Gift deg eller skriv samboeravtale

Jeg VIL IKKE ha et samfunn som passer så godt på meg at det tar fra meg muligheten til å gjøre mine egne tabber, altså. Jeg vil ikke at samfunnet skal lovregulere helt private forhold, som hvordan man ønsker å fordele økonomi og risiko i et samliv, utroskap, søskenforhold og vennskap, svik og krangel, og alle de andre kjipe eller fine tingene som skjer mellom mennesker. Jeg får helt ståpels av selve tanken.

Polyanna skrev:

Jeg VIL IKKE ha et samfunn som passer så godt på meg at det tar fra meg muligheten til å gjøre mine egne tabber, altså. Jeg vil ikke at samfunnet skal lovregulere helt private forhold, som hvordan man ønsker å fordele økonomi og risiko i et samliv, utroskap, søskenforhold og vennskap, svik og krangel, og alle de andre kjipe eller fine tingene som skjer mellom mennesker. Jeg får helt ståpels av selve tanken.

Ikke sant? Vil vi virkelig tilbake til et samfunn der det var forbudt å bo sammen uten å være gift, og der den eneste lovlige sexstillingen var misjonær?

Jeg vil kjenne at jeg LEVER, da må jeg ta egne valg her og der.

Man har nå i stor grad diskutert hvordan det er når ene "velger" å være hjemme. Ikke alle er så heldige å ha det valget.
Hva med kronisk syke unger som gjør det umulig at begge har full jobb? Dette er mest for å komplisere diskusjonen litt.

Jeg var hjemme en periode, og vi vurderte seriøst om det var en mulighet for at jeg fikk "lønn" av min mann for å være hjemme. Både for permisjonspenger, sykepenger og for å beholde en del av de rettighetene man har bare når man er i jobb. Nå var min tilværelse som hemmafru tidsbegrenset, og jeg gikk over til student.

Men, vi er ikke de eneste som har/har hatt barn med ekstra behov, det som er dritskummelt, er at det er mange flere av disse foreldrene som skiller seg, enn om man har to friske barn.

Jeg håper at det blir tatt stilling til når man skal vurdere deling av boet ved et skillsmisseoppgjør.

annemede skrev:

Jeg håper at det blir tatt stilling til når man skal vurdere deling av boet ved et skillsmisseoppgjør.

Og hvis det er snakk om et skilsmisseoppgjør, så blir det jo tatt hensyn til. Hvis det er snakk om et brudd mellom papirløse samboere, så kanskje ikke.

Igjen: moralen er å ikke jobbe gratis i et parforhold der man ikke har en kontrakt som ivaretar sine økonomiske rettigheter.

Teofelia skrev:

Og hvis det er snakk om et skilsmisseoppgjør, så blir det jo tatt hensyn til. Hvis det er snakk om et brudd mellom papirløse samboere, så kanskje ikke.

Igjen: moralen er å ikke jobbe gratis i et parforhold der man ikke har en kontrakt som ivaretar sine økonomiske rettigheter.

Men jeg tror jeg har dvelt litt rundt denne tanken tidligere, og da var vel tonen nogenlunde den at det ikke var greit å ta betalt for å passe egne barn hjemme. Eller husker jeg feil? Uansett, det er viktig å ha ting skriftlig og ha tenkt gjennom hva man holder på med.

annemede skrev:

Men jeg tror jeg har dvelt litt rundt denne tanken tidligere, og da var vel tonen nogenlunde den at det ikke var greit å ta betalt for å passe egne barn hjemme. Eller husker jeg feil? Uansett, det er viktig å ha ting skriftlig og ha tenkt gjennom hva man holder på med.

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med lønn? Hvis man er hjemmeværende og familien lever på den ene partens inntekt, så spiller det vel ikke så veldig stor rolle om man kaller det lønn, husholdningspenger eller bare "pengene våre". Det viktigste er jo at man lager en avtale som ivaretar begge to godt, både der og da og i fremtiden.

annemede skrev:

Man har nå i stor grad diskutert hvordan det er når ene "velger" å være hjemme. Ikke alle er så heldige å ha det valget.
Hva med kronisk syke unger som gjør det umulig at begge har full jobb? Dette er mest for å komplisere diskusjonen litt.

Jeg var hjemme en periode, og vi vurderte seriøst om det var en mulighet for at jeg fikk "lønn" av min mann for å være hjemme. Både for permisjonspenger, sykepenger og for å beholde en del av de rettighetene man har bare når man er i jobb. Nå var min tilværelse som hemmafru tidsbegrenset, og jeg gikk over til student.

Men, vi er ikke de eneste som har/har hatt barn med ekstra behov, det som er dritskummelt, er at det er mange flere av disse foreldrene som skiller seg, enn om man har to friske barn.

Jeg håper at det blir tatt stilling til når man skal vurdere deling av boet ved et skillsmisseoppgjør.

Ingenting ift barn med spesielle behov blir tatt hensyn til når man fordeler behovet ved et skilsmisseoppgjør hvertfall, det blir som en helt vanlig skilsmisse. Egentlig klarer jeg ikke helt å se at det blir den helt store forskjellen ift "vanlige" samlivsbrudd jeg altså.

Men! Den som har hovedomsorgen beholder hjelpestønad, grunnstønad, avlastningstiltak, kan skrive av på skatten, etc. Omsorgslønn er også personlig, om man får det. Om det er uenighet rundt dette må motparten ta det til retten, og det er eksempler på at samværsforelderen IKKE blir tilkjent slike rettigheter fordi det er et gode som står i barnets navn og ja - husker ikke helt hvorfor, men rettighetene følger hovedomsorgshaveren.
Sånn sett er det mer et problem for den foreldren som _ikke_ har hovedomsorgen om h*n allikevel har en god del samvær og utgifter, og en stor del av "byrden". De har ikke krav på noe av støtten direkte til seg. Utover omsorgslønn, det tror jeg de kan søke uansett, skattefradrag hvis summen er høy nok, og opplæringspenger f.eks.

Ved en skilsmisse får den som har hovedomsorgen automatisk alle sykedagene som følger barnet, dette kan evt. på forespørsel fra foreldrene deles mellom foreldrene etter samværsprosent. I tillegg vil man ha rett på 20 sykt barn-dager ift det kronisk syke barnet, det følger også hovedomsorgsforeldren. Slik at jeg f.eks har 40 (!) sykt barn dager per år for ett barn.

Bidraget ved skilsmisse er helt som normalt selv om utgiftene er større for et funksjonshemmet barn, men dette dekkes da tildels opp av ovennevnte stønader og evt. andre ordninger, samt skattefradrag.

Helt hit er vel utfallet det samme om man er samboer eller gift.

Skjevdeling av boet har ingenting med barnet å gjøre i en vanlig skilsmissefordeling, og det har det heller ikke når barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet.

Der barnet er så funksjonshemmet at en voksen må være hjemme på fulltid for å pleie barnet vil en aleneforelder ha ganske gode muligheter til avlastning - også på døgnbasis - i kommunale boliger. Eller andre assistanseordninger. Eller omsorgslønn (som slett ikke er gullkantet på noe vis). Der man "bare blir sliten" av at barnet er så krevende at man ikke orker å jobbe er det et problem, men man må bare mase seg til avlastning og evt litt omsorgslønn. Der man blir syk av at barnet er så krevende blir det sykemelding og i det lange løpet uføretrygd som gjelder men det holder ikke med at "barnet er så krevende at". Det må være f.eks stressutløste sykdommer som setter en ute av stand til å jobbe. Dette er også uavhengig av om man er samboer eller gift.

annemede skrev:

Man har nå i stor grad diskutert hvordan det er når ene "velger" å være hjemme. Ikke alle er så heldige å ha det valget.
Hva med kronisk syke unger som gjør det umulig at begge har full jobb? Dette er mest for å komplisere diskusjonen litt.

Jeg var hjemme en periode, og vi vurderte seriøst om det var en mulighet for at jeg fikk "lønn" av min mann for å være hjemme. Både for permisjonspenger, sykepenger og for å beholde en del av de rettighetene man har bare når man er i jobb. Nå var min tilværelse som hemmafru tidsbegrenset, og jeg gikk over til student.

Men, vi er ikke de eneste som har/har hatt barn med ekstra behov, det som er dritskummelt, er at det er mange flere av disse foreldrene som skiller seg, enn om man har to friske barn.

Jeg håper at det blir tatt stilling til når man skal vurdere deling av boet ved et skillsmisseoppgjør.

Mener du lønn, som i at mannen registrerer firma og betaler kona lønn, som hun da skatter av og opparbeider seg pensjons- og sykepengerettigheter etc.? Det høres veldig kronglete ut. Jeg ville da heller satset på en ordning med pensjonssparing for den som er hjemme med barnet. I noen tilfeller, med spesielt pleietrengede barn, vil man kunne få omsorgslønn.

Teofelia skrev:

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med lønn? Hvis man er hjemmeværende og familien lever på den ene partens inntekt, så spiller det vel ikke så veldig stor rolle om man kaller det lønn, husholdningspenger eller bare "pengene våre". Det viktigste er jo at man lager en avtale som ivaretar begge to godt, både der og da og i fremtiden.

Jeg skjønner heller ikke helt hva du mener med lønn? Var det ift til å få rettigheter på noe vis du mener?

m^2 skrev:

Jeg skjønner heller ikke helt hva du mener med lønn? Var det ift til å få rettigheter på noe vis du mener?

Ja, det var det jeg mente.
Tenkt eks:
Dersom mannen har millionlønn, og denne fordrer at han er i mer enn full jobb, så kan jo han like godt betale fruen/samboeren lønn for å vaske hus, som å betale noen andre til å gjøre det vel? Det vil jo sikre henne rettigheter, og litt pensjonspoeng.

annemede skrev:

Ja, det var det jeg mente.
Tenkt eks:
Dersom mannen har millionlønn, og denne fordrer at han er i mer enn full jobb, så kan jo han like godt betale fruen/samboeren lønn for å vaske hus, som å betale noen andre til å gjøre det vel? Det vil jo sikre henne rettigheter, og litt pensjonspoeng.

Må man ikke skatte to ganger av de samme pengene da?

Da høres det mye lurere ut med en privat pensjonssparing og en solid kontrakt som stadfester rettigheter både der og da og ved eventuelt brudd. Men i et slikt tilfelle ville jeg absolutt spandert noen tusenlapper på en advokat, for der er det sikkert mange løsninger og feller som er vanskelige å se for folk flest.

Da er det, som LittLemen påpeker, mye mer gunstig å opprette en pensjonssparing for henne. Den er vel også personlig og følger den hypotetiske fruen/samboeren også ved et brudd? I hvert fall kan man skrive en avtale på det.

Dersom man har en avtale om arbeidsdeling, så må den gjøres skriftlig. Uten signatur, ingen avtale. Jeg ser på dette som en paralell til luksusfellen, hvor folk tilsynelatende ikke har peiling på hva de bruker penger på og hvordan de skal forholde seg til gapet mellom inntekter og utgifter, gleder og forpliktelser.

Det er forferdelig trist for de som har ofret karriere for fellesskapet uten å få noe igjen til slutt. Men det er også skummelt å tenke på at en skal bli økonomisk ansvarlig for den man flytter sammen med, enten det er en muffinsblogger, pengespiller eller en ekte martyr.

Barna har godt av å vokse opp i et forhold der ting er rettferdig fordelt i utgangspunktet - og selv som sosialist mener jeg at damer og menn må ta ansvar for sitt eget liv og sin økonomi. Enten ved å gifte seg, få en avtale enten om pensjonssparing eller deling eller å skaffe seg en jobb selv.

Det aller, aller viktigste er jo at vi lærer dette til barna våre - eller til de som nå står på vei ut i voksenlivet.

Ja, ikke sant, tink? Vi har jo sønner og døtre, de må jo også skjønne hvordan dette skal gjøres på en real og juridisk holdbar måte.

Jeg er også innforstått med at ikke alle har skjønt dette like godt som folk her inne.
Men hvem har ansvar da - for å fortelle Kari på 26 år at du må ta ansvar for ditt eget liv? For å fortelle Ola på 23 at han ikke kan spille bort pengene til familien sin når kona studerer og pjotten er i barnehagen.

Jeg maser på mine venninner som jobber deltid, og de synes jeg har feil fokus på å være karrierekvinne. De skal få være så deltidsarbeidende eller hjemmeværende de bare vil for min del. Jeg synes det er hyggelig å få servert te og kringle i et strøkent hjem, men jeg ber dem også instendig om å sikre seg, å ordne seg sånn hvis i tilfelle. 😎

Skal man gifte seg, så må man være enig om det. Jeg mener at skal man ofre år i arbeidslivet for å bygge et hjem, så må man også være enig og klare å få en skikkelig avtale.

Selv greide jeg aldri å få signert noen samboerkontrakt, men nå er han ihvertfall gift med meg.

Jeg synes godt at personlig økonomi kunne vært en del av undervisningspensum, om ikke på grunnskolen, så i alle fall på videregående.

Helst før det, egentlig.

Jeg tok faget "personlig økonomi" på NHH i sin tid. Det var... ehh, litt i seneste laget å ta det siste året der, ja? Vel, det dreide seg egentlig mest om "personlig økonomi for dem som har mer penger enn de trenger" da, sånn i forhold til arv og avgiftsminimering, men noe for "oss vanlige dødelige" var det også. dog vil jeg tro at flertallet av dem som var kommet til dette nivået i studiet vel hadde fått med seg såpass andre steder fra.

undervisning i "voksenliv" i grunnskolen hørtes egentlig genialt ut. Kan vel inngå i "sannfunslære" eller hva nå enn fagene heter nå for tiden, lær dem litt om arbeidsliv, økonomi, poenget med forsikringer, avtaler.... ja, lurt 🙂