Hvordan har kong Haralds bortgang påvirket deg?

Det har egentlig påvirket meg mer enn jeg hadde trodd, og jeg har fulgt mye nyheter og sett diverse dokumentarer de siste dagene, parallelt med helt vanlige aktiviteter selvsagt. Jeg kjørte bil da dødsbudskapet kom, og ble såpass satt ut at det var krevende, enda det var ventet. Jeg tror mye av grunnen til at det treffer så hardt er at det er en del som minner om dødsfallet til begge foreldrene mine, særlig min far siden det var delvis samme årsak. Jeg identifiserer meg også veldig med å sitte ved dødsleiet til en forelder, som jeg har gjort to ganger. Resten er selvsagt annerledes, blant annet siden jeg er en privatperson og kunne sørge i fred, men den følelsen av å miste en forelder kjenner jeg veldig empati for. Og så er det jo en historisk begivenhet som jeg synes det er greit å følge med på og som det godt kan hende ikke skjer igjen i min levetid, så jeg vil gjerne ha med meg en del av dekningen.

Jeg synes det er trist fordi det markerer slutten på en æra. Jeg er vel verken royalist eller republikaner, heller agnostiker når det gjelder monarkiet. Uansett så bor jeg i et kongedømme og kong Harald var min konge. Jeg synes han klarte kongegjerningen best i de siste 20 åra, da det ble tydeligere at han ikke tok seg selv høytidelig og at han var veldig raus. To trekk jeg setter veldig høyt. I disse polariserte tider tenker jeg at han har klart å være et nasjonalt ikon som har samlet landet godt, på tross av alt.

Siden dette er en historisk hendelse som jeg kan delta i så har jeg vært på slottsplassen på fredag ettermiddag. Jeg syntes også det var rørende å se at det var alle typer nordmenn som tok turen sammen med meg. Jeg gikk også en tur innom Domkirken og jeg syntes det var veldig fint at reklameplakatene på t-banen, på Karl Johan og på Oslo S var byttet ut med bildet av kong Harald.

Jeg har lyst til å gå og se ham når han skal ligge i Slottskapellet og jeg vurderer å ta en halv dag fri for å være i Oslo den dagen han begraves, fordi jeg har lyst til å ta del i denne historiske hendelsen og oppleve det på så nært hold som jeg kan.

Jeg synes det er tristere enn jeg trodde jeg skulle synes, men jeg tror jeg kobler det opp mot at pappa er død også. Selv om det er 2.5 r siden. Så jeg vet ikke helt hva som er hva. Det skal veldig lite til for at jeg synes det med pappa er trist.

Det har gått mer innpå meg enn jeg trodde. Mulig det har noe med at vi mistet et familiemedlem tidligere i sommer, eller at jeg ikke er helt i vater om dagen. Har ikke vært på Slottsplassen, men vurderer å ta en tur for å ikke bare se det på nett.
Det var sterkt å se da de bar båren gjennom slottet isted.

Jeg syns det er vemodig at en æra er over. Jeg føler med familien i sorgen, og syns det er fint at Norge sørger sammen. Jeg har stor tro på Kong Haakon og Dronning Mette-Marit.

Jeg syns også det er vemodig og trist. I dag har vi lagt blomster i byen og skrevet i kondolanseprotokollen. Jeg tror Haakon blir en bra konge da.

Det har preget meg mer enn jeg trodde. Går med klump i halsen, og blir veldig rørt av små, fine gester som folk viser. Jeg kjenner at jeg setter veldig stor pris på at store deler av nasjonen fremstår som samlet i en fin blanding av sorg og respekt. Jeg likte kongen vår skikkelig godt - han var klok og fin når det trengtes, og utrolig morsom også når man ikke ventet det. Så er det 10000 dumme ting med å ha monarki, men det velger jeg vekk å tenke på akkurat nå.

Jeg er mer påvirket enn jeg trodde. Følte meg litt tom på fredag. Gikk jo fort over, men føler der fortsatt er en tomhet der. Ønsker å se begravelsen.

Vi tok med ungene og en av ungdommene til sentrum og la ned blomster fra hagen.

Jeg ble ikke så lei meg da jeg hørte det, og har vært veldig opptatt både fredag, lørdag og søndag, så jeg har omtrent ikke sett på tv, bare lest litt på nrk og sett noen videoer. Jeg begynner å gråte av å se utdrag fra talen til Haakon, se de går rundt med kista inne på slottet, eller av å lese beskrivelser av hvor flott konge han var, men jeg begynner lett å gråte så det er nok greit at jeg ikke har sittet klistret til tv hele helgen.

Polyanna (#40) skrev:

Kong Olav døde jo litt mer brått. Han døde nærmest av raseri av at Gulfkrigen var brutt ut, og han syns ikke han ble godt nok orientert av regjeringen. Ganske typisk ham, også, han var jo en skikkelig hissigpropp. Dette ble langt mer verdig, må jeg si, og informasjonsløpet har også vært veldig bra håndtert, syns jeg, alt i alt.

Var det egentlig brått? Daværende kronprins Harald var regent i et drøyt halvt år før han døde, pga kongens hjerneslag på høsten.

007: Kondolerer!

Selve infarktet var vel ganske brått, jeg minnes at det var noe mer sjokkartet over den nyheten. (Som sikkert også hadde sammenheng med utbruddet av Gulf-krigen, det var dramatiske dager).

Ja, jeg er berørt, men kanskje aller mest av hvordan kongens død samler nasjonen. Jeg tror vi kommer til å se tilbake på 2026 som året som samlet oss, i glede og sorg. Det har vært en kjærkommen endring fra det polariserende tiåret vi har bak oss.

Zulu (#52) skrev:

Ja, jeg er berørt, men kanskje aller mest av hvordan kongens død samler nasjonen. Jeg tror vi kommer til å se tilbake på 2026 som året som samlet oss, i glede og sorg. Det har vært en kjærkommen endring fra det polariserende tiåret vi har bak oss.

Jeg håper virkelig du har rett, Zulu. 2026 er totalberedskapens år. Det er lite som er like viktig for beredskapen, som at vi står sammen.

Jeg tror forresten ikke at det er sorg jeg føler. Det føles mer som at det er vemodig at kong Harald nå har forlatt oss, og så er jeg takknemlig for at han har vært en så samlende konge. For alle! Ikke bare for oss hvite med norske besteforeldre.

Zulu (#52) skrev:

Ja, jeg er berørt, men kanskje aller mest av hvordan kongens død samler nasjonen. Jeg tror vi kommer til å se tilbake på 2026 som året som samlet oss, i glede og sorg. Det har vært en kjærkommen endring fra det polariserende tiåret vi har bak oss.

Dette tenker jeg også. Vi sto sammen i glede under fotball-vm, bøttehatter, fotballskjorter, flagg og samhold. På samme vis som vi nå kan stå sammen om sorgen over å ha mistet kongen vår. Vi trenger samhold som nasjon, og hvordan vi klarer å vise det er rørende syns jeg.

Det kom ikke som et sjokk på meg, men jeg syns det er vemodig og det har gått mer inn på meg enn jeg nok hadde trodd på forhånd. Jeg kjenner vel på en takknemlighet, og omtanke for familien. Jeg unnet vårt nye kongepar et par mindre begivenhetsrike år før de overtok, men sånt får man jo ikke velge.

Jeg husker forrige tronskifte, men jeg var et barn den gangen. Mediebildet var mildt sagt annerledes enn i dag, i tillegg til en annen åpenhet fra kongehusets side, så sånn sett lærer jeg jo mye nytt nå.

Ellers syns jeg også det kan bli i overkant heftig dekning. Jeg har enda til gode å se et intervju av «vanlige folk» som tilfører noe. Reporterne får ta sin del av ansvaret, selv om de sikkert var litt satt ut av nyheten selv på fredag var det utrolig mye dårlig journalistikk.

Jeg føler meg ikke personlig «påvirket» av kongens død. Veldig enig med Blå; jeg føler ingen personlig sorg over dette. Det er fint at folk føler samhold og nærhet med hverandre, og det er mange fine historier om kongen og livet hans og mye interessant nær norgeshistorie. Og det er snakk om en 35 år lang epoke som man jo kan føle vemod over at er over.

For dem av oss som har mistet gamle foreldre er jo dette en påminnelse om hva som skjedde – og en fin måte å åpne for samtaler med andre om hvordan vi opplevde det. Men min opplevelse av kongens bortgang ligner ikke opplevelsen av å ha mistet min egen far eller svigerfar, det bare får meg til å tenke på disse tapene.

Blondie (#51) skrev:

Selve infarktet var vel ganske brått, jeg minnes at det var noe mer sjokkartet over den nyheten. (Som sikkert også hadde sammenheng med utbruddet av Gulf-krigen, det var dramatiske dager).

Jo Benkow beskriver det ganske grundig i sin kongebiografi, han var der samme dag, som han var hver uke. Kongen var i harnisk over at han ble holdt utenfor, og var veldig urolig over hele situasjonen. Den opplevdes jo veldig dramatisk også. Og så fikk han infarkt. Jo Benkow mente selv at situasjonen den dagen, var direkte utløsende. Men han hadde jo skrantet en stund.

Ellers syns jeg det er mye "dette er tunge dager", "i denne tøffe tiden" og sånne ting som jeg syns er helt ut av alle proporsjoner.

ja, nå begynner det å bli nok, syns jeg. Jeg er enig i Anki Gerhardsens innlegg på Facebook. Råd til hvordan sørge med barna sine over kongens bortgang? Det er koko.

Jeg føler ingen sorg, men jeg syns det er vemodig at kongen, som jeg oppfattet som et varmt og klokt menneske, er gått bort.

Samtidig føler jeg inderlig med familien, spesielt dronning Sonja, som har mistet en de er inderlig glad i, og som må sørge med hele verdens øyne rettet mot seg.

Føler ingen personlig sorg. Føler noe uro. Det er urolige tider og dette med epstein, mm og mbh vil jeg tro svekker kongehuset. (Godt mulig jeg tar feil? Folk generelt virker samlet) Nå kunne han jo uansett ikke levd evig, så noen år mer hadde kanskje ikke gjort noen forskjell.