Overvektiges erfaringer

Iset skrev:

Har man mer vondt som gravid når man er overvektig altså?

Tviler på det, altså. Jeg hadde ikke hatt vondt tidligere, annet enn i bekkenet. "Det er jo litt vondt å være gravid!". Eeeh?

Fått en kommentar, jeg gikk til legen fordi alt jeg spiste gikk rett igjennom og hadde seriøst vondt i magen, hvorpå legen sier at det kanskje ikke er så galt, for "du er jo ikke mager akkurat".

Hæ? Noe så forbanna uproffesjonelt sagt?!

Da jeg fikk lavt stoffskifte, gikk jeg opp 15 kg på kort tid, fra 60 kg til 75 (nærmere 80 før det snudde). Jeg merket en endret holdning hos folk, det var merkelig, men det var små kommentarer fra f.eks kollegaer: Jaså, du tar et kakestykke til, og sånne små hint. Det var rart for meg som alltid har vært slank. Nå veier jeg 65, men føler fortsatt på det når jeg forsyner meg på jobb, selv om jeg ikke får kommentarer lengre.

Da jeg var 12 og var langt fra overvektig, kom det alltid kommentarer fra familie. Jeg ble for eksempel spurt: Passer du den slanke linjen, eller koser du deg for mye? 😡 Hva gjør det med en 12 åring da.

Nå får jeg følgende kommentar: så slanke barna dine er da
Eller følgende: NN har virkelig klart å slanke seg masse, når skal du ta av litt?

En gang jeg var så glad, hadde tatt av 5 kilo og var stolt. Da var kommentaren: jammen du har da så mye mer å ta av. 😡

Sånt sårer.

nicomama: Jeg pratet med ei veninne i vår. Da hadde jeg gått ned femten kilo, og sa at planen var ca. tolv kilo til, og så holde meg der. Hun spurte undrende hvorfor i all verden jeg ikke skulle gå ned mer.

Så mye særdeles frekke kommentarer folk kan komme med.

.....

Vi har jo hatt fleire trådar her inne på korleis vi handtere overvektige barn. For det er jo et ømt tema. En vil jo ikkje at barna sine skal slite med overvekt, samtidig som en ikkje vil pålegge dei et problem dei sjøle ikkje har. Men det er en vanskelig balansegang.

Haugtussa skrev:

Vi har jo hatt fleire trådar her inne på korleis vi handtere overvektige barn. For det er jo et ømt tema. En vil jo ikkje at barna sine skal slite med overvekt, samtidig som en ikkje vil pålegge dei et problem dei sjøle ikkje har. Men det er en vanskelig balansegang.

Det er virkelig det! Jeg har en datter som er et lite eple. Dvs slanke armer og bein, men en skikkelig god "barnemage". Og hun er glad i mat og særlig usunn mat. Det er overhode ikke lett å opprettholde selvbildet hennes (hun har selv begynt å reagere på magen sin) samtidig som man gir grunner til at man ikke kan spise junk og snop så ofte man vil. Det hjelper jo litt på at den magre broren ikke får lov til å spise junk, han heller. Og årsaken vi gir er at man blir tykk inni blodårene, men hun legger jo to og to sammen, hun begynner jo å bli stor. Men vi forteller henne daglig at hun er nydelig og protesterer heftig når hun sier hun er tykk. Sier at noe vil hun strekke av seg og at resten er kvinnelige former som det er meningen hun skal ha. At vi er skapt forskjellig og at det er helt ok. Jeg ser ikke for meg at det kommer til å bli lettere med årene, og er ufattelig glad for at det er minimalt med kroppsfokus i klassen hennes og i omgivelsene generelt. Måtte det fortsette sånn!

Har mange kommentarer å dele, men etter å ha lest denne tråden ser jeg at mange har hatt det mye verre enn meg.

Min "kjøre" onkel kommenterte alltid at jeg spiste, hva jeg spiste og når jeg spiste hver gang han kom på besøk. Han kom forøvrig alltid på besøk når vi spiste kveldsmat.

Denne er spesielt sjarmerende: "Bære et du, bære et du, til rævle står som en O". Sagt som en regle, men når den ble gjentatt hver gang man spiste i dennes nærvær, så regnes det ikke som en regle lenger, men mer som sjikane. 🙁 Også begynte man å spise i sjkul da, og som trøst og som kos og og og...

Blondie skrev:

Jeg tror det kommer mye an på hvordan man selv håndterer overvekten. Jeg har opplevd at jeg har fått mer sosial anerkjennelse med lavere bmi, men så har da også overvekten til tider preget hele livet mitt. Jeg ser for meg at det er min åpenbare misnøye med vekten som har sendt ut negative signaler og dermed ført til negative bemerkninger og handlinger.

Det er min erfaring også. Har man en "kul" attitude selv, så virker det ikke som om folk er så raske til å kommentere osv.
Jeg hadde blitt rasende om noen begynte å grave i handlevogna mi. Håhåhåhå - det kunne de forsøkt ja, så skulle de fått høre.
Har enda sikkert 20 kg jeg kunne tatt av, men det blir antakelig med noe mindre. Pregravidvekt er ikke realistisk tror jeg.
Jeg har allerede gått ned nesten 20kg siden jeg begynte i jobben min 1 juli i fjor, og jeg får stadig overraskede kommentarer når folk får høre det.
"Jeg kan ikke huske at du var så stor" er gjennomgangstonen, så jeg tror det går på hvordan man fremstår generelt, ikke bare vekta.

Jeg har ikke sett den tråden her før nå. Men må bare fortelle hva som skjedde meg forrige uke. Etter fødselen for en del måneder siden har jeg lagt på meg ganske mye men synes egentlig selv at det ikke er så ille veier 75 kg og ja litt mye men ikke så ille at jeg hadde kallt meg selv smellfeit.

Så var vi en liten tur hoss mamma for å levere eldste mann hun skulle sove der hele helgen. På vei ut møtte vi en gammel venn av hele familien han skulle bare opp å levere noe til henne. Vi ble snakkende i noen få minutter. Jeg sa at uff nå er det kaldt høsten er kommet. Og jeg fryser sånn. Hann: DU kaldt??? DU har jo så mye fett på kroppen du kan da ikke være kald!! Seriøst NÅ burde du virkelig slanke deg altså!

Jeg ble helt paff at ett voksent meget godt utdannet menneske skulle si noe sånt noe! Jeg ble virkelig dypt såret! Når man prøver og prøver og faktisk har godt nd en del med aktiv trening og kosthold og så si noe slikt?? Det var dypt sårende. Jeg har faktisk opplevd det en del ganger med andre bekjente som har ledd og kalt meg tykk spurt når neste mann kommer osv. Men denne var virkelig vond!! Greier faktisk ikke å slutte å tenke på det og for dårlig sammvittighet bare jeg putter noe mat i munnen!

Jeg har heller ikke sett tråden før nå.

Jeg er overvektig, og tror jeg er i fedme 1 nå (selv om enkelte her inne påstår at det umulig kan stemme ... jeg velger å ta det som et kompliment). Jeg får ukentlige påminnelse i barnehagen av ungenes små venner som lurer på når babyen skal komme. Jeg begynner å bli litt lei av dette, for jeg har fortalt disse ungene at det ikke er noen baby der.

Jeg lærer i hvert fall mine unger å ALDRI kommentere andres overvekt (eller høyde, lange nese, eller noe som helst annet som har med den fysiske fremtoningen å gjøre).

I tillegg så hadde jeg et alldeles grusomt legebesøk en gang. Jeg hadde flyttet, fått ny fastlege og skulle be om ny resept på p-piller. Idioten av en lege mente at jeg veide så mye at jeg nesten ikke trengte pillene, for så overvektige ble sjeldent gravide. Jeg hadde da en BMI på omtrentlig 30. Jeg fikk isteden tilbud om respept på reductil.

Vel, jeg byttet fastlege. Han jeg går til nå er helt fantastisk, og han gir mye hjelp i forbindelse med overvekten min. Jeg er åpen på at jeg synes dette er problematisk. Han har konstatert at jeg har rett siden overvekten faktisk gir seg utslag i en del fysiske plager. Han kommer med konstruktive innspill på forslagene mine og er veldig støttende.

I en kortere periode for noen år siden så var jeg normalvektig. Fort ned i vekt og dessverre også fort opp igjen. I de månedene jeg var normalvektig fikk jeg utrolig mange spennende arbeidsoppgaver. Jeg har dog ikke mulighet til å si at det er noen årsakssammenheng siden jeg i den perioden omtrent bodde på jobben, og da er det ikke så rart at de spennende oppdragene kommer.

Tjorven skrev:

I tillegg så hadde jeg et alldeles grusomt legebesøk en gang. Jeg hadde flyttet, fått ny fastlege og skulle be om ny resept på p-piller. Idioten av en lege mente at jeg veide så mye at jeg nesten ikke trengte pillene, for så overvektige ble sjeldent gravide. Jeg hadde da en BMI på omtrentlig 30. Jeg fikk isteden tilbud om respept på reductil.

Noe så useriøst!

Den legen skulle vært rapportert et sted.

Ja, jeg ble ganske satt ut. Og byttet umiddelbart fastlege.

Vel, vel .... ikke så galt at det ikke var godt for noe. Takket være denne legen så fant vi ut at vi kunne kutte ut prevensjon siden det uansett skulle ta så lang tid. Og en måned etterpå var jeg gravid med snuppa.