Greit at barna velger kort utdannelse?

007 skrev:

Jeg vil at ungene mine skal få et yrke de trives med, men jeg vil helt klart oppfordre dem til å ta høyere utdanning. Hvorfor? For samme grunnene som Mim oppgir: livskvalitet, helse, slitasjeskader, uføretrygd, levealder, lønn og sånn.

Er så hjertens enig! 😀

Jeg ser gjerne at vesla tar videre utdanning etter videregående. Hva det måtte være, skal hun få velge selv. Hvorfor? Det er aldri dumt å ha "kunnskap på papir" i tillegg til hva man måtte ha av erfaring. Jeg skal iallefall sørge for å gjøre hva jeg kan for at hennes liv ikke er like kaotisk som mitt var, da jeg droppet ut etter grunnfag på UOI...

Skulle gjerne hatt den ekstra tyngden med spesifikk utdannelse etter VGS, selv om jeg har jobbet meg oppover i bedriften og har en grei tittel nå - særlig med tanke på jobbskifte...

tink skrev:

Når det gjelder status, så bor vi på et sted der det er jeg som må forsvare alle mine år med utdannelse, ikke de som arbeider i mammas butikk eller kommer til å arve farens håndverksbedrift.

Du kan forsvare det, på lik linje som de som arbeider i mammas butikk og arver farens business kan forsvare det. Ingen bør dømme eller mene at det ene er mer riktig enn det andre.

Jeg håper jeg ikke blir en sånn som skryter av ungene for utdannelsen de velger, enten det blir det ene eller det andre. Jeg håper de velger en levevei og en utdannelse de er fornøyd og trives med.

Hva er det som er moro? Jeg har mer enn en gang beundret flyvertinner som tålmodige håndterer noen virkelige nek av noen passasjerer. I tillegg er det trangt å bevege seg og tungt arbeid. Det å ta seg av folk som spyr, også utenom poser er også noe jeg synes virker utfordrende, særlig hvis det sitter passasjerer ved siden av som ikke er særlig happy over å ha fått naboens spy på den nye designerdressen sin.

Bortsett fra det der med designerdressen synes jeg det der hørtes farlig likt sykepleieryrket...

Madam Mim skrev:

Det er forøvrig ingenting i veien med en 8-16-jobb. det er fint, nemlig. Fint for familien, fint for en selv, fint for fritiden og fint for det aller meste. Jeg har perioder der jeg jobber nærmest døgnet rundt og det kan ikke anbefales i det hele tatt.

Vi er forskjellige. Jeg kunne ikke tenkt meg en 8-16 jobb.
Jeg synes det er deilig å ha litt fri når ikke andre har det. Å kunne gjøre ting på dagtid som ellers må klemmes inn mellom andre ting på ettermiddagen.

Kort eller lang utdannelse, bare de jobber med det de liker skal jeg støtte dem i det.
Og man kan leve like godt på kort utdannelse som lang, og tjene både like mye og mere med kort utdannelse.

Det som gjør dem fornøyd, er det viktigste. Men vi vil nok oppmuntre dem til å ta mer enn videregående utdannelse, uten å legge noe press. Det er samtidig at de er sikre i sitt valg av videre utdannelse og ikke bare hopper uti noe. Da er det bedre å heller jobbe noen år og så ta utdannelse senere når man vet hva man vil bli. Jeg synes egentlig det er viktig å ta mer utdannelse, og skal gjøre det nå i alder av 33 år.

Så lenge de liker det de gjør er det samme for meg.
Men noe grunn utdannelse vil jeg jo at de skal ta, det er bra med 2-3 år på videregående så kan de f.eks etter 10-15 år med jobb og små barn ta høyere utdanning om de vil det.

Så lenge de er fornøyd med veien de velger skal jeg støtte dem. Eller... det er en sannhet med modifikasjoner. Dersom de er aldri så fornøyd med å f.eks. være glamourmodeller, kommer jeg nok til å slite med å gi dem 100% støtte for karrierevalget.

Ja, glamourmodell ser jeg for meg at jeg ville, eh, dekket litt over i lunsjen, ja. 😛

Lisa skrev:

Jeg får ikke satt ord på hvor mye jeg "vokste" på å ta høyere utdannelse og hvor mye jeg har fått igjen i livet av denne investeringen. Og da snakker jeg ikke om yrke og lønn, men om ren personlig utvikling.

Dette momentet er ikkje nevnt av så veldig mange, men er svært viktig for meg. Eg ønsker sjølvsagt ikkje at ein skal gå på universitet berre for å surre rundt og drive sjølvutvikling; noko meir konkret må jo komme ut av det, men like fullt er dei åra på universitetet så gode, og eg ønsker veldig at mine ungar skal få oppleve det samme. Eg prøver sjølv å lære ungane mine kritisk tenkning, men ønsker veldig at dei får oppleve å gå på universitet der dette er satt meir i system. Eg håpar inderlig dei vel å ta høgare utdanning.

Så kan eg godt leve med at dei vel noko heilt anna; det skal eg akseptere, men ikkje før ho mor har utfordra dei skikkelig på yrkesval 😉 Både eg og mannen min har hovedfag/master frå universitet, og då peiker all statistikk på at ungane går same veg. Nå har vi flytta til ein stad der utdanningsnivået er lågare, så dette kan kanskje spele inn i vårt tilfelle.

Og ja, at dei får eit yrke dei trives i er klart det viktigaste, men eg meiner at der finst eit hav av yrker som krev høgare utdanning, og det bør da vere muligheter for å finne noko ein kan trives med.

Det aller viktigste for meg er at de fullfører et eller annet. Og gjerne høyere utdannelse. Jeg vil kjempe hardt mot avhopping! Og jobbe hardt for å støtte de under utdannelsen.

Når det er sagt kan jeg sitte her i min ikke-håndverkerfamilie og misunne min søster som har rørleggersvigerfar, tømrermestermann og murersvoger + elektrikerkompis og hennes minst 4 mill nye fantastiske hus med sånn 1.5 i lån.

Det er vel litt slik at det jeg har gjort som jeg har veldig gode erfaringer med, vil jeg anbefale til mine barn. Mine år på universitet i inn og utland er noe av det jeg er mest fornøyd med. Studert tre forskjellige steder i Norge og et par år i utlandet. Veldig lærerikt på mange måter. Fått venner fra hele verden og opplevd at man klarer å skape seg godt nettverk på egen hånd selv om man ikke kjenner en kjeft fra før i byen. Drikke øl på en tirsdag klokka to, mens man litt senere sitter sammen med medstudenter i kollokvier til langt på natt og forbereder seg til eksamen.Frustrasjonen og gleden over diverse bokollektiver og spenningen rundt et nytt semester. 🙂
Analytiske evner og kunnskap er fine ting.

Er ellers enig i at det viktigste er at de har ambisjoner om læring og utvikling innen det de er interessert i. Det gjør at man ofte trives og er glad i jobben sin. Jeg har to brødre som begge "bare" har fagbrev, men som er veldig opptatt av det de driver med og som er superflinke. *stolt*

Sybil skrev:

Når det er sagt kan jeg sitte her i min ikke-håndverkerfamilie og misunne min søster som har rørleggersvigerfar, tømrermestermann og murersvoger + elektrikerkompis og hennes minst 4 mill nye fantastiske hus med sånn 1.5 i lån.

Jeg tror jeg kune akseptere ganske mange veier i livet for barna mine, men glamourmodell er jeg enig i at ville være litt klamt. Hvis de insisterte på et par år på Märthas engleskole for så å jobbe som healer med englebistand, ville jeg også føle at jeg hadde mislyktes litt med oppdragelsen.

Fusilli skrev:

Så lenge de er fornøyd med veien de velger skal jeg støtte dem. Eller... det er en sannhet med modifikasjoner. Dersom de er aldri så fornøyd med å f.eks. være glamourmodeller, kommer jeg nok til å slite med å gi dem 100% støtte for karrierevalget.

JEG vil at de skal studere videre, gjerne i utlandet, reise en del og gjøre seg livserfaringer før de "slår seg til ro". Utdanningen min har gitt meg mye både i forhold til selvutvikling, erfaringer, venner og jobbmuligheter, som jeg ikke ville vært foruten.

Samtidig så er barna mine seg selv, og jeg vil støtte dem uansett hvilken utdanningsvei og yrke de måtte velge. Jeg håper riktignok at det ikke blir stripper, eller Nokasraner.

Er man lykkelig, forsørger seg selv og sine og lever det livet man ønsker leve så godt det lar seg gjøre, så er vel det viktigst?

Å velge en yrkesrettet utdanning er heller ikke synonymt med lavere levealder, såkalte sliteryrker, og dårlig betalt. Vi er da kommet lenger enn det.