Hvordan har kong Haralds bortgang påvirket deg?

Lurer på hvordan dere har reagert på kong Haralds død? Har det påvirket deg? Lagt ned blomster, skrevet hilsen eller vært på gudstjeneste i forbindelse med tronskiftet? Har du brukt mye tid på å se på tv som har dekket dette?

Veldig lite. Han var en fin konge. Men det er en gammel hyggelig mann som var svært syk som er død. Det påvirker meg ikke personlig. Jeg kjenner ikke sorg og har ikke behov for noen markering.

Blå (#2) skrev:

Veldig lite. Han var en fin konge. Men det er en gammel hyggelig mann som var svært syk som er død. Det påvirker meg ikke personlig. Jeg kjenner ikke sorg og har ikke behov for noen markering.

Jeg kan signere dette. Og nå synes jeg den ensidige dekningen fortrenger nyheter fra andre deler av verden og samfunnet.

Jeg er på linje med Blå og Shun. Vi har besøk fra utlandet, så vi har ikke kunnet bruke tid på å se mye nyheter eller lese aviser. Vi har lagt ned blomster på Slottsplassen, men det er det hele.

Eg vart meir lei meg enn eg hadde trudd eg skulle bli faktisk. Har sett ein del på tv, og lagt ned blomar og skrive i kondolanseprotokoll i den lokale kyrkja. Men, elles går livet sin vanlege gang altså. 🙂

Jeg har fulgt nyhetene tett siden onsdag.

Det berørte meg såpass at stemmen sprakk når jeg leste meldingen høyt fredag morgen. Ble mer lei meg enn jeg hadde trodd.

En gammel og syk mann jeg ikke kjenner. Men kongen. Som har vært der "hele livet". Jeg husker vagt når kong Olav døde. Men dette går nok mer inn på meg. Og særlig føles det rart å ha en konge av min generasjon. Kongen har alltid vært en gammel mann.

I motsetning til mange som har sagt de er republikaner i hodet og royslist i hjertet er nok jeg motsatt. Jeg mener at en konge er mye mer et samlende overhode for folket enn en president noen gang kan være, en president som sansynligvis bil tilhøre ene eller andre siden av det politiske spekteret og derved ikke være "min president" for halve befolkningen. Jeg klarer ikke se at det skal være en objektivt god løsning for landet.

Men i hjertet synes jeg det er urettferdig mot den mannen som satt ved sengen til sin far mens han døde, og deretter måtte stille i statsråd og avlegge ed noen timer senere. Og tiltre en sånn rolle. Ikke valgt det. Født til det.

Kong Haralds død har påvirket meg mer enn jeg ville trodd i forkant. For min del er det nok en blanding av flere følelser som blant annet involverer egen sorg over å ha mistet noen.

Jeg har fått med meg noen av sendingene (det er alt for mange!) med oppsummeringer og anekdoter rundt kongens liv. Midt oppe i det hele har jeg blitt glad og rørt over at kongen etter mye om og men heldigvis fikk sin Sonja. Det gjør at, i alle fall for meg, blir kongens død også en feiring av kjærligheten.

Og så ble jeg skikkelig rørt av at det eneste stedet i kong Haakons første offentlige tale hvor han slet med å holde masken, var da han gratulerte moren med bryllupsdagen.

Jeg har nettopp sett gjennom sørgegudstjenesten fra Oslo Domkirke, hvor vakker sang og musikk fylte skjermen og hvor det blant annet var skriftlesning på samisk og lystenning av representanter for andre religioner. Det er mye symbolsk i dette.

Jeg har fulgt litt med fordi det tross alt er en historisk begivenhet, men det har nok ikke påvirket meg noe særlig. (Utover at jeg vet hvor tøft det er å våke over døende forelder og Haakon måtte rett på jobb, det er brutalt).

Harald var en inkluderende konge som betydde mye for mange, men for en ikke-royalist som meg er det ikke så dramatisk at en 89-åring dør.

Blomster, flagging og kondolanseprotokoll driver jeg ikke med til ukjente.

Dessuten er jeg hjertens enig i at mediene har tatt helt av og spekulerer i hvorfor ML ikke var i gudstjenesten (Aftenposten) i stedet for å oppdatere om synkende båt ved Kypros, Islands nei eller skytingen i Sveits.

Jeg har fått nyhetsvarsel om både Sveits og island og Kypros og innenlands bil i bensinstasjon og knivstikking, så det er mer variert enn de dagene det gikk i varsel om hvilke biler som forlot eller ankom sykehuset.
Og skriver at Dronningen ikke er i gudstjenesten pga helse, enkelt å forstå all den tid hun er sykemeldt.

Nyhetsvarsler ja, men oppdateringer er det lite av.

Det var spekulasjonene rundt Märtha jeg reagerte på.

Ahh, MM og ML, mitt hode som bare surret rundt. De spekulasjonene har jeg ikke fått med meg engang, utover at det måtte presiseres at også hun var på sykehuset selv om hun ikke ble observert i noen biler.

Jeg har blitt overraskende lei meg og har tørket tårer flere ganger.
Jeg driver ikke med nedleggelse av blomster eller går i kirken (eller andre religiøse bygg), men kan tenke meg å skrive i en kondolanseprotokoll om jeg kommer over en.
Det er noe med at han har vært samlende i vanskelige tider og i feiringer, beskrivelsen av han som Norges bestefar eller en godt voksen farsfigur og ikke minst når stemmen til Kong Haakon brast i talen.
Jeg er nok royalist i hjertet, men ser også at den nok ikke kommer til å vare.

Jeg syns det er vemodig og rørende, og så er det nesten litt godt med noe som er det, men som ikke er fælt på noe vis, hvis det gir mening. Som å gråte over en trist film.

En epoke er over, rett og slett.

Personlig, så får jeg minsten hjem på to ukers uventet perm, så aldri så galt, osv. 😛

Takk for tråden, Ine, dette har jeg også lurt på. Jeg er fascinert og litt rørt over hvor mange som lar seg berøre, og tenker at det er noe fint og samlende med det i seg selv. Jeg har på ingen måte vært klistret til nyhetssendinger, men jeg har fulgt med og lest endel, og så Kong Haakons tale i går på direkten. Jeg har også vært innom kirke og tent lys og skrevet unfer sørgeprotokoll. I dag var jeg i en helt vanlig gudstjeneste med dåp, hvor dødsfallet ble nevnt men ikke var hovedsak. Det var i grunnen veldig fint det også, at livet fikk gå videre. Har alltid vært republikaner både i hode og hjerte men lot meg overraske og til dels overbevise da min ellers ganske radikale sønn kom med et prinsipielt og emosjonelt forsvar for monarkiet her om dagen!

Jeg leste litt nyheter på fredag, og kjente at jeg ble litt trist når jeg så alle flaggene på halv stang, men utover det har det ikke påvirket meg.

Blondie (#8) skrev:

Jeg har fulgt litt med fordi det tross alt er en historisk begivenhet, men det har nok ikke påvirket meg noe særlig. (Utover at jeg vet hvor tøft det er å våke over døende forelder og Haakon måtte rett på jobb, det er brutalt).

Harald var en inkluderende konge som betydde mye for mange, men for en ikke-royalist som meg er det ikke så dramatisk at en 89-åring dør.

Blomster, flagging og kondolanseprotokoll driver jeg ikke med til ukjente.

Dessuten er jeg hjertens enig i at mediene har tatt helt av og spekulerer i hvorfor ML ikke var i gudstjenesten (Aftenposten) i stedet for å oppdatere om synkende båt ved Kypros, Islands nei eller skytingen i Sveits.

Jeg kunne skrevet nøyaktig det samme selv. Jeg kjenner ikke på noen sorg, men klart, det er alltid rart når noen blir borte, som "alltid" har vært der, og har vært så til stede. Men ikke mer enn det. Så litt vemodig, kanskje, som i at en epoke er over, men synes heller ikke det er trist eller tragisk. Tvert om tenker jeg at det er flott at det skjedde på en slik måte. Han var veldig gammel, og med skrantende helse. Men klar i hodet og kunne gjøre jobben sin helt til det siste, som han hadde lovet. Vi slapp å komme i en situasjon med en konge som ble dement, for eksempel, eller langvarig pleiepasient. Ingen måtte ta avgjørelsen om når han ikke lenger var skikket som konge. Samtidig ble han jo innlagt og var veldig syk, slik at alle var forberedt på at dette kunne bli utgangen, så det kom ikke som et stort sjokk. Dette var veldig verdig.

Fint å se alle blomstene og alle folkene som opplever dette på så ulike måter, høre hvor mye kongen har betydd for så mange. En historisk og samlende begivenhet, rett og slett. Men det påvirker ikke meg personlig i noen særlig grad, og jeg har ikke behov for å delta i gudstjenester eller samles med andre og legge ned blomster. Men det må det også være rom for, tenker jeg. Jeg håper det ikke sitter mange folk rundt om med dårlig samvittighet, som føler seg unormal, eller som tenker det er noe galt med dem, fordi de ikke føler på denne personlige sorgen, som mediene framstiller nærmest som universell.

Kong Harald var jo en gammel mann og jeg kjenner heller ikke på en sorg sånn sett. Dog er det jo litt vemodig, jeg husker veldig godt at Kong Olav døde, det er rart at det så mange år siden alt og at Harald har vært konge all denne tiden. Men jeg synes det er ganske massivt med alle flaggene på halv stang og nede i sentrum i Oslo er det veldig preget. Lillebror og jeg var der i dag, det er vanskelig ikke å la seg berøre av det på noe som helst vis, med så mye folk, blomster og flagg på halv stang ned hele Karl Johan. Jeg var opptatt av å ta ham med ned dit fordi det er en historisk begivenhet han vil huske bestandig.

Helt ærlig var jeg nok mest preget jobbmessig, der vi hele forrige uke lurte på hva vi skulle gjøre hvis / når han døde, deretter fikk jobbdagen snudd opp ned fredag og fremdeles jobber videre med det i morgen.

Det er trist at kongen har gått bort, men jeg har ikke blitt så veldig personlig berørt. Nå hører det med til historien at jeg leste det rett før jeg la ut på tur uten dekning. Men ble ett minutts stillhet før middagen på Norges høyeste DNT-hytte (Fannaråken).

Blå (#2) skrev:

Veldig lite. Han var en fin konge. Men det er en gammel hyggelig mann som var svært syk som er død. Det påvirker meg ikke personlig. Jeg kjenner ikke sorg og har ikke behov for noen markering.

Dette

Blå (#2) skrev:

Veldig lite. Han var en fin konge. Men det er en gammel hyggelig mann som var svært syk som er død. Det påvirker meg ikke personlig. Jeg kjenner ikke sorg og har ikke behov for noen markering.

Samme her. har sett en del på TV, for det står på, men ikke gjort annet enn å gå forbi Stiftsgården fordi jeg likevel var i byen. Jeg synes det er rart at folk gråter. men man er forskjellige.