Enslig forsørger med sju unger får over 800.000 skattefritt i året!

him (#40) skrev:

Arbeidsoppgaver, utgifter og inntekter er beskrevet her. Det er disse jeg tenkte på.
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2022-10/id2925606/?ch=5

https://www.regjeringen.no/no/tema/kommuner-og-regioner/kommuneokonomi/inntektssystemet/id2829838/

Nei. Jeg tenkte ikke det var et problem at noen kommuner har høyere utgifter på flyktninger / asylsøkere enn andre (Norge for alle praktiske formål. hatt invandrerstopp siden 1975 så vidt jeg vet).

Det ER et problem. Dette er jo bakteppet for dette utspillet. Men det var ikke det jeg tenkte på (fordi forslaget var å overføre utgiftene til staten). Jeg tenkte at det vil bli mange andre problemer hvis komunene blir for ulike. Feks burde vi (Norge) fått flere innvandrere / asylsøkere til flere kommuner i Nord Norge fordi det er for få unge der (spesielt med tanke på situasjonen ellers i verden, så bør ikke vi ha full avfolkning i nord norge)

Da skjønner jeg hva du mener, tror jeg. Beklager at jeg var upresis med innvandrere. Ser du skjønte hva jeg mente.

Tallulah (#41) skrev:

Da skjønner jeg hva du mener, tror jeg. Beklager at jeg var upresis med innvandrere. Ser du skjønte hva jeg mente.

Jeg er absolutt ikke sikker på hva du mener om denne spesifikke saken i det hele tatt. Og heller ikke generelt.

Det sitater fra meg som du tok tak i var (fra min side) en "slenger" i den forstand at den ikke hadde noe med det som ble diskutert opprinnelig.

him (#42) skrev:

Jeg er absolutt ikke sikker på hva du mener om denne spesifikke saken i det hele tatt. Og heller ikke generelt.

Det sitater fra meg som du tok tak i var (fra min side) en "slenger" i den forstand at den ikke hadde noe med det som ble diskutert opprinnelig.

Jeg trodde du forklarte forskjellen på innvandrer og flyktning/asylsøker fordi jeg kom til å bruke ordet "innvandrer" i stedet for "flyktning/asylsøker". Men jeg fikk inntrykk av at du skjønte hva jeg mente med det innlegget, selv om jeg hadde brukt feil ord.

Ikke at du skjønner hva jeg mener generelt i livet.

I denne saken så mener jeg at jeg forstår at det er vanskelig for kommunene som opplever stor tilflytning av hjelpetrengende mennesker. Jeg mener at kommunene der de blir bosatt først, og som får økonomisk støtte til dette, må få strengere krav til å gjennomføre integreringstiltak slik at behovet for å flytte blir mindre. Jeg syns det er inngripende å hindre folk i å flytte, spesielt om det kun er hjelpetrengende med annen kulturell bakgrunn som rammes av dette. Jeg syns kommuner som opplever stor tilflytning av hjelpetrengende mennesker, eller av annen årsak har det, bør få en form for økonomisk støtte. Jeg syns ikke vi kan begrense hvilke flyktninger vi hjelper mtp hvilke behov de har; familier med store hjelpebehov har sikkert også ofte større behov for å flykte generelt. Samtidig, så hører jeg også den stemmen inni meg av og til som syns det er dumt at folk får flere barn enn de kan hanskes med uten å få økt hjelp fra samfunnet. Men det er også en forskjell på en flyktning som har barna allerede og en som er født og oppvokst i Norge. Og jeg syns heller ikke det finnes gode løsninger som ikke til slutt kun går ut over barna. Om de skal bli borgere som kan bidra en dag, så må de få de samme mulighetene i livet.

Jeg er helt enig i at det må strenge krav til integreringstiltak til. Vi vil jo at de skal ha det bra når de nå en gang er kommet hit. Men vi kan også stille krav. At de må bo i den kommunen som tok i mot dem først og som fikk øremerkede midler til dette, hvis de skal fortsette å få ytelser fra samfunnet, kan absolutt være ett av kravene. Hvis de kan forsørge seg selv står de selvfølgelig helt fritt til å flytte, da er jo jobben gjort.

Et lite sidespor. Det finnes også dem som ikke vil integreres. Det beskriver jo, for eksempel, Åsne Seierstad i boka "To søstre". Der er det mor som frykter at jentene blir alt for norske og som arrangerer skolering på kveldstid for å motvirke dette. Foreldrene snakker også lite eller ikke noe norsk. Jeg synes godt at det å stille krav til at de lærer norsk og faktisk viser interesse for integrering også kan være et krav for fortsatt å motta ytelser.

Vi tar i mot mange og det gjøres, stort sett, på en skikkelig måte. Vi kan veldig godt ha noen krav til dem som mottas.

Og så er jeg også av den oppfatning at man ikke bør få flere barn enn man kan ta vare på selv. Men de barna som allerede er født skal selvfølgelig ikke lide for foreldrenes mangel på planlegging!

Det stilles krav, og snart stilles det enda strengere krav enn det som er gjort til nå:

Introduksjonsstønaden kan reduseres eller stanses helt om man ikke oppfyller plikten til å delta i introduksjonsprogrammet.
Ved søknad om permanent oppholdstillatelse stilles det krav til norsk muntlig, bestått prøve i samfunnskunnskap og selvforsørgelse.
For statsborgerskap stilles det enda høyere krav til norskferdigheter og kunnskap om samfunnet.
Brudd på norsk lov kan i tillegg straffes etter ordinært strafferettslig regelverk.
Det tas sikte på at erklæringen skal tre i kraft fra 1. januar 2027.

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/nye-krav-til-flyktninger-vedtatt-skal-vare-tydelige-fra-start/id3163308/

I og med at de fleste kravene ligger i introperioden er det superviktig at motaksommune følger opp sine plikter til dette, slik at ikke de kan sitte på gjerdet også får neste kommune alle utgiftene og lite mulighet til å sette krav. Om flyktninger ikke skal kunne flytte når de mottar stønader, så må jo det gjelde andre i samfunnet også. Ingen trygdemottakere får flytte fra kommunen sin. Tror ikke det hadde blitt peachy.

Ikke en ny tanke fra min side, men den fikk ny aktualitet i dag: - hva om vi starter med å se på tilbudene som gis for opplæring før vi klager over at folk ikke "vil" lære? Det er noe med å starte i riktig retning, på samme måte som det kan være lurt å sørge for at det finnes jobber tilgjengelig før man reduserer støtten til arbeidsløse og uføre for å "motivere dem til jobbe".

En annen ting, som jeg ikke synes har kommet så godt frem, er at noen av de som flytter til østlandet flytter fra jobb til arbeidsledighet.
Dette tenker jeg er en utfordring på mange plan, både for utkantkommunene som mister arbeidskraften de trenger og ønsker, kommuner som mister innbyggere de ønsker å beholde, og som tilsynelatende var godt integrert i lokalmiljøet. I tillegg er det en utfordring både for familiene og for kommunene på østlandet når de flytter til arbeidsledighet og de økonomiske utfordringene det bringer med seg, både på det personlige plan, og på samfunnsmessig nivå.

annemede (#47) skrev:

En annen ting, som jeg ikke synes har kommet så godt frem, er at noen av de som flytter til østlandet flytter fra jobb til arbeidsledighet.

Hvor mange er det dette gjelder? Jeg sliter med å tro at dette (altså at man flytter fra jobb til arbeidsledighet) reelt sett kan være et problem, men om du har tallmateriale som viser noe annet, så kom gjerne med det.

Jeg vil også påpeke at hvis man selv sier opp jobben, så er det en venteperiode på 18 uker hvor man ikke har rett på dagpenger. Har man først blitt vant til å få en vanlig lønn, så skal det mye til før man aktivt oppsøker arbeidsledighet.

Jeg vil gjerne følge opp hovedsaken her. Jeg har lest en del interessante innlegg som har blitt initiert av denne saken.

I denne artikkelen hos NRK problematiseres det at selv en familieinntekt på 800.000 kan være for lite for en barnefamilie:

Barnefamilier som har en inntekt på under 800.000 kroner, oppgir flere materielle mangler enn de familiene som tjener mer. Det betyr at de kan ha problemer med å dekke viktige behov i familien. Det kan være nødvendig klær, utstyr til hjemmet og deltakelse i fritids- og sosiale aktiviteter som cuper og bursdager.

(I den sammenhengen her har jeg lyst til å smette inn at grensen for å kunne få redusert betaling for barn i barnehager i Oslo, er at familien til sammen skal tjene mindre enn 220.000. )

Eller denne kronikken her i Romsdals Budstikke. Der problematiseres det blant annet at det ikke er gjort i en håndvending å faktisk få jobb i Norge - spesielt ikke for utlendinger. (Min utheving i sitatet under her.)

Insentiver spiller en rolle. Men et menneske kan ikke motiveres inn i en jobb som vedkommende ikke er kvalifisert for, ikke får tilbud om eller ikke praktisk kan kombinere med familiens omsorgsbehov.

Forskning på en omfattende dansk velferdsreform viste noe redusert mottak av ytelser og en liten økning i arbeidstid. Samtidig fant forskerne dårligere selvrapportert skoletrivsel blant barna og en betydelig økning i meldinger til barnevernet. Resultatene kan ikke overføres direkte til Norge, men de minner oss om at kutt har konsekvenser også når de omtales som arbeidsinsentiver.

Noe av det samme omtales i denne artikkelen hos VG. Der blir det blant annet påpekt at det er stor forskjell mellom arbeidsinnvandrere som kom til Norge på 1970-tallet, og som tok jobber som verken krevde norskkunnskaper eller utdanning, og flyktninger som kommer i dag og som ofte har ødelagte liv, traumer og i tillegg lav utdanning.

Jeg tror definitivt vi må gjøre noe med flyktningeproblematikken. Men jeg tror ikke vi skal starte med å gi barnefamilier mindre å rutte med. Jeg er ganske sikker på at det vil virke mot sin hensikt.

Finnes det noen rapporter/undersøkelser som forteller hvorfor flyktninger flytter til andre deler av landet enn der de blir bosatt?

annemede (#47) skrev:

En annen ting, som jeg ikke synes har kommet så godt frem, er at noen av de som flytter til østlandet flytter fra jobb til arbeidsledighet.
Dette tenker jeg er en utfordring på mange plan, både for utkantkommunene som mister arbeidskraften de trenger og ønsker, kommuner som mister innbyggere de ønsker å beholde, og som tilsynelatende var godt integrert i lokalmiljøet.

Har du lenker som sier noe om dette? For jeg har ikke inntrykk av at dette stemmer. Og spesielt ikke for alenemødre med 8 barn.

Men noe av det vi diskuterer i denne tråden at det ikke finnes noen insitamenter for å finne en jobb, da det er relativt få jobber i Norge som vil være i nærheten av å betale det man får utbetalt ved å motta de sosialytelsene som nevnes i hovedinnlegget. Særlig ikke hvis du har begrenset med utdannelse og arbeidserfaring.

celebelen (#50) skrev:

Finnes det noen rapporter/undersøkelser som forteller hvorfor flyktninger flytter til andre deler av landet enn der de blir bosatt?

IMDI har noe statistikk på antallet og overføringene mellom stat og kommune (Jeg har ikke studert tallene veldig nøye, tross alt begrenset hva jeg rekker

MEN hvis du er interessert i mine 5 øre, så ser det ut som kostnadene ikke helt korrekte. Altså at det er forskjell mellom overføringer og reelle kostnader.)

Begrunnelse for flytting står det ikke noe om. Mine 5 øre (ren synsing) er at de som flytter ønsker kontakt med andre fra samme sted/kultur/sosioøkonomisk tilhørighet/felles historie. Mange av disse menneskene har jo samme bakgrunn og jeg vil tro at hvis du feks har opplevd tortur, vil ønske å være i nærheten av andre som forstår deg. Viktig å understreke at dette bare er noe jeg tror.

https://www.imdi.no/bosetting/norsk-bosettingsordning/bosetting-og-kommuneokonomi/

Her er det SSB sier om saken. I tillegg har tilflyttere til Østfold selv uttalt at nærhet til Sverige og dermed billig handling har vært viktig.

https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/artikler/hoy-bofasthet-blant-flyktninger-de-forste-arene-copy

Den spredte bosettingen er en årsak til at mange personer med flyktningbakgrunn etter hvert velger å forlate bosettingskommunen, og flytter til mer sentrale deler av landet. Men det vil være flere motiver for hvorfor man velger å flytte. En årsak kan være økonomiske forhold som at arbeidsmarkedet er bedre dit en flytter, eller at det er lettere å komme seg inn på boligmarkedet. En annen årsak kan være sosiale forhold, som at en har slekt og bekjentskaper som en gjerne vil bo i nærheten av (Kirkeberg og Strøm 2024). Det er også viktig å huske at blant flyktninger er det en langt større andel unge enn i den øvrige befolkningen. Det er generelt en høyere mobilitet blant unge på grunn av ønske om utdanning, jobb og bolig. Det vil også være lettere å flytte før man har etablert seg med familie og blir knyttet til skole og andre sosiale nettverk i lokalsamfunnet (Solum Jakobsen og Villund 2024). En undersøkelse fra Fafo viser at flyktninger med dårlige språkferdigheter, liten tilknytning til arbeidslivet og manglende sosiale nettverk i bosettingskommunen, kan få det lettere når de kommer til en kommune hvor det bor andre som snakker samme språk, og man lettere kan få hjelp til ulike utfordringer i hverdagen (Kjeøy et al. 2025).

Tjorven (#52) skrev:

Men noe av det vi diskuterer i denne tråden at det ikke finnes noen insitamenter for å finne en jobb, da det er relativt få jobber i Norge som vil være i nærheten av å betale det man får utbetalt ved å motta de sosialytelsene som nevnes i hovedinnlegget.

Bør man oppfordre en enslig sjubarnsmor til å få seg en fulltidsjobb? Helt uavhengig av hva den måtte betale. Bør vi oppfordre henne til det? Vi kan gjerne diskutere hvor viktig det er å få folk til å jobbe heller enn å være sosialmottaker, men la oss være ærlige. Den eneste måte en enslig sjubarnsmor kan jobbe fullt på, er hvis hun har ansatt flere til å ta vare på barna mens hun er på jobb. Eventuelt kan hun la dem være alene og la de eldste ta vare på de yngste mens hun selv jobber. Det er uansett snakk om en ekstremt spesiell situasjon.

Kan problemet være at det rett og slett ikke er gode nok generelle støtteordninger for familier med barn? Når en familieinntekt på 800.000 ikke er nok, så har vi et problem. Sitat fra NRK-artikkelen:

Halvparten av alle aleneforsørgere sliter med å ha råd til nok og sunn mat til barna sine, viser en rapport fra Sifo.

Halvparten av aleneforsørgere, altså. De færreste av dem har sju barn.

Jeg tror ikke problemet er at sosialhjelp til en enslig sjubarnsmor er ca 30 % under gjennomsnittslønn og rundt 20 % under meridianlønnen i Norge (bare sånn at vi husker det: Det er snakk om 535.200 i sosialhjelp - det andre er barnebidrag og barnetrygd som alle enslige får). Jeg tror problemet er at det er dyrt å ha barn, og de støtteordningene vi har er rett og slett ikke gode nok. Som jeg nevnte tidligere: Som familie i Oslo må du tjene under 220.000 for å kvalifisere for å få redusert betaling i barnehage.

Og tilbake til spørsmålet om en enslig sjubarnsmor bør jobbe fullt eller ei. Som jeg siterte over her, så hadde man i Danmark gjort endringer i velferdssystemet, noe som reduserte mottak av ytelser. Det medførte en ørliten økning i arbeidstid, men samtidig dårligere skoletrivsel blant barna og "en betydelig økning i meldinger til barnevernet". Tygg litt på det.

Rent prinsipielt syns jeg det er helt feil å få "betalt" for å ta vare på egne barn. Jeg er for eksempel mot kontantstøtte (med mindre man ikke får tilbud om barnehageplass). Samtidig må man også se at det å ha mange barn, medfører store utgifter OG mye arbeid hjemme.

Da blir mitt hovedfokus å sørge for at vi tar vare på barna. Det gjør vi ved å sørge for at mor har god nok økonomi til å ta vare på dem. Så er det masse annet man også kan gjøre, men å snakke om å redusere utbetalingene føler jeg er fullstendig feil vei å gå!

Lille meg (#48) skrev:

Hvor mange er det dette gjelder? Jeg sliter med å tro at dette (altså at man flytter fra jobb til arbeidsledighet) reelt sett kan være et problem, men om du har tallmateriale som viser noe annet, så kom gjerne med det.

Jeg vil også påpeke at hvis man selv sier opp jobben, så er det en venteperiode på 18 uker hvor man ikke har rett på dagpenger. Har man først blitt vant til å få en vanlig lønn, så skal det mye til før man aktivt oppsøker arbeidsledighet.

Ordførerne i Sarpsborg og Fredrikstad sier dette:
https://www.nettavisen.no/nyheter/flyktninger-flytter-fra-jobb-til-trygd/s/5-95-2485322

https://fafo.no/images/pub/2025/20927.pdf

Denne rapporten tar for seg flytttemønsteret til flyktninger og asylsøkere i Norge.

"Av de 4100 personene som ikke hadde inntekt før flytting, var 64 prosent uten inntekt
også etter flytting. 36 prosent gikk fra ingen inntekt til å få inntekt etter flytting. Samtidig
gikk rundt 1200 personer fra å ha inntekt før flytting til å stå uten inntekt etterpå. Dette
utgjorde 9 prosent av de som flyttet i perioden. Av de som gikk fra lønn til ingen inntekt
etter flytting, hadde to av tre en inntekt under 1G før flyttingen. Det tyder på at mange
flytter fra jobber med lav lønn og trolig deltidsstillinger. "
Det som står i " " er utklipp fra rapporten som jeg har linket til over.

Så da er det kanskje 1200 personer som har gått fra noe inntekt til ingen inntekt, i løpet av den perioden som er lagt til grunn i rapporten.

For å beholde kontekst. Jeg skrev følgende angående at noen flyttet til østlandsområdet fra arbeid til ledighet:

Lille meg (#48) skrev:

Hvor mange er det dette gjelder? Jeg sliter med å tro at dette (altså at man flytter fra jobb til arbeidsledighet) reelt sett kan være et problem, men om du har tallmateriale som viser noe annet, så kom gjerne med det.

annemede (#56) skrev:

Så da er det kanskje 1200 personer som har gått fra noe inntekt til ingen inntekt, i løpet av den perioden som er lagt til grunn i rapporten.

Det var altså 1200 personer (9 % av de som flyttet det året) som hadde gått fra å ha lønnsinntekt i et år, til å året etterpå ikke ha lønnsinntekt. Av disse igjen hadde 2/3 (altså 800) en inntekt på under 1G (nå rundt 130.000), noe som er for lavt til at man kan leve på kun den lønnsinntekten. Følgelig har de enten fått offentlig støtte eller fått økonomisk støtte fra familie/venner. Da står vi igjen med 400 stykker (3 %) som gikk fra å ha en lønn over 1G til å ikke ha lønnsinntekt året etterpå. Rapporten sier ikke noe om hva som skjedde med disse 400 personene. Kanskje gikk noen av dem over til å studere, ble syk/gravid/fødte (jeg vet ikke om syke- eller foreldrepenger kvalifiserer som "lønnsinntekt" i denne sammenhengen?) eller kanskje noen ble pensjonert? Kanskje de hadde et kortvarig eller sesongbasert engasjement og deretter flyttet for å forsøke å finne seg nytt arbeid. Eller kanskje de helt bevisst gikk fra å ha jobb og lønn, til å ikke ha jobb og lønn.

Uansett ser det ikke ut til å være spesielt vanlig å ha en jobb og deretter flytte til et sted hvor man ikke får seg jobb. Det kan umulig være et stort problem.

Det sagt, så er det selvsagt problematisk at utkantkommuner mister arbeidskraft og innbyggere de ønsker å beholde. Hvis vi ønsker å beholde en spredt befolkning, så må vi regne med at det koster. Kanskje vi investerer for lite i utkantkommuner? Flere videregående skoler har blitt lagt ned. Det gjør at ungdommen må flytte for å ta utdanning, og da er det sannsynlig at de fortsetter å bo der de tar utdanning. Jeg la merke til at rapporten også kunne fortelle at flere flyttet for å få (bedre) tilgang til utdanning og helsetjenester. Det er også et poeng. Jeg ser hvor utfordrende det kan være for familie nordpå å reise for å få helsehjelp. Her i Oslo er alt lett tilgjengelig.

ja, som ssb skriver:

Det er også viktig å huske at blant flyktninger er det en langt større andel unge enn i den øvrige befolkningen. Det er generelt en høyere mobilitet blant unge på grunn av ønske om utdanning, jobb og bolig.>

Så blant de 400 kan det godt tenkes at det er en grei andel unge mennesker som flytter for å studere.

Jeg har lyst til å være redelig i denne meningsutvekslingen, og kjenner nå på at jeg ble litt for ivrig i går.

Lille meg (#55) skrev:

Jeg tror ikke problemet er at sosialhjelp til en enslig sjubarnsmor er ca 30 % under gjennomsnittslønn og rundt 20 % under meridianlønnen i Norge (bare sånn at vi husker det: Det er snakk om 535.200 i sosialhjelp - det andre er barnebidrag og barnetrygd som alle enslige får).

Som Tjorven var inne på tidligere. Man skatter ikke av sosialhjelp, men man skatter av vanlig lønn. 535.200 netto tilsvarer et eller annet sted rundt 720.000 brutto. Dette er litt under gjennomsnittslønnen i Norge (740.000) men godt over medianlønn (670.000). Man kan sikkert tweeke på tallene - sosial bostønad varierer nok etter hvor i landet man bor, for eksempel.

Men ja, hvis man er enslig og har sju barn og sannsynligvis vil få en medianlønn, så er det økonomisk sett mer lukrativt å heller få sosialhjelp.

Dette er problematisk fordi man da ser at det lønner seg økonomisk for denne moren å få sosialhjelp. Men lønner det seg for oss som samfunn at hun jobber? Det er der det ligger for meg. Jeg kan ikke se at det lønner seg for oss som samfunn at hun, i den ekstremt vanskelige situasjonen hun er i, jobber.

Hun har sju barn! Hun bør få hjelp og støtte til å oppdra dem og hjelpe dem gjennom skoleverket. Hun bør få hjelp slik at barna har et solid og trygt fundament når de en gang blir voksne og først skal studere og deretter skal ut i arbeidslivet. Hun trenger hjelp for å hindre at de faller utenfor og at de kan bli et lett bytte for kriminelle som leter etter sårbare barn. Det gjør hun best om hun er tilgjengelig. Ikke om hun jobber utenfor hjemmet og barna er alene hjemme.

Jeg syns ikke hun får nok støtte, jeg. Som nevnt tidligere har det blitt problematisert at en familieinntekt på 800.000 kan være for lite for en barnefamilie. Og da er det nok snakk om en liten barnefamilie. Ikke en barnefamilie bestående av sju barn!

Hvordan man skal støtte henne, vet jeg ikke. Det er ikke sikkert det er ren økonomisk støtte som er det viktigste. Men rundt 820.000 kroner er ikke mye å leve for om man er 8 personer.

Jeg er. veldig enig med deg, Lille Meg. Du har viktige poeng.
Jeg tenker at vi som samfunn trenger at de barna ikke vokser opp på utsiden, de trenger å få tilgang på de ressursene vi har i samfunnet, og så trenger de (og moren) å være en del av samfunnet, å få mulighet til å bidra, til å utvikle sitt potensial og til å ikke føle seg eller være utenfor.

Hvis det faktisk er sant at dette er en fiktiv person, synes jeg det er ille - utspillet er dessverre veldig godt egnet til rasistiske utsagn - og er det en ekte person, vil hun være gjenkjennelig for veldig mange, og da er det jo et skikkelig alvorlig brudd på personvernet.