Startet av Ine 71 svar 1,2k visninger
Til nyesteFor meg var han heller ikke en bestefarsfigur. Han har barn som er på min alder og barnebarn på mine barns alder, så i tilfelle en farsfigur, men det har jeg aldri tenkt på. En fin gammel mann som var glad i sport og som hadde mye humoristiske øyeblikk og fremførte noen gode taler i moderne tid, det var han.
jeg synes det er litt trist. Ikke direkte fordi han er død (for han var en gammel og syk mann), men fordi han ikke finnes mer. En klok mann som hadde gode verdier.
Jeg er lettrørt og har grått litt. At det ikke er lenge siden jeg mistet min mor gjør nok ikke saken bedre.
Men jeg står ikke i kø for å skrive i kondolanseprotokollen og kjøper ikke blomster da.
Jeg står midt oppi et brått og uventet dødsfall i nærmeste familie, så jeg har ikke klart å ta helt inn over meg at kongen er død.
Jeg kjenner mest på en stor medfølelse med Haakon, Sonja og barnebarna. Og stakkars Haakon som må holde tale til folket på riksdekkende TV dagen etter etter at han mistet sin far.
Kondolerer, 007
Blå (#2) skrev:Veldig lite. Han var en fin konge. Men det er en gammel hyggelig mann som var svært syk som er død. Det påvirker meg ikke personlig. Jeg kjenner ikke sorg og har ikke behov for noen markering.
Blå (#2) skrev:Veldig lite. Han var en fin konge. Men det er en gammel hyggelig mann som var svært syk som er død. Det påvirker meg ikke personlig. Jeg kjenner ikke sorg og har ikke behov for noen markering.
Blå (#2) skrev:Veldig lite. Han var en fin konge. Men det er en gammel hyggelig mann som var svært syk som er død. Det påvirker meg ikke personlig. Jeg kjenner ikke sorg og har ikke behov for noen markering.
Dette. Det har påvirket meg svært lite og jeg har ikke sett mye på tv. Jeg er generelt lite opptatt av kongefamilien, og selv om Harald var den jeg likte best av dem er denne voldsomme felles sorgen veldig fremmed for meg. Jeg var på en konsert på lørdag som startet med ett minutts stillhet, ellers har livet mitt gått sin vante gang.
Lille meg (#7) skrev:Kong Haralds død har påvirket meg mer enn jeg ville trodd i forkant. For min del er det nok en blanding av flere følelser som blant annet involverer egen sorg over å ha mistet noen.
Jeg har fått med meg noen av sendingene (det er alt for mange!) med oppsummeringer og anekdoter rundt kongens liv. Midt oppe i det hele har jeg blitt glad og rørt over at kongen etter mye om og men heldigvis fikk sin Sonja. Det gjør at, i alle fall for meg, blir kongens død også en feiring av kjærligheten.
Og så ble jeg skikkelig rørt av at det eneste stedet i kong Haakons første offentlige tale hvor han slet med å holde masken, var da han gratulerte moren med bryllupsdagen.
Jeg har nettopp sett gjennom sørgegudstjenesten fra Oslo Domkirke, hvor vakker sang og musikk fylte skjermen og hvor det blant annet var skriftlesning på samisk og lystenning av representanter for andre religioner. Det er mye symbolsk i dette.
Jeg kan mer eller mindre signere hele innlegget til Lille meg. Jeg er overrasket over hvor sterkt dette gikk inn på meg. Uavhengig av diskusjonen om man er royalist eller ikke, tror jeg det som gjør meg ekstra trist, er at jeg rett og slett har tatt det for gitt at Kong Harald bare var der.
Satt litt på spissen har det gitt meg en liten vekker om hvor lett det er å ta både mennesker og livet for gitt. At noe eller noen som alltid har vært der, en dag ikke er det lenger.
Kondolerer, 007.
Jeg føler heller ikke noen sorg. Sterk sympati med familien, og kanskje litt vemod over at en epoke er over.
Et årlig, lokalt familiearrangement ble avlyst lørdag pga dødsfallet, og det syntes jeg var unødvendig.
Kondolerer 007!
Kondolerer, 007! 
Jeg synes det er interessant fra et historisk perspektiv å se hvordan folk samler seg og legger ut blomster, kort og lys. Jeg synes det tar for stor plass i media, og er fascinert over alle FB-kontaktene som enten skriver lange tekster eller lager svart profilbilde. Noen er forventet, mens andre kom litt overraskende på meg. Og mange av tekstene er for all del, fine og ettertenksomme.
Akkurat nå er jeg litt spent på om et tredagers kurs jeg er påmeldt i Oslo 9.-11. september vil gå som planlagt. Krysser fingrene for at det ikke blir avlyst eller forskjøvet.
Jeg ble litt vemodig. Og så synes jeg veldig synd på familien som ikke fikk ta farvel i fred og ikke får sørge i fred. (Typisk eksempel på hvorfor jeg er republikaner.)
Jeg har vært overraskende opptatt av dette. Ble veldig rørt da jeg gikk til slottet med blomster på dødsdagen, mest av å se hvor mange ulike mennesker som var på vei dit for å gi sin siste hilsen, men også fordi Harald har vært en slik god konge. Det er også en situasjon hvor man tenker på andre triste ting fordi offentlig sorg liksom er "tillatt". Jeg ble sett av et TV team da jeg måtte tørke en tåre, men takket nei til å bli intervjuet. Jeg har fulgt sendinger på TV og lest artikler og har lyst til å ta enda en tur til slottsplassen og å følge gravferden. Tror ikke jeg har behov for å se båren når den skal ligge tilgjengelig for folk flest i slottskapellet, men skal ikke avskrive at jeg gjør det likevel. Synes særlig synd på dronning Sonja, men også på Haakon som må være slik i offentlighetens lys rett etter dødsfallet. Jeg kan ikke skjønne at det skal være nødvendig å være så mye til stede for samfunnet rett etter et dødsfall selv om man er kongelig. En dag eller to senere kunne vel vært like greit. Husker veldig godt da kong Olav døde og kanskje særlig hvordan folk involverte seg med lys på slottsplassen - kanskje er det derfor jeg ønsker å være så til stede nå, altså fordi jeg ikke fikk vært der sist.
Jeg blir veldig rørt av at dette samler alle - slottsplassen var jo fyllt opp av akkurat slik han beskrev Norge under hagefesten i 2016. Jeg var innom der fredag på vei fra jobb, og det var et stort mangfold av folk der. Det rørte meg veldig.
Jeg har hele mitt voksne liv vært prinsipiell republikaner - fordi jeg både synes man av prinsipp skal velge sitt lands ledere, og fordi jeg tenker at å bli født inn i et gullbur hvor man konstant lever på utstilling og utsettes for folks synsinger og meninger om alt man foretar seg, er en vanskelig posisjon å være i. De må sørge i all offentlighet. Haakon må begynne i den nye jobben i det øyeblikket han mister faren sin - og Ingrid A må tre inn i en veldig voksen rolle som 22-åring. Ja, de har veldig mange privilegier, men det er jammen krevende greier de står i samtidig.
Men når man ser hva som velges av forskrekkelige ledere rundt i verden, så tenker jeg at konstitusjonelt monarki kanskje ikke er så ille, likevel.
Jeg har sett noen av TV-sendingene. Jeg stakk innom slottsplassen for å se folk og blomsterhav fredag etter jobb. Jeg ble med da en av medlemmene i koret vårt foreslo at vi kunne gjøre spontan forsangertjeneste i kirken vår i går. Vi sang et firstemt arr av Kongesangen, og det var fint for oss og for de som hørte på.
Jeg blir rørt og vemodig, og synes talen til Haakon var fin. Jeg blir glad og takknemlig for at jeg lever i et land hvor vi kan samles om både et fotballandslag som leverer over all forventning og rundt sorgen over en gammel konge som dør etter å ha vært et samlende symbol. Jeg tenker også at folks deltakelse og fremvisning av sin egen sorg, nok er til stor glede og trøst for den nærmeste familien. En slottsplass fylt ov blomster, lys og folk gjør nok inntrykk på dem. <3
(Og jeg husker godt da kong Olav døde. Den gang var den kollektive deltakelsen i sorgen helt ny - det var veldig rørende med lyshav på slottsplassen en iskald januar. Folk var forresten veldig skeptiske til om Harald og Sonja kunne gjøre jobben den gangen. Det er det veldig mange som har glemt eller ikke vet.)
Jeg har blitt påvirket av dette på jobb i stor grad. Vi hadde et arrangement i helgen som måtte endres på; både i innhold og kommunikasjon. Det har vært ganske omfattende, å balansere veldig mange meninger om hva som er mest rett å gjøre, hva som er mulig praktisk og økonomisk har ikke vært helt lett.
Jeg var ikke i Norge da Kong Olav døde, så jeg har ikke noe å sammenlikne med.
Lille meg (#7) skrev:Kong Haralds død har påvirket meg mer enn jeg ville trodd i forkant. For min del er det nok en blanding av flere følelser som blant annet involverer egen sorg over å ha mistet noen.
Og så ble jeg skikkelig rørt av at det eneste stedet i kong Haakons første offentlige tale hvor han slet med å holde masken, var da han gratulerte moren med bryllupsdagen.
Jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg mistet en forelder i fjor, og har tenkt mye på det nå. Jeg kjente igjen ordene legene brukte, og kjente på sympatien for dem som sitter igjen.
Toffskij (#32) skrev:Jeg ble litt vemodig. Og så synes jeg veldig synd på familien som ikke fikk ta farvel i fred og ikke får sørge i fred. (Typisk eksempel på hvorfor jeg er republikaner.)
Ja, enig.
Jeg ble overraskende lei meg da nyheten kom. Selv om den slett ikke kom som noen overraskelse eller at jeg synes det er tragisk når syke menn på 89 år går bort. Det er noe med levd liv, og den mannen har gjort det til fulle.
Men jeg kjenner på takknemlighet for en tydelig konge som har vist vei, omsorg og inkludering. Heldigvis har jeg full tro på at Haakon kommer til å gjøre en strålende jobb han også.
Jeg kjenner også på at det må være veldig tøft for den nærmeste familien som ikke får noen fred til å sørge på sitt vis. Det er tilnærmet umenneskelig å miste far/bestefar kl 06.35 (etter en natt som trolig ikke innebar store mengder søvn) og så stille i statsråd kl 11.
Jeg har reagert mye sterkere enn jeg ville ha trodd jeg skulle gjøre. Han var jo en gammel mann, men det var allikevel et sjokk. De siste dagene nå har det vært skrevet og sagt så mye pent om ham og det er gjort i hovedsakelig ved å sitere ham selv og sum samlet synes jeg han var en ekstremt sympatisk mann med fine verdier.
Jeg er skeptisk til Haakon, kanskje aller mest på grunn av kona. Jeg husker, som en nevnte over her, at det var skepsis til Harald da Olav døde. Jeg greier ikke å se at det var grunn den gang da, men jeg synes det er det nå.
Barna mine konkluderte mer eller mindre unisont at nå som kongen er død, så er det tid for republikk.
Kondolerer, 007.
Blondie (#8) skrev:Jeg har fulgt litt med fordi det tross alt er en historisk begivenhet, men det har nok ikke påvirket meg noe særlig. (Utover at jeg vet hvor tøft det er å våke over døende forelder og Haakon måtte rett på jobb, det er brutalt).
Harald var en inkluderende konge som betydde mye for mange, men for en ikke-royalist som meg er det ikke så dramatisk at en 89-åring dør.
Blomster, flagging og kondolanseprotokoll driver jeg ikke med til ukjente.
Dessuten er jeg hjertens enig i at mediene har tatt helt av og spekulerer i hvorfor ML ikke var i gudstjenesten (Aftenposten) i stedet for å oppdatere om synkende båt ved Kypros, Islands nei eller skytingen i Sveits.
Kunne sagt akkurat det samme som over.
Personlig så påvirker dette meg ikke så veldig mye. Jobbmessig, så preger det litt hverdagen nå oppstilling og sermoni på fredag, og dresskode frem til etter begravelsen. I tillegg ble avdelingsamlingen vår denne uken utsatt til oktober.
Jeg var nok mer preget over at en tidligere klassevenninne gikk bort altfor tidlig og ble gravlagt på fredag.
Polyanna (#13) skrev:Personlig, så får jeg minsten hjem på to ukers uventet perm, så aldri så galt, osv. 😛
Her ble det motsatt. Poden kom hjem på perm torsdag, og så ble den inndratt igjen fredags morgen.
Og etter begravelsen er det feltøvelse, så han får nok en veldig lang periode uten pause denne runden.
Jeg syns Harald R har sett såpass skral ut i det siste, at jeg ble nesten lettet da jeg skjønte at nå er det over. Jeg hadde tv'n på hele fredag ettermiddag og kveld, og lørdag. Fulgte med på båretransporten sekund for sekund - men syns det er unødvendig å vise nære bilder av familien utenfor sykehuskapellet.
Sterkt når bårebilen ble mottatt av hoffsjefen som gikk alene foran inn porten til slottet.
Det nærmeste jeg har vært kong Harald og dronning Sonja var i juni ifjor da jeg tilfeldigvis var på kaia i Tromsø da de ankom og gikk ombord i kongeskipet, da de skulle på kommunebesøk i området. Jeg var også i Burfjord to dager etter. Tipper at jeg i likhet med andre holdt pusten hver gang kongen skulle forflytte seg, opp landgangen til skipet, opp de få trappetrinnen til "scenen" de satt på - med assistenter helt tett på i tilfelle han skulle miste balansen.
Kongens død har ikke påvirket meg i særlig grad, det var mer overraskende da kong Olav døde. Tror det er fordi den gang så hadde vi ikke media som rapporterte om det minste skritt kongefamilien tok. At det var lys på slottsplassen den gang, var noe vi så i Dagsrevyen og leste i VG, liksom. I motsetning til nå, når feeden er full av det.
Kong Olav døde jo litt mer brått. Han døde nærmest av raseri av at Gulfkrigen var brutt ut, og han syns ikke han ble godt nok orientert av regjeringen. Ganske typisk ham, også, han var jo en skikkelig hissigpropp. Dette ble langt mer verdig, må jeg si, og informasjonsløpet har også vært veldig bra håndtert, syns jeg, alt i alt.
Logg inn for å svare i denne tråden.
