Overvektiges erfaringer

Jeg tror det som er verst, er det jeg tror andre tenker om meg. Det kan jo være jeg har rett, men jeg aner ikke. Siden de ikke sier det høyt, er det jo jeg som "produserer" kommentarene uansett.

Jeg har møtt få enkeltmennesker som er fordomsfulle eller slemme, men jeg føler samfunnet i sin helhet er vanskelig å forholde seg til som overvektig. Selv om det sikkert stemmer, synes jeg det er trist å hele tiden bli møtt av artikler som forteller meg at overvektige presterer dårligere på jobb, at vi har vanskeligere for å få jobb, at vi kommer til å dø tidligere osv osv.

Jeg har egentlig vært overvektig siden jeg fikk barn som 18-åring, men det er først de fire siste årene at jeg har vært så stor at det er virkelig påfallende. Jeg merker stor forskjell fra den tiden jeg bare hadde noen kilo ekstra til nå som jeg stort sett alltid er den største uansett setting. Jeg har ikke mye utdanning, men jeg har aldri hatt problem med å få meg jobb. De siste tre årene har jeg søkt på alt jeg har vært kvalifisert til og vært inn på mange intervju hvor jeg synes at jeg har gjort det bra, men jeg har aldri blitt tilbydt stillingen. Det kan være tilfeldig, men det er jo litt rart at jeg aldri sto uten jobb tidligere.

Det er endel ubehagelige episoder ellers også. En dag jeg skulle ta bussen så kom det ei og satte seg ved siden av meg. Etter et par minutter reiste hun seg opp og proklamerte høyt at hun kunne ikke sitte sammen med meg fordi jeg er så feit at hun ikke får plass.
Da jeg og eldstemann var på Tusenfryd i fjor så var det også mange kommentarer og blikk. Når vi skulle ta berg og dalbane så var det en guttegjeng som høylytt kommenterte at jeg aldri ville få plass til å feste beltet og de holdt på å le seg ihjel da jeg klemte meg ned i setet. Det samme skjedde flere ganger i løpet av den dagen.
På ferie i Gran Canaria i fjor var det noen gutter som gikk bort til sønnen min og flirte og sa at mora hans var den styggeste blubba de noen gang har sett.
Så ja, det er mye dritt å få.

Nei, uff, jeg skjønner at jeg har vært heldig altså! 😡

Det både Divine og Barbarella forteller er ting jeg syns er langt over streken til sjikane. Og tyder på at det da er en del der ute som søren ikke bruker grunnleggende folkeskikk.

Takk for at dere deler. Da føler jeg at jeg har fått belyst at dette skjer og at jeg var og er heldig som har sluppet å erfare det.

Divine skrev:

Jeg blir nesten litt sur når folk sier at "hvis du bare er blid og fornøyd, vet du, så vil jo ingen reagere på overvekten din". Hva i huleste? Skal misnøye med egen kropp gi andre fritt spillerom til å kommmentere, synse og mene?

Absolutt ikke, det var langtfra det jeg mente. Det er aldri greit å trakassere andre mennesker eller komme med nedsettende kommentarer. Min erfaring er bare at min generelle holdning til meg selv har en tendens til å smitte over på andre.

Jeg er 60-70 kg overvektig og har ikke opplevd negative kommentarer eller ubehagelige episoder annet enn hos helsepersonell. Jeg har aldri opplevd kommentarer på gata eller andre steder. Jeg har heller ikke hatt problemer med dette i arbeidslivet. Jeg har kanskje vært heldig.

Der jeg derimot har møtt en del fordommer, negative kommentarer og ufin oppførsel er faktisk i helsevesenet. Jeg hadde et ubehagelig møte med en gynekolog i forbindelse med behandling for PCOS. Det endte med at jeg koblet inn fylkeslegen. Gynekologen fikk seg en kraftig skrape, men jeg tviler på om det hjalp.

Jeg har ikke fått så mye dritt selv, egentlig, annet enn stygge blikk og hvisketisking bak ryggen. Men det er vondt nok det.

Ei i klassen min er ganske så overvektig, en god del større enn meg. Hun er et av de nydeligste menneskene jeg vet om. Et tvers gjennom godt menneske, snill, omtenksom, gavmild, morsom, og når hun ler kan man ikke la være å le med. Hun har også et helt utrolig vakkert ansikt, og et hår som er til å dø for. Likevel har jeg en annen i klassen som nekter å stå ved siden av denne jenta for da er det jo ingen gutter som kommer bort til henne. Hun vil heller ikke gå rund på f.eks et kjøpesenter med denne vakre jenta, for hva vil folk tro da? :matt:

smilefjes skrev:

Er det virkelig vanlig at folk er så uhøflige at de plukker ting opp av handlevogna til en som er stor? Eller tar bilder? Eller kommenterer på åpen gate? Eller er det sånn at man kanskje har opplevd én gang eller to at man traff en idiot som var ultrakjip og såret en - men stort sett er folk flest ryddige?

Hva har andre av erfaringer?

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3806243.ece

Jeg har i grunn opplevd lite av slike ting. Ikke at folk stirrer, at folk kommenterer eller behandler meg stygt. Og jeg var ganske så stor.

MEN.

Jeg må likevel si at jeg føler at det nå er litt annerledes. Jeg føler at jeg automatisk blir tatt mer seriøst når jeg er på klesbutikker, når jeg er steder og har behov for hjelp etc. Folk er liksom mer oppmerksom på meg nå enn før, og det legger jeg merke til. Men dette har jeg ikke reflektert over mens jeg var overvektig.

Jeg har også en følelse av at jeg kanskje blir sett litt annerledes på i jobbsammenheng og slike ting, når jeg er tilnærmet normalvektig, enn veldig overvektig. 😮

Barbarella skrev:

J
På ferie i Gran Canaria i fjor var det noen gutter som gikk bort til sønnen min og flirte og sa at mora hans var den styggeste blubba de noen gang har sett.
Så ja, det er mye dritt å få.

Herregud, nå begynner jeg å grine. Tenk for en opplevelse både for deg og sønnen din, et barn skal slippe å få sånne ting slengt i trynet. Hva FAEN feiler det folk?? Jeg blir helt satt ut! 🙁

Jeg husker en episode i syden dog.
Det var en sånn der timeshare-mann som skulle prate med oss, men vi sa nei, nei, nei og nei. Han ble sur, og han gikk liksom etter oss. Og til slutt slang han ut noe ala at jeg var lik en stor feit bleik gris.
Min mann snudde på hælen og det var vel ganske nærme at han slo han ned. Jeg tror iallefall han ønsket det, men vi bare gikk.

Barbarella skrev:

Det er endel ubehagelige episoder ellers også. En dag jeg skulle ta bussen så kom det ei og satte seg ved siden av meg. Etter et par minutter reiste hun seg opp og proklamerte høyt at hun kunne ikke sitte sammen med meg fordi jeg er så feit at hun ikke får plass.
Da jeg og eldstemann var på Tusenfryd i fjor så var det også mange kommentarer og blikk. Når vi skulle ta berg og dalbane så var det en guttegjeng som høylytt kommenterte at jeg aldri ville få plass til å feste beltet og de holdt på å le seg ihjel da jeg klemte meg ned i setet. Det samme skjedde flere ganger i løpet av den dagen.
På ferie i Gran Canaria i fjor var det noen gutter som gikk bort til sønnen min og flirte og sa at mora hans var den styggeste blubba de noen gang har sett.
Så ja, det er mye dritt å få.

Fytti, så jævlige folk kan være!

Ja, jeg har opplevd ting. Det er ikke på daglig basis, men ofte nok. Jeg er vel ca 60 kg overvektig.

Jeg var på ekte amerikansk diner i Moskva, og da var det et par på nabobordet som snakket (skjønte ikke hva de sa), men så lagde hun bollekinn og gjorde seg stor med armene, og pekte på meg. Og så kikket mannen på meg. Også lo de litt. Jeg fikk ikke så lyst på burgeren min lenger, jeg.

Jeg får heller ikke tilbud om hjelp i vanlige butikker, selv om det ikke er meg jeg skal handle til.

Har fått blikk i handlekurven når jeg handler, og når jeg spiser ute. Det går i det samme; "Ikke rart du er feit!"-blikk hvis jeg handler / spiser noe usunt, og "Dakar deg, slanker du deg, du da!"-blikk hvis jeg handler / spiser sunt.

Da hadde jeg gått bort, tatt tak i damas bakhode og smørt tryne hennes nedi maten!

Jeg har aldri vært veldig overvektig, men har hatt, og har en bmi som kategoriseres som overvekt. Dette er ingenting ift dem som virkelig sliter med dette, men jeg må likevel si at det eneste jeg noen gang har opplevd rundt dette, er fra en lege som bad meg "slutte å spise loff og drikke cola" og foreslo at jeg kunne "slanke meg litt annenhver uke".

Jeg har faktisk aldri opplevd noe mer nedverdigende enn de rådene. Jeg fikk bare stammet fram at jeg hverken spiste loff eller drakk noe særlig cola.

Jeg er veldig overvektig. Jeg kan ikke huske å opplevd noe som noen av dere andre beskriver. Derimot kan jeg tenke over hva jeg tror at andre tenker. Det er ikke alltid like pener tanker som dukker opp i mitt hode om meg selv da. Jeg tror at det har noe med den holdningen man har til seg selv også. Utstråler man usikkerthet og redsel, så er det alltid en idiot som plukker opp det og trakaserer den personen. Det betyr ikke at jeg syns det er riktig men jeg tror at det er sånn.

Får skikkelig vondt av å lese i denne tråden. Så mye jævlig folk tillater seg å si og gjøre.

Jeg hadde lagt på meg mye i svangerskapet og var vel da 15 kg mer etter fødsel, enn hva jeg var før jeg ble gravid. Jeg har aldri vært kjempeovervektig, bare "godt hold".
Det eneste ille jeg har opplevd er 6 uker etter fødsel da jeg fikk beskjed av samboeren min at jeg ikke var noe fin lenger, men jo.. jeg var jo hyggelig og sånt da. Det var begynnelsen på slutten av det forholdet. Følte meg skikkelig sviktet.

Jeg er overvektig, 20-30 kg for mye, men har aldri opplevd sjikane av noe slag.

Ikke opplevd noe voldsomt ubehagelig nei, eller ikke siden tenårene. BMI ligger over grensen til fedme.
Da varjeg vel 10-15 kg mindre, men opplevde mye mer av kjipe kommentarer.

Jeg får jo blikk på matbutikken, men stirrer hardt tilbake (en handlekurv med lavlavkarbomat ser jo litt voldsom utfor de som ikke har peil ). Jeg har vel blitt litt tøffere og gir litt mer beng i hva andre mener med årene også. Ved bassengkanten/på badestranden derimot er jeg ikke like høy i hatten.