkje heilt problemet.

Det er mange typer arbeid og jeg kan forstå at enkelte typer av arbeid som man får om alternativet er sosialstøtte kan være av typen som ikke er så veldig motiverende.

Det å ha jobb i seg selv er en verdi i mitt hode, men jeg hadde slitt veldig med å finne det motiverende i å for eksempel skulle selge skrapelodd over telefon hele dagen og ikke få mer betalt enn det jeg ville fått om jeg var hjemme. I slike yrker må nesten lønna oppveie den belastningen jobben gir.

Jeg tror jeg hadde opplevd det meste av jobb som mer motiverende enn å passivt motta sosialstøtte, men skal jeg være ærlig så finnes det enkelte jobber jeg hadde slitt med.

nokon skrev:

Det overrasker meg slik at det å ha ein jobb ikkje er ein verdi i seg sjølv. At det er demotiverande å jobbe fordi ein mister sosialstøtte? Det skulle bare mangle, tenker eg og ser ikkje heilt problemet.

Dette er et problem med gruppen mennesker jeg jobber med. De har aldri jobbet, hatt egen leilighet, egen økonomi eller en "normal" mening med livet, og derfor synes de det er svært vanskelig å forstå at de må jobbe så masse for å få mindre penger. For enkelte grupper mennesker kan det lønne seg å friste med mer penger for jobb, rett og slett fordi de ikke ser/skjønner verdien av å faktisk tjene sine egne penger enda. Det er da mye lettere å bare få.

nokon skrev:

Eg blei sittande og bla i Aftenposten i dag på eit venterom med ein baby på fanget, så eg fekk aldri sjekka om det var dagens utgåve. Eg finn ikkje oppslaget igjen på nett. Men akkurat dette var i alle fall tema der. Det stod særleg om unge uføre og om angst og depresjon som overrepresenterte diagnoser for folk under 35. Ein av dei intervjua sa noko om at modellen er basert på at folk vil jobbe men slik er det ikkje lenger. Og dermed er ikkje folk verdig tilliten dei får og systemet går i stå. (Meir fekk eg ikkje lese før babyen forsøkte å turne ned av fanget og det blei min tur til å komme inn). Men det var interessant, og eg håper eg klarer å finne tilbake til avisoppslaget.



Det overrasker meg slik at det å ha ein jobb ikkje er ein verdi i seg sjølv. At det er demotiverande å jobbe fordi ein mister sosialstøtte? Det skulle bare mangle, tenker eg og ser ikkje heilt problemet.

Jeg tror nok mange ikke ser verdien i å ta "hvilken som helst jobb", bare for å jobbe, når de økonomisk kommer likt ut av det.

For meg har arbeidsformidlingen fungert fordi jeg har hva man vil kalle en høy arbeidsmoral og jeg har tatt allverdens drittjobber bare for å ha en jobb. Alt fra måking og kosting av grus, rundtvask av hus, diverse andre vaskejobber, kassajobber, kontorjobber, som praktikant i barnehage, med lavere lønn en jeg fikk i dagpenger, i blomsterbutikk, uten lønn i en møbelbutikk for å få praksis nok til å ta fagbrev i butikkfag, uten overtid osv. Jeg har nok vært potet...brukanes til alt. Og takknemelig for all hjelp.

I dag er nav så mye mer enn arbeidsformidling, og jeg opplever at for de som trenger mye oppfølging fins det rett og slett ikke nok menneskelige, eller økonomiske ressurser til å følge opp de som trenger hjelp.

Og jeg tror de fleste ungdommer gjør en utmerket og flott jobb bare de får litt støtte og hjelp til å komme igang. Ros og konstruktiv kritikk er viktig. Har selv en sønn som nå har vært ute i arbeidspraksis i flere måneder for litt over tohundre kroner dagen i lønn. 8 timers dag, 2 timers reisevei med buss, og han gjør en kjempejobb. Kjempeflott oppfølging fra bedriftseier. Ingen oppfølging fra nav. Men han står på, og tenker seg på skole til høsten. Han får det til.

Guava skrev:

Jeg tror jeg hadde opplevd det meste av jobb som mer motiverende enn å passivt motta sosialstøtte, men skal jeg være ærlig så finnes det enkelte jobber jeg hadde slitt med.

Og dette synes jeg oppsummerer kjekt og greit en av de største utfordringen for Norge fremover. Vi har ordninger som faktisk innebærer at vi nærmest kan velge vekk å jobbe for å overleve. Å drifte eget liv er faktisk ikke alltid motivasjon nok. Hjelp.