Greit at barna velger kort utdannelse?

Jeg bor også i en bynær bygd og her er mange av "de innfødte" bekymret over ungdommen, som "reise te bydn og skula og skula i år ette år, i staden for å gjera skikkeleg arbeid".

Jeg synes forresten det hadde vært mer interessant å spørre....:

Er det greit at barna velger bort utdannelse?
Uten at jeg har noe tallmateriale å vifte med, så er det jo en god andel som ikke tar utdannelse. Er det ok om det er dine barn?

Lav utdannelse/høy utdannelse - de aller fleste er vel enige om at utdannelse er en fin ting i allefall.

Er det nå man lager spinoff kanskje...

Jeg gikk allmennfag, og det er ganske mange derfra som ender opp med "ingenting". Slik sett kan det være like greit å ha en fagbrev, og heller bygge videre.

teamor skrev:

J

Er det greit at barna velger bort utdannelse? NEI
Uten at jeg har noe tallmateriale å vifte med, så er det jo en god andel som ikke tar utdannelse. Er det ok om det er dine barn?

Lav utdannelse/høy utdannelse - de aller fleste er vel enige om at utdannelse er en fin ting i allefall.

Er det nå man lager spinoff kanskje...

En utdannelse av noe slag skal jeg "presse" mine barn til å ta.
mellomste, hun som ville strikke, ville gjøre det, fordi da slapp hun å gå på skolen sa hun. Det var ikke aktuelt å kutte skolen for å strikke sa jeg.

Svanen skrev:

Det var ikke aktuelt å kutte skolen for å strikke sa jeg.

du er kjip ass

007 skrev:

Vel, etter 3 år som pleiemedhjelper og servitør, 9 år som sykepleier der jeg, kombinert med full jobb, har trent nok, sovet nok, spist sunt og ellers gjort det jeg skal gjøre for å holde kroppen min frisk og sterk, så er resultatet: 1 stk ødelagt kne, 2 stk skuldre med forklakning, en nakke som låser seg og krever gjevnlig kiropraktorbehandling, kronisk senebetendelse i interkostallmuskelfester på venstre side, kronisk senebetendelse i venstre arm og i stk operert albue grunnet nerveklem.

Jeg kommer aldri, aldri til å anbefale barna mine til å gå inn i fysisk krevende yrker med håpløse arbeidstider og en heller dårlig lønn. Jeg kommer heller ikke til å anbefale dem å gjøre som mange av mine ex-kollegaer: å gå over til flyvertinneyrket.

Nei, det forstår jeg godt dersom man har en kropp som ikke tåler å være pleiemedhjelper, hjelpepleier eller servitør, så tåler man i hvert fall ikke å være flyvertinne, med harde tunge løft i oppover og nedoverbakke, 250 kg tunge traller som skal dras att og fram, 400 kilo tunge dører som skal lukkes og åpnes opptil 10 ganger pr. dag, alt i tynn luft med kun 4% luftfuktighet. God fysikk er en stor fordel. Svært mange har slitasjeskader og svært mange er operert for slitasjeskader....selv om de har trent og holdt seg i form.

Hjelpepleier? Skulle du fornærme meg?

Ja, flyvertinneyrket høres absolutt ikke ut som drømmeyrket, det høres tung og slitsomt ut.

Madam Mim skrev:

Det er forøvrig ingenting i veien med en 8-16-jobb. det er fint, nemlig. Fint for familien, fint for en selv, fint for fritiden og fint for det aller meste. Jeg har perioder der jeg jobber nærmest døgnet rundt og det kan ikke anbefales i det hele tatt.

Svært subjektivt , Mim! Denne varianten trenger ikke nødvendigvis være det beste for familien, fritiden eller for det meste, og selv hadde jeg blitt gal av å jobbe mandag-fredag 8-16 med ferier og fri når alle andre har fri. Jeg jobber også døgnet rundt av og til, med dertil laaaaange friperioder hvor jeg har fri heeeele dagen og bare kan ha kvalitetstid med meg selv og familien min. Det som passer for noen,passer ikke nødvendigvis for alle.

007 skrev:

Hjelpepleier? Skulle du fornærme meg?

Ja, flyvertinneyrket høres absolutt ikke ut som drømmeyrket, det høres tung og slitsomt ut.

Absolutt ikke noe ønske om å fornærme deg. Synes hjelpepleier er et respektabelt yrke jeg. Flyvertinne-yrket ER hardt og slitsomt - og VELDIG mye moro!;)

Esme skrev:

Det er jo en viss logikk i at så lenge man ikke får lønn under utdannelse at man får noe kompensasjon for alle årene uten inntekt da.

Hvor lang tid tar det før en siv.ing tar igjen en rørlegger i livsstidslønn? Det er mange år altså. For det er klart at man trenger renovatører. Men man trenger jo folk med høy utdannelse også og det bør jo være noen grunner til å ta utdannelse.

Vianne Rocher skrev:

Klart det er logisk at en lege skal tjene bedre enn en matprodusent. Det skal lønne seg å ta høyere utdannelse, det skal være mulig å kunne tilbakebetale det enorme studielånet, det skal være noe i lønna som skal motivere folk til å jobbe turnus og vakter. Og det skal være noe i lønna som gjør at folk ønsker å ta på seg ansvaret for å redde livet til andre. Tror du virkelig at folk hadde tatt helt nødvendig utdannelser på 5-7 år ++ hvis de hadde kunne tjent det samme i kassa på Rema? Alvorlig talt. Jeg mener at høy utdannende er dårlig betalt i forhold til mengden kompetanse og ansvaret de fleste sitter med jeg.

Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke unner folk som jobber som renovatører og hjelpepleiere en akseptabel lønn, men nei, jeg synes på ingen måte at de skal få den samme lønnen som de som faktisk tok seg tid til å studere i årsvis nei.

Embs skrev:

Dette var et veldig dårlig eksempel. Det er matprodusenter som tjener mye mer enn gjennomsnittslønn for leger og noen som tjener veldig dårlig. En matprodusent kan være en som har 20 griser og 100 mål korn. Det kan også være en som har 2000 griser og 1000 mål. Jeg kan f.eks. se logikken i at en lege tjener mye mer enn en kornbonde med 500 mål.

Vianne Rocher skrev:

Vel, jeg kan være med på at lønnsforskjellene mellom de typiske "kvinneyrkene" og "mannsyrkene" kan bli mindre, samtidig mener jeg at jo høyere utdannelse jo bedre lønn er rettferdig. Så nei, jeg synes fortsatt ikke at folk som droppa skolegangen for å vaske skal ha tilnærmet en med utdannelses lønn for å kompensere for at dette ikke er ett drømmeyrke. Jeg synes de skal få en lønn det er mulig å leve på samtidig som jeg synes det er ok at andre tjener bedre, mye bedre og enormt mye bedre.
Det er fordeler og ulemper med de fleste jobber, men at man skal få betalt for å ta en form for utdannelse tar jeg som en selvfølge.

Jeg er så lat at jeg ikke gidder å skrive noe eget svar på påstanden om at renovatører og leger burde tjene det samme, så jeg signerer disse, selv om de nok er hakket mindre kvasse enn det jeg kunne funnet på å lire av meg selv.

Forøvrig har jeg jobbet som lavtlønnet innefor offentlig sektor selv også. Lavtlønnet sammenliknet med hva jeg hadde fått om jeg gikk over i privat sektor. Men så var det en del andre fordeler med offentlig sektor som gjorde det verd det da.

Det var imidlertid ganske frustrerende da vi fikk et skikkelig løft internt, som gjorde lønnen litt mer akseptabel, å oppleve at min svigerinne, som er uten noen form for utdannelse, begynte i ny jobb, type jobb hun ikke hadde jobbet med før (oljerelatert), og fikk nøyaktig på kronen samme begynnerlønn, som jeg hadde etter seks års utdannelse og 10 års erfaring (yeah, snakk om god setning! ).

Men det er jo bare til å innse at markedet bestemmer, og jeg hadde den lønnen jeg hadde på grunn av de valgene jeg helt frivillig hadde tatt. Og det er vitterlig ikke alltid sammenheng mellom utdannelse og lønn. Overhode ikke.

Hattifnatten skrev:

Som sagt så beundrer jeg jobben jeg ser at flyvertinner gjør, men jeg tror ikke helt jeg kan klare å se hva som kan være moro.

Hvorfor beundrer du noen som gjør en jobb du selv ikke kunne tenkt deg? Jeg beundrer ikke en politi, selv om h*n gjør en veldig samfunnsnyttig jobb. En jobb jeg aldri kunne tenkt meg og som jeg heller ikke beundrer. Jeg beundrer ikke apotekteknikeren eller ekspeditøren på Ica heller, selv om jeg er veldig glad for at noen selger meg det jeg skal kjøpe.

Hattifnatten skrev:

Jeg beundrer i grunnen ganske mange!

Hm. Jeg gjør visst ikke det, selv om jeg mener de aller fleste har nyttige og viktige jobber.

007 skrev:

Hm. Jeg gjør visst ikke det, selv om jeg mener de aller fleste har nyttige og viktige jobber.

Ny spinoff:

Beundrer du mange? Hvorfor/hvorfor ikke?

Hattifnatten skrev:

Hva er det som er moro? Jeg har mer enn en gang beundret flyvertinner som tålmodige håndterer noen virkelige nek av noen passasjerer. I tillegg er det trangt å bevege seg og tungt arbeid. Det å ta seg av folk som spyr, også utenom poser er også noe jeg synes virker utfordrende, særlig hvis det sitter passasjerer ved siden av som ikke er særlig happy over å ha fått naboens spy på den nye designerdressen sin.

Som sagt så beundrer jeg jobben jeg ser at flyvertinner gjør, men jeg tror ikke helt jeg kan klare å se hva som kan være moro. Er det moro i luften eller er det mellom flyvningene det er moro?

Jeg er bare nysgjerrig.

Da jeg var liten ønsket jeg å bli flyvertinne fordi det så så glamorøst ut.. Det var vel kanskje litt mer glamour på 70-tallet?

Det var glamour inntil ca. 1998 eller så... jeg har vært med på gull-alderen hvor vi lå på "ferie" i utlandet i dagesvis mellom flyvningene. Slik er det IKKE lenger. Langt i fra. Men jeg stortrives, ellers hadde jeg definitivt ikke holdt ut i så mange år. Det er moro på jobb, med passasjerer (de aller fleste mennesker er nemlig hyggelige:) Det er langt mellom de skikkelige rævhølene, og man lærer å takle de vanskelige passasjerene etter noen år) og det er veldig moro i mellom jobb. Det er hyggelig å spise lunsj på en tirsdag i Bergen, og det er hyggelig å handle i Kensington på onsdag. Det er svært utviklende å jobbe i et miljø hvor aldersspennet er fra 23-63 hvor alle allikevel utfører den samme jobben, og hvor det er så mange forskjellige mennesker. Jeg har 1800 kolleger bare på Gardermoen og i tillegg kommer ca. 700 piloter. Det er ganske hyggelig å treffe og jobbe med så mange forskjellige og artige mennesker. Ingen dag er lik 🙂

P.S. Man blir immun mot spy også... 😀

Jeg hadde nok ikke likt at barna valgte å gjennomføre kun videregående skole, med mindre de hadde klare planer for hva de ønsket å bli og at de var sikre på at dette var det rette valget (og selv da hadde jeg nok vært ganske skeptisk og gjort en del forsøk på å overtale dem). Det er jo som regel alltid muligheter for å studere senere, men man har så mange flere alternativer å velge mellom om man i det minste har en bachelorgrad. Da kan man gjerne velge yrker med mer avanserte muligheter enn man kan om man velger å ta utdanningsretningen sin på videregående (som oftere gir langt mer begrensede valgmuligheter, men dette avhenger selvsagt av hvilken linje man velger, osv). Jeg vil poengtere at jeg ikke ser noe galt i at andre velger å nøye seg med lavere utdanning, men om barna slekter på meg vil de aldri kunne nøye seg med lavere utdanning i det lange løp.

I min familie er det vanlig å studere ved siden av jobb. Min mor har, helt siden vi var små, tatt 2 årsstudier i året ved siden av full jobb i tillegg til diverse kurs/opplegg i regi av f eks BI, og dette gjør hun fortsatt så vi har vel egentlig fått det inn med morsmelka. For å si det sånn var det IKKE populært da jeg kom hjem og sa at jeg tenkte å avvente med den egentlige utdannelsen min for å ta sykepleien i stedet Selv om jeg har studert litt andre ting enn "bare" sykepleien var det liksom på høy tid at jeg startet med de ordentlige studiene mine nå - 3 år etter at jeg var ferdig utdannet sykepleier siden jeg fikk barn i fjor og utsatte studiestart ytterligere ett år. Og det kjentes veldig pinlig å skulle fortelle at jeg nå har valgt å utsette studiene enda noen år siden jeg går hjemme med tvillinger på drøye året, venter enda en liten og jobber halv stilling som sykepleier, og dermed ikke rekker å pendle til Oslo slik jeg hadde tenkt (eller lese for den saks skyld). Syns liksom ikke det var noe gyldig grunn, men jeg følte prioriteringen var gal og da ble det så halvhjertet at jeg syns det var best å vente

Selv om vi hele tiden har hatt et visst press til å ta høyere utdanning, samt fortsette utdanningen utover endt førsteutdanning, har det aldri vært noe direkte press i den forstand. La oss si det slik at vi har fått fordelene ved lengre utdanning grundig malt på veggen, og at alternativet egentlig aldri har vært noe tema

Siden jeg er av den oppfatning at man i de føeste tilfeller står friere til å velge på mange arenaer om man har lengre utdanning å rutte med er dette absolutt noe vi kommer til å vektlegge overfor våre barn. De skal nok møte hard motstand om de velger å droppe ut av videregående, eller nøye seg med kun videregående skole. Selvsagt er hovedprioriteten at de kan være lykkelige med de valgene de tar, men jeg ser liksom ikke at de skulle bli mer ulykkelige om de plumpser borti å velge en lengre utdannelse så den der holder ikke helt for meg

Eldstegutten min skal starte på vidregående til høsten (om han kommer inn da)
Han er langt fra noe skolelys og har dessuten "tapt" mye på at han har en bror med ADHD som har krevd oss foreldre utrolig mye. Det er kun dette siste skoleåret vi har senket skuldrene med tanke på mellomste siden han nå har fått diagnose og hjelp.

Det som kanskje overrasket meg var at han hadde tenkt ganske grundig igjennom hva han ville gå vidre på.
Han så selv sine svakheter og valgte bort allmenfag, og har valgt yrkesrettede linjer med ganske mange muligheter. Nå er også "linjene" litt videre i spektret en den gangen jeg gikk på videregående. De har et "grunnår" og så kan de velge så utrolig mye.
Det er også mye mer fokus på videre utdanning på ungdomsskolen.

Jeg har bare vidregående, men med noen kurs i ettertid.
Faren har ikke så mye engang, så statistisk vil mine kanksje bare fullføre vidregående.

Om de ved å bare ta dette finner den jobben de ønsker så får det være.
Det er i allefall viktigere en mine ønsker om at de skal ta lengre utdannelse.

Mellomste tror jeg nok kanskje ikke skolegang er det som passer best for han, men hvordan han er etter puberteten vil si mere om det. Slik det er nå så har han jo så mye skolegang som er tapt som de forsøker å ta igjen.
(jeg kjenner jeg hater PPT litt pga dette)

Jeg vil gjøre mitt for å legge til rette for at de skal kunne gå på skole så lenge som de måtte ønske.

Det aller, aller viktigste for meg er at barna mine får et godt liv. En jobb de trives med og som gir dem muligheten til å leve slik de selv ønsker.

Fullført videregående opplæring tror jeg er et viktig skritt på veien. Med mange år på universitetet bak meg, vil jeg nok sette pris på om de ihvertfall tar utdannelse - og gjerne forfølger det faget de liker et stykke opp i systemet. Dette er basert på mine erfaringer av det å studere, flytte litt rundt og leve studentlivet før man etablerer seg og blir voksen.

Når det gjelder status, så bor vi på et sted der det er jeg som må forsvare alle mine år med utdannelse, ikke de som arbeider i mammas butikk eller kommer til å arve farens håndverksbedrift.