Overvektiges erfaringer

Jeg har opplevd ubehagelige episoder som kan relateres til overvekt, men da kun i møte med folk fra helsevesenet.

apan skrev:

Jeg har aldri vært veldig overvektig, men har hatt, og har en bmi som kategoriseres som overvekt. Dette er ingenting ift dem som virkelig sliter med dette, men jeg må likevel si at det eneste jeg noen gang har opplevd rundt dette, er fra en lege som bad meg "slutte å spise loff og drikke cola" og foreslo at jeg kunne "slanke meg litt annenhver uke".

Jeg har faktisk aldri opplevd noe mer nedverdigende enn de rådene. Jeg fikk bare stammet fram at jeg hverken spiste loff eller drakk noe særlig cola.

Jeg har også en legeepisode. Som apan har jeg aldri heller vært veldig overvektig, men har BMI som varierer mellom 27-29. Etter første svangerskap og svangerskapsforgiftning gikk aldri blodtrykket mitt ned og jeg fortsatte med proteiner i urinen. Etter legebesøk ca. 6 måneder etter fødesel fikk jeg et brev om at de dårlige verdiene mine måtte ned og at jeg burde begynne med grovt brød og grønnsaker og sånt. Bytte smør med margaring og lettmelk mot skummetmelk. Jeg drikker aldri noe melk (laktoseintoleranse), brukte ikke smør og bruker grovt brød og spiser grønnsaker som andre folk.

Jeg skiftet lege samme dag og ble der tatt alvorlig og sendt til spesialist og videre på biopsi og diganostisert med varig nyresvikt.

Jeg har opplevd endel ubehagelige episoder, ja. Mest fra folk i helsevesenet.
Den verste opplevelsen hadde jeg rett etter jeg hadde født tvillingene. Jeg hadde svangerskapsforgiftning, og hadde samlet masse vann, så jeg hadde lagt på meg 30 kilo i løpet av svangerskapet. Under narkosen fikk jeg astmaannfall, og etterpå klarte de nesten ikke å vekke meg -muligens pga narkosen i tillegg til masse blodtrykkssenkende?. Etter fødselen hadde jeg fortsatt svært høyt blodtrykk, og så på intensiven i tre dager. Narkoselegen kom durende inn på rommet jeg lå, og skjelte meg huden full for at jeg nesten hadde dødd av narkosen, og at det var min skyld pga at jeg var alt for tykk.
Heldigvis var det en sykepleier inne på rommet samtidig, og hun fikk kastet ham ut før jeg begynte å gråte.

Jeg merker også VELDIG stor forskjell på hvordan hjelp jeg får i butikken når jeg er tykk kontra når jeg har klart å gå ned noen kilo.

Eg er no 10 kilo overvektig, og har vore 30 kilo overvektig. Eg kan ikkje huske å ha fått noko kommentarar frå andre enn familie.

Men som Nessie merke eg at eg blir tatt meir seriøst no når eg er tilnærma normalvektig. Uten at eg kan sette heilt fingeren på det så merke eg at omgivelsane mine ser annaleis på meg enn for 20-25 kilo sidan.

Og korfor overvektige ikkje blir ledera? Overvektige kvinner kan en kanskje snevre det ned til. Eg anar ikkje. Men eg kan gløtte til mi eiga ledergruppe; Alle rundt 40 år, velstående, slanke, syklar Birken og trenar yoga.

Jah, helsevesenet jah. Jeg glemmer ikke den sykepleieren som sa strengt til meg at det nok var lurt å gå ned i vekt før jeg ble gravid igjen. Midt oppi SA og før utskrapning nr. 2 var det ikke disse ordene jeg helst ville høre.

Hadde nesten fortrengt den der.

Fytti så utrolig slemme folk kan være!

"Nobody puts Baby in the corner", tenker jeg. Og tar like mye plass uavhengig av kroppsstørrelse. Billedlig talt. I butikker, i jobbsammenheng, i sosiale sammenhenger. Jeg nekter å la meg definere av antall kilo på vekta, og har heller aldri opplevd at mer eller mindre vekt har gjort mer mer eller mindre synlig hverken her eller der.
Den mest selv_u_sikre perioden i mitt liv er også den perioden jeg hadde lavest BMI, så for meg henger ikke nødvendigvis disse tingene sammen.

Jeg har en lederstilling innenfor mitt yrke, og i min bransje er det hvertfall massevis av flotte lederdamer i alle fasonger og størrelser. Jeg er evig på slanker'n og hadde hatt godt av å miste ca 20 kilo, men trekker like fullt i bikini i badeland og badestrand i den glade tro at knute-detaljer på bikinibuksa og paddet-balkongtopp gjør at oppmerksomheten trekkes til de "riktige" stedene

Jeg blir ufattelig lei meg når jeg hører hva folk kan få seg til å SI til andre mennesker, og håper "by God" at disse en eller annen gang provoserer noen som kan "gi igjen" så det svir. Skikkelig.

Familie og helse er gjengangere, ja. Og ungenes lekekamerater. Eldste ble fryst ut en stund i første klasse med begrunnelse "for feit mamma". Hun har bein i nesa, altså, så hun skjønte at det selvsagt ikke hadde noe med saken å gjøre. Jeg har også hatt en vikarlege som mente at all trøbbel med bekken skyldes overvekt (snodig at jeg har like store problemer når jeg ikke er overvektig, vel?) og familie selvsagt, som lar det skinne så tydelig gjennom at "du er utenfor trivselsvekta. Et stykke. "

Kommentarer som Divine har fått og Barbarellas syden-episode er noe av det mest groteske jeg har hørt noensinne. 🙁

Blir litt av å lese tråden- alt folk kan få seg til å si!
Ang. det med overvektige og lederstillinger. Jeg tror det har med to ting å gjøre: Både at man ser på en svært overvektig person som en som har "issues" på en eller annen måte. Jeg tenker ikke at en overvektig person er lat eller dum, men jeg tenker kanskje at han/hun sliter med ting og at problemene sitter i hodet (noe jeg også får inntrykk av gjennom tråder her inne mange ganger) Folk styrer kanskje unna overvektige på arbeidsmarkedet fordi de tror de har nok med seg selv? Som om man har noen som helst garanti for at en slank person ikke har like mange "issues..."
En annen grunn er jo at selvtillit og overvekt henger sammen, i alle fall for kvinner. Jeg vet ikke om det finnes forskning på dette, men jeg vil tippe at andelen svært overvektige kvinner som søker lederstillinger er veldig lav?

Det er trist at det skal være "lovlig" å komme med negative kommentarer osv når det er noen som ikke er helt A4. Små kommentarer kan brenne seg fast. Som da mannen til en venninne klappet meg på låret og sa at jeg begynte å bli rund. (Jeg er ikke overvektig, kanskje noen få kilo for mye, men ikke noe stort problem akkurat.) Det er dessverre mye baksnakking om folks utseende, med kommentarer om hvordan den og den ser ut, og at vedkommende burde "gjøre noe med det".

Hvordan skal man bli kvitt mobbing blant barn, når det er akseptert at voksne kommer med spydige kommentarer?

Jeg har vært, og er, overvektig. Jeg har vært noe overvektig helt siden jeg var rundt ti år. Men, det begynner å bli en god del år siden jeg tenkte på overvekten min som et problem i settinger hvor den ikke fysisk faktisk er det - f.eks jobbintervjuer, valg til verv osv., noe jeg dessverre har sett andre her skrive om.

De eneste jeg har opplevd kommentarer/diskriminering fra, er
- barn
- leger

F.eks legen som ikke ville undersøke hva de kraftige magesmertene mine kom av, fordi de kom primært etter at jeg hadde spist brød eller noe søtt, og dersom det å avstå fra dette skulle føre til at jeg ikke fikk i meg nok mat så hadde jeg jo en del å ta av. Legger til at denne kommentaren kom etter at jeg hadde fortalt at jeg hadde slitt med spiseforstyrrelser i sju år og for tiden ikke jobbet med å gå ned i vekt, men med å komme i form og få et godt forhold til kroppen min.

Jeg har hatt mange politiske og organisatoriske verv opp gjennom disse åra som overvektig, og jeg har aldri overhørt eller blitt fortalt at vekta mi har kommet opp som et moment, ikke engang i tøffe kampvoteringer. ("bitch" er mer i bruk enn "feit" ved de anledninger... ) Da jeg var på mitt absolutt tyngste vant jeg et ganske prestisjetungt valg på arbeidsplassen min, mot to slanke menn.

Dette blir jo såklart bare datapunkter - statistikken er ganske klar, og jeg vil tro at det finnes arbeidsmiljøer og bransjer som legger mer vekt på utseendet og tilsynelatende "vellykkethet" i livsstil enn der jeg befinner meg.

Jeg har aldri opplevd at folk er uhøflig når jeg hadde for mange kilo. Men jeg oppdager at det er langt mer hyggelig og smilende mot meg nå enn før. Men det kan jo være at jeg smiler og er langt mer hyggelig nå enn før også da men allikevel det har jeg merket meg:p

Ah- glemte familie, ja..
Jeg var overvektig også som barn, og fra jeg var omtrent 6 år, kalte onkelen min meg konsekvent tjukka. Muligens på spøk, men det føltes ikke slik.
Da jeg ble 13, veide jeg 60 kilo, og ble sendt av mora mi på Grete Roede kurs. Det tror jeg var det som virkelig begynte problemene i forbindelse med mat og meg. Jeg gikk ned, og klarte ikke å slutte å gå ned etter kurset, så på det laveste veide jeg 43 kilo, og syntes fortsatt jeg var smellfeit når jeg så meg i speilet.
Mamma kommenterte alltid vekt, og når hun så noen tykke gjorde hun et veldig nummer av hvor fryktelig de hadde lagt på seg. Så hun noen tynne på TV eller ute, sa hun konsekvent "så tynn og FIN hun er blitt"
Svigermor og svigerinnen min satt og diskuterte, og ble skjønt enige om at grunnen til at jeg fikk svangerskapsforgiftning selvsagt var pga at jeg var så tykk.
Jeg klarte ikke å dy meg, så jeg gikk bort til de, og sa "så fint at dere har funnet ut alt det som legene ikke vet, da "- og så gikk jeg.

Jeg må komme med litt "motvekt"... Som er en nyttig illustrasjon på hvordan skjønnhetsidealer endres i tid og rom.

Ulvefar og jeg skulle ta en buss fra Lusaka til Kapiri Mposhi i Zambia. Mens bussene sto på busstasjonen i Lusaka og ventet på å bli fulle nok til å dra (etter innkastprinsippet), så gikk det mange folk rundt og solgte ting. Høner, springkniver, undertøy, veggur osv. Og noen satte seg ned og slo av en prat. Ulvefar og jeg satt godt synlige rett innenfor inngangen til bussen, som det ultimate trekkplasteret vi var. ("Bussen vår er så bra at hvite tar den!" Praktisk talt ingen hvite reiser med buss i Zambia...) Og så kom det en fyr inn, litt smålurvete, og slo seg ned i setet ved siden av oss.

- So, is this your wife?
- Yes, it is. (prøv ikke å forklare samboerskap...)
- Ah, you're a very lucky man! Such beautiful hair! And the smile!
- Thank you.
- And she's so FAT!!! :klapper hendene sammen for å understreke:
So, how about some kwatcha for å drink, hm?

Det ultimate kompliment. Ulvefar er et skikkelig mannfolk. Tenk å klare å holde kona si sånn, da! Da bør man kunne spandere en drink også.

Acsa-

Acsa: Herlig!

En trenger egentlig ikke se lenger enn til Erna Solberg. Hun fikk gjennomgå en periode for at hun var overvektig, og det virket som at det var helt legalt å diskutere dette offentlig. Må ha vært sårende for henne.

Ah, ja. Jeg glemte jordmora på Ullevål da jeg kom inn for en sjekk pga stikkende smerter i magen da jeg var gravid i uke 29. Hun sa bare at "det var jo ikke rart at jeg hadde vondt, så stor som jeg var!". Jeg fødte 4 uker senere.

Familien orker jeg ikke begynne på en gang.

Har man mer vondt som gravid når man er overvektig altså?