Det blir litt som om det står en forbryter klar til å angripe barna dine. For deg framstår trusselen så nær, så reell og ingen kan hjelpe deg. Du må ta affære selv. Konsekvensen vil bli at barna dine blir trygge. Deg selv spiller ingen rolle. Du slår forbryteren i hodet med noe, og han faller om - dør. Du kan puste lettet ut. Faren er over for barna dine. Samme hva som skjer med deg selv, så vet du at de er trygge. Du måtte handle. Du måtte gjøre noe.
Overfører man tanke om trussel og hvem som er forbryter til virkeligheten til Breivik, så ser man ansvaret for valg på en annen måte. Så klart er scenariet absurd, men fyrt oppunder av påvirkning via nettet, så kan en paranoid person som ser koblinger og konspirasjoner som i en annen verden, oppleve at han må ta ansvar. Handle. Faren er reell. Bildet var bare så mye større enn når det er "trusler" i et hjem eller på jobben. Å konfronteres med at det reelle man opplever/føler er feil, fjerner jo alt det vi bruker for å definere oss som levende mennesker. Jeg vet jeg er våken, hører, ser, føler og puster. Men hva om alt er feil? Hvordan akseptere at ens verden er feil, når de som påstår dette er en del av det man føler er en trussel?
Et idegrunnlag i kombinasjon med en lett mottakelig personlighet kan således bli katastrofe. Det ene betyr ikke det andre og motsatt.
Dronningen
15k innlegg