Nå går vi fra hverandre. Han vil ikke ha noen ting
Han vil ikke ha noe som helst: bare at jeg overtar hans del av lånet. Han har visselig bidratt like mye (eller mer!) som det jeg har. Jeg syns ikke det er rimelig
Verken han eller jeg kommer til å sitte spesielt fett i det altså, men ...
Jeg syns virkelig at regler skulle gjelde for alle. Han krever ikke noe, han er konfliktsky og ... eh, litt merkelig. Men det er ikke riktig at konfliktsky mennesker skal tape mye økonomisk - det går ut over flere enn dem selv. En ting er at det går ut over egen livskvalitet, men det kan gå ut over barn eller andre arvinger også. Akkurat her og akkurat nå er det jeg som sitter med alle kortene, bare fordi han kan velge å gi avkall på sin del. Jeg skulle ønske at han ikke hadde anledning. Dette føles så jævla feil!
(og sånn på generelt grunnlag syns jeg ikke at det bør skilles mellom forhold med og uten vold. Hvor skal grensen for "vold" gå? Skal den gå når noen er straffedømt, eller holder det å anmelde? Skal anmeldelsen kunne trekkes? Er det nok å søke om erstatning? I forhold hvor vold har vært hverdagen er sannsynligheten for represalier stor, og sannsynligheten for en dom som holder den voldelige på evig avstand for alltid liten. Hvor langt skal voldsofre og -tiltalte måtte strekke seg? Vold og tvang har mange former; fysisk, mental, sosial og økonomisk. Ikke alt er like lett å dokumentere. En knallhard rettspraksis vil kanskje gjøre tilværelsen verre for reelle ofre og enklere for utøvere. Jeg er ganske sikker på at ingen ønsker et samfunn hvor en anklage er nok.)