sykkelpappa skrev:
Det er da viktig for oss menn å få være tilstede og være omsorgsperson i starten også? Er far-barn-bindingen virkelig så mye mindre viktig enn mor-barn at vi alltid skal forvises til perioden etter seks måneder, helst åtte? Jeg er ikke så sikker på det...
Tja. Jeg ser hva du skriver. Og det minner mye om det foreningen-to-foreldre kommer med fra tid til annen. Dette er valgfritt, men det har lett for å bli nettopp sånn fordi mødre ofte ammer. Mor går også gravid og føder, noe som ikke akkurat etterlater kroppen i toppform. Derav de seks første ukene etter fødsel som mor må ta alene. De er der ikke fordi mor skal få tid med den nyfødte, men fordi det er helsemessig viktig at hun kommer seg etter fødsel før hun går tilbake i jobb. Og for de fleste er disse seks ukene langt fra nok til at man begynner å fungere som før igjen. Så hvis du snur litt på det: mor får de første månedene med nattevåk, såre brystvorter, fødselsdepresjoner, renselse, amming og depresjon. Når barnet begynner å bli litt større, gir respons, blir mer sosialt og virkelig blir kjent med omverdenen er det far som får overta. Det er slett ikke bunnskrapet å vente til slutten av permisjonstiden.
Jeg er veldig delt i dette spørsmålet. Jeg skulle gjerne sett at det var full valgfrihet for den enkelte familie. Men når jeg ser hva mange, også mine venner, tenker rundt å "gi fra seg" permisjon til far, skjønner jeg jo at det må en fedrekvote til. For det er viktig at far er sammen med barnet sitt, og det er viktig at arbeidslivet ikke regner kvinner som ekstremt mye mer ustabil arbeidskraft enn menn. Jeg er imidlertid imot at man tar utgangspunkt i 80% lønn når man diskuterer, jeg kjenner veldig mange som ikke har råd til å gå ned til 80% lønn under permisjonstiden. Det er ikke alle som får lønn utbetalt av arbeidsgiver heller, og hvis man da sitter som hovedforsørger i familien og kun får 80% av 6g i noen måneder, merkes det godt på familieøkonomien. Man må derfor diskutere ut fra 100% lønn-varianten når man skal se over hvor lang tid mor har mulighet til å bli hjemme med barnet. Fars uker er jo like mange uansett variant. Jeg synes det er en stor fordel at fedrekvoten nærmer seg tre måneder, men jeg er sterkt imot at man nå skal korte inn mer på de valgfrie ukene. Det er anbefalt å fullamme i seks måneder, da må forholdene ligge til rette for at så faktisk er mulig å få til.
Men viktigere enn fedrekvoteøkning synes jeg det er at reglene for penger og permisjon til far blir løsrevet fra mor. Ideelt sett burde man kunne velge dekingsgrad uavhengig av hverandre også. (ikke verre enn å si 10 uker med 80% eller 8 uker med 100% lønn til far også).
