Sykmelder kvinner seg for å "forebygge" sykdom?

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg synes uansett det er viktig å forske på årsaker og slikt.

Men samtidig, sånn fra mitt perspektiv, som sitter mye med second opinion på muskel og skjelett-sykdommer så er det ikke tvil om at det er enormt store forskjeller blant folk på hva de mener terskelen for plagegrad er før man ikke kan jobbe. Spennet er fra revmatikere som knapt kan gå og som jobber nokså full stilling til folk som er langtidssykemeldt på grunn av akillestendinose.

Hva årsaken er til at enkelte tenker "om jeg har vondt så blir det ikke bedre av å være hjemme" (sant utsagn) til "man kan jo ikke jobbe dersom man ikke er helt frisk"(sant utsagn), det vet jeg ikke, men tenker at læring av mestringsteknikker kunne være nyttig. Det er i hvert fall helt sikkert at det er overraskende lite korrelasjon mellom objektive plager og ønske om langvarig sykemelding.

Eg tenker og at meistring er eit nøkkelord i denne samanheng. Samtidig er mi subjektive og personlege erfaring, frå eit pasientperspektiv - som eg trur kan vere generaliserbar - at diffuse og uforklarlege smerter er meir skremmande enn smerter ein har kunnskap om og som har ei forklaring. Sjølv er eg i alle fall ikkje redd nokre ekstra dagar med smerter, men eg er redd for ei langvarig forverring av tilstanden min. Og det trur eg gjeld mange med diffuse og uforklarlege smertetilstandar. Ved å vite meir om kva ein kan gjere utan at det blir verre, vil ein gjerne få eit høgare funksjonsnivå. Og derfor vil kanskje dei som har konkrete, objektive funn som gjer denne typen kunnskap mogleg, ha større vilje til å tenke "det blir ikkje betre av å vere heime". Sjølv har eg i alle fall erfart at eg fokuserer meir på funksjon enn symptom, når eg veit korfor kroppen ikkje oppfører seg som eg forventer. Eg reduserer òg såkalla pain avoidance behavior, etter at eg har lært kva slags bevegelsar som kan føre til reell forverring eller opprettholdelse av smertene og kva som ikkje gjer det.