Greit at barna velger kort utdannelse?

Jeg blåser langt i lengden på utdannelsen, men jeg kommer til å oppfordre til å finne ut hvilke områder de liker best, hvilke felt de har spesielle talenter/evner innenfor, diverse andre faktorer som kan være avgjørende for at du "treffer" riktig i utdannelsevalg. Jeg kommer også til å oppfordre til å reise mest mulig, gjerne skole i utlandet og gjerne prøve litt forskjellige jobber ved siden av skole og studier.
Jeg tror de fleste, hvis de er heeeelt ærlige, ønsker at barna sine skal lykkes godt innenfor noe, om det er skole, idrett, hobby eller jobb og at det er "ekstra" hyggelig å kunne fortelle om gode prestasjoner videre.

Jeg vet iallfall at dersom mamma hadde presset på for å få meg til å ta høyere utdanning er det enda lavere sannsynlighet for at jeg hadde begynt... 😉

Det er viktig for meg at barna mine klarer seg og finner et yrke de kan leve av og forsørge seg og barna sine med.

I tillegg håper jeg de finner veier som gir dem litt ekstra romslighet i økonomien fordi det faktisk gir mindre bekymringer og dermed litt lettere tilværelser. Yrker som ikke er farlige er det også fint om de får seg. Gjerne noe med fremtid eller mulighet for utvikling videre om de ønsker det.

Det er lov å ønske mer for ungene enn de strengt tatt trenger.

Skryte av dem på jobben min kan jeg uansett hva de jobber med. Ungene mine er nemlig ufattelig fine uansett. Det er dermed ikke min status det er snakk om, men et ønske om et mest mulig ok liv for dem.

Om en skulle få et kall hvor han trenger å misjonere i jungelen så går det nok på et vis det og. Men jeg vil nok pese ham ganske kraftig på å ta med seg en eller annen utdannelse han kan bruke til noe der borte samtidig. :Praktiker:

Jeg kommer til å stresse to ting:
At man tar egne valg - altså ikke bare ramler inn på noe bare fordi "alle andre" gjør det.
At man tar konsekvensene av de valgene man har tatt. Feks har man valgt å ta et friår for å reise jorda rundt, må man akseptere at pengene ikke akkurat strømmer på - og ta konsekvensene av det.

Ellers har jeg sett mange som har hatt en særdeles rotete utdannelsesvei, og likevel endt opp med en bra jobb. Og jeg har sett mange som har virret rundt og fått massevis av utdanning, men har egentlig ikke blitt noe som helst. Så jeg tenker at det er ikke opp til meg å bestemme hennes livsvei - den må bli til mens hun går. Det ene valget kan være like bra som det andre. Det er viktig for meg at hun får et bra liv, men ikke nødvendigvis med lang utdannelse og prestisjefull jobb.

Hvis en av døtrene mine kommer og sier de vil jobbe med noe i media fordi de vil på Tv, så tror jeg at jeg må gi meg selv en laaang time out og finne store mengder dyr vin innerst i skapet.

Det er forøvrig ingenting i veien med en 8-16-jobb. det er fint, nemlig. Fint for familien, fint for en selv, fint for fritiden og fint for det aller meste. Jeg har perioder der jeg jobber nærmest døgnet rundt og det kan ikke anbefales i det hele tatt.

Madam Mim skrev:

Hvis en av døtrene mine kommer og sier de vil jobbe med noe i media fordi de vil på Tv, så tror jeg at jeg må gi meg selv en laaang time out og finne store mengder dyr vin innerst i skapet.

.

og

Hattifnatten :Sto noe om det i BT her om dagen.

Her

Jeg tror generelt det er mange som suser rundt i livet sitt uten å stoppe opp og TENKE. Noen suser rundt på universitetet. Noen suser rundt på bygda der de vokste opp og begynner som bussjåfør eller på oppdrettsanlegget mens de venter på at noe magisk skal skje eller på at kjæresten skal synes det er ok at man reiser fra bygda for å gå på skole og vips, 10 år etter er du der fortsatt, eller er på trygd eller noe annet morsomt. :fra bygda:

Gjetter: Det første er vanligere blant byungdommer, det andre vanligere på bygda?

Jepp, det er greit. Eldste påstår hun vil kjøre lastebil som pappa'n gjør, javel, bare sørg for å ha fullført videregående i hvertfall, så må hun gjerne kjøre lastebil.

For min egen del, skulle jeg veldig, veldig gjerne hatt mer utdannelse enn jeg har, og angrer masse på endel teite valg i ungdommen, som har ført til flere år på videregående skole, men ikke noe studiekompetanse eller annet som kan føre til høyere utdanning. Så skal jeg starte på noe nå, må jeg først ha studiekompetansen, dette sitter langt inne.

Basert på egne erfaringer, kommer jeg alikevel til å ønske at de sjekker ut videre utdanning, og har et fornuftig mål med det de ønsker å utdanne seg som, selv om en treåring videregående utdannelse vil være bra nok for meg.

Polyanna skrev:

Jeg tror generelt det er mange som suser rundt i livet sitt uten å stoppe opp og TENKE. Noen suser rundt på universitetet. Noen suser rundt på bygda der de vokste opp og begynner som bussjåfør eller på oppdrettsanlegget mens de venter på at noe magisk skal skje eller på at kjæresten skal synes det er ok at man reiser fra bygda for å gå på skole og vips, 10 år etter er du der fortsatt, eller er på trygd eller noe annet morsomt. :fra bygda:

Gjetter: Det første er vanligere blant byungdommer, det andre vanligere på bygda?

Du er så sjarmerende når du uttaler deg om bygdelivet, Polyanna. Fri for fordommer og sånn.

Neida, ikke alle blir bygdetullinger. Noen blir ingeniører, leger, systemplanleggere i Statoil, lektorer, historikere og økonomer også. Og det etter å ha svimet rundt på universitet og høyskoler noen år, reist litt, utdannet seg og for så å flytte tilbake til noe de opplever som et OK liv. Tro det eller ei. 😀

Selvsagt, 007. Det var bare en kommentar til det med susing på universitetet. Det finnes så mange slags susing. Og der jeg kom fra så var det den slags susing som var det vanligste, blant dem som drev med det. Så var vi selvsagt en haug med folk som reiste ut og utdannet og og der noen flyttet hjem igjen og lever lykkelig alle sine dager.

Poenget mitt var at det er ikke utdanningen som er problemet, med susingen.

Min erfaring er som din, Polyanna. Jeg måtte bare. 😉

Jeg kjenner svært vellykkede mennesker uten utdannelse whatsoever. Jeg kjenner svært vellykkede mennesker med høy utdannelse. Det er et fullt virrvarr av hvor de har vokst opp, hvor de bor nå, hvilke yrker de er innenfor. Hjelpes. At ikke bare folk kan holde seg innenfor statistikkene så jeg kan bevare fordommene mine?

Ja, det der er gruelig irriterende, altså.

Jeg begynte så fint å lese alle svar, men skummet etter hvert.:o

Ser det ble snakk om lønn. Det følger ikke nødvendigvis antall år på skolen nei...
Min bror er typograf, bare videregående og tjener mer enn meg som gikk 3 år høyskole.
Min eks gikk også 3 år høyskole, tjener over 50 % mer enn meg.

Selvsagt kunne jeg ønsket jeg hadde høyere lønn, men jeg trives så godt med jobben. Har en jobb som passer meg veldig godt.
Min eks kan kjøpe seg mye mer enn det jeg kan, men for meg så telles mulighet til å være til stede for familien mye mer enn pengene. Jeg har ikke vært borte halve tida.

Akkurat nå vil
eldste bli kokk,
mellomste jobbe sammen med meg (tror ikke hun egner seg der men...) eller strikke
minsten kjøre traktor...

Akkurat nå håper jeg de to minsten kommer på andre tanker. Men det er ikke på grunn av yrket, men fordi jeg tror ikke de passer til de yrkene.

Men at det er lurt å tenke på videre utdanningsmuligheter i valg av yrke er ikke dumt.



I grunnen veldig enig med Fnatten og Polyanna her (enig med flere, men det ble så mange å sitere):

Hattifnatten skrev:

For meg er det viktigste at de får et solid grunnlag i forhold til jobbmuligheter og til å drive med noe de har evner til å trives med.

Om dette er snakk om fagbrev eller om det er snakk om doktorgrad har mindre å si. Det hadde bekymret meg om en av dem gikk på universitetet i årevis uten å finne ut hva målet var og egentlig heller kunne tenkt seg et fagbrev og jobbet som elektriker.

Slik det er lagt opp nå så er ikke alle muligheter låst om man tar yrkesfaglig utdannelse. Jeg synes på en måte det virker verre å ha tatt allmennfag og sulle rundt i ulike fag i årevis og aldri få seg jobb.

Polyanna skrev:

Om de har et mål og en mening med en fagutdanning OG velger slik at de ikke stenger dører for videre utdannelse, så syns jeg det er fint og flott. Jeg tror folk som velger et fag ut fra en oppriktig, sterk interesse for det, vil kunne score helt fint på både helse og lykke og kanskje økonomi også (om de ikke velger dameyrker, selvsagt).

Om de derimot bare ramler innom omsorgsfag fordi der går venninnen eller "mask og mekk" fordi det virker enklest (ja, jeg vet at det sikkert ikke finnes mer), så er det noe annet.

Så jeg ønsker meg vel mest at de skal finne et fag eller en retning som de går inn for med liv og lyst. Jeg hadde ikke syns det var så staselig å sitte og tenke på at sønnen min satt og svettet og slet over et medisinstudie som han hadde både evner og iq til, men som han hadde valgt pga. status og ikke lyst, og det han virkelig kunne blitt god i og hatt det supert med, var å studere historie.

Hvis arbeidet som renovatør, eller renholder, eller vaktmester hadde vært lønnet ut fra betydningen disse yrkesgruppene har i samfunnet vårt, ville disse yrkesgruppene hatt en betydelig høyere status. Uten disse tre stopper samfunnet vårt opp temmelig raskt. En annen gruppe vi heller ikke klarer oss uten veldig lenge er yrkessjåførene.

Hadde besøk av verdens stolteste nabogutt forleden. Han fortalte han var i ferd med å utdanne seg til gjenbruksarbeider, og var så stolt av hva han skulle jobbe med.

Jeg påstår ikke at noen form for susing er bedre enn annen, altså. Gjeld er ikke bra når man ikke har noe igjen for det. Men det er ikke så bra å våkne opp som 25-åring og oppdage at tiden for å flytte til byen for å bo på hybel og bli student kanskje ikke helt er der lenger. (Har hatt inntekt i mange år, skaffet seg hus og/eller familie i bygda, etc.)