Kvinners ansvar med tanke på å opprettholde tradisjoner i vår kultur

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

For meg er det viktig å samle de jeg bryr meg om noen ganger i året. Men det er helt klart at jeg legger lista mye lavere enn mora mi. for det første er renholdet hetl ute å kjøre ifht tidligere generasjoner...

Jeg tror ikke nødvendigvis at jeg har lista så mye lavere enn min mor, men vi prioriterer helt forskjellige ting. Vi hadde omtrent bare gjester til jul, og i den anledning det vasket hun hver millimeter av huset. Vi har hverdagsgjester jevnt over hele tiden, også i desember, og jeg vasker fint lite. Gjestene våre er jo her så ofte uansett, at det nytter ikke å gjøre inntrykk på dem med rent hus én gang i året.

[Maverick]

Jeg har en veldig stressende hverdag, og legger lista tilsvarende lavt på sjøsjing og koking og fiksing til høytider.

Det er forsåvidt veldig enkelt for meg, som ikke har noen barndomserfaringer med høytider å leve opp til.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Det er tråder på forumet om kvinner og sykemelding. Så nærmer det seg 17. mai og vi fokuserer på bunadskjorter og bunadsko. I tråden om kvinners sykemeldinger blir det påpekt at mye av det vi kvinner sliter oss ut på egentlig ikke er nødvendig å gjøre.

For min del så opplever jeg at det eneste som "virkelig hjelper" mot utbrenthet/utslitthet/overarbeid er å øve seg på å sette grenser. Er det ikke påskeegget som velter lasset er det svigermor er det sjefen er det forum.

Vi har et samfunn i dag hvor vi kan "gå så langt man vil" innenfor det meste. Da jeg vokste opp var det økonomien til mine foreldre som var en viktig begrensende faktor for hva de kunne gjøre (det var litt mer komplisert altså, men grovt sett. ) For min kjernefamilie, er det i hovedsak tidsbruken/arbeidskapasiteten som er begrensingen for hva vi kan gjøre.

Jeg har tilgang på helt annen informasjon enn min mor feks i forhold til matlaging. Hos henne var det stort sett oppskrifter fra ukeblad, famile og venner. Mens jeg har hele internettet. Jeg har også tilgang på å kjøpe helt andre ting. Både jeg og moren min er interessert i diverse DIY/hobby greier. Hun kjøpte i de fysiske butikkene hun hadde tilgjengelig, jeg handler på ebay, etsy etc

På mange måter vil jeg si at min mor var mye mer begrenset av ytre forhold enn jeg. Slik at for meg er det viktigere å styre de indre grensene heller enn å tenke på å drive med kollektiv bunadsstreik på 17.mai.

[Tallulah]

Jeg syns heller ikke man skal droppe tradisjonene, men jeg syns mange i større grad kan involvere mennene side. Selvsagt er det hyggelig å ordne julekalender og fest, det kan det jo hende at menn syns også.

Jeg syns øvelsen Saint og mannen gjorde var nyttig, for det er jo et paradoks at flere nevner at mennene i familien tror at det er/har vært mye mindre styr å fikse til jul enn det egentlig er.

[zinatara]

Det jeg synes er litt slitsomt er at mannen ofte regner med at ting han hater å gjøre, men jeg synes er ok og kanskje til og med gøy dermed ikke er arbeid/slitsomt for meg. Dermed blir liksom nedvasken han gjør mens jeg handler inn til jula mer verdt, mens jeg jo bare har "kost meg på shopping". Selv om jeg jo har brukt mye tankekraft når det gjelder hva som skal handles inn, hvem som skal få hva og hvordan det kan gjøres på en mest mulig effektiv måte.

Jeg synes ikke vi er så verst når det gjelder prioriteringer når det gjelder høytider og tradisjoner. Selv om mannen nok har litt flere sånne "hva vil folk si dersom vi ikke har"-greier enn meg. Blant annet er det krise dersom hagen ikke ser perfekt ut før 17 mai og folk skal gå forbi huset vårt. Noen ganger må vi komme til kompromiss der den det er viktigst for må ta det største ansvaret, samtidig som den ene så klart ikke kan si fra seg hele ansvaret. Men når ting som liksom skal være koselig og kjekt bare blir stress, da gidder ikke jeg mer. Vi har blitt flinkere de siste årene å forberede oss i god tid, men det var vel nødvendig med tre unger i huset.

For min del er tradisjonene lite verdt dersom de ikke er en god opplevelse for noen i huset. Dersom ungene bare husker voksne som stresser rundt og er opptatt med forberedelser i stedet for gode minner av familien som hadde det kjekt sammen, så har vi prioritert feil. Noen ganger må jeg også vurdere hva ungene faktisk setter pris på. For i endel tilfeller kan jeg nok legge mer arbeid i det enn det de har behov for eller setter pris på.

[Nenne]

Nå handler det vel en del om planlegging også dette her da. Hvis alle høytider og dager som skal feires alltid kommer som julekvelden på kjerringa med dertil hørende stress i siste liten, kan man jo tenke at dette er noe man bør ta tak i tidligere ved neste korsveg. Da kan det jo tenkes at familien trenger et årshjul slik som mange skoler, barnehager og foreninger har.

[Observatøren]

Opprinnelig lagt inn av zinatara, her.

Det jeg synes er litt slitsomt er at mannen ofte regner med at ting han hater å gjøre, men jeg synes er ok og kanskje til og med gøy dermed ikke er arbeid/slitsomt for meg. Dermed blir liksom nedvasken han gjør mens jeg handler inn til jula mer verdt, mens jeg jo bare har "kost meg på shopping". Selv om jeg jo har brukt mye tankekraft når det gjelder hva som skal handles inn, hvem som skal få hva og hvordan det kan gjøres på en mest mulig effektiv måte.

Det fikk vi virkelig oversikt over da vi gjorde øvelsen vår. Mannen min innså at det var mer arbeid i lage meny, planlegge og handle inn, samt tilberede maten enn det han hadde trodd. Og det å vaske bilen (aka kjøre til nærmeste bensinstasjon og lese avisen gjennom vaskehallen) var ikke like tidkrevende eller vanskelig - for ungene blir igjen hos meg, som også holder på med andre ting.

[løve70]

Det er vel spesielt for julen vi har tradisjoner som krever en del tid/forberedelser. I påsken drar vi enten til fjells eller til Spania, 17.mai er bare stress der og da, krever ikke noe særlig i forkant av dagen.

For julen har vi begge tradisjoner som er viktige for oss og videreføre og egentlig fordeler vi stort sett arbeidet mellom oss sånn passe greit. Hvor mye vi lager/baker avhenger av tid, krefter og lyst. Noen år blir det mye, andre begrenser det seg sterkt. Vi prøver å ha det ryddig, samt sørge for at vaskehjelpen kommer sånn rett før jul, men ellers er ikke akkurat husvask det jeg fokuserer på.

Jeg føler på ingen måte at det er tradsisjonene som 'knekker' meg de gangene det blir litt mye. Det er vel snarere jobben.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Nå handler det vel en del om planlegging også dette her da. Hvis alle høytider og dager som skal feires alltid kommer som julekvelden på kjerringa med dertil hørende stress i siste liten, kan man jo tenke at dette er noe man bør ta tak i tidligere ved neste korsveg. Da kan det jo tenkes at familien trenger et årshjul slik som mange skoler, barnehager og foreninger har.

Nja, både og. Dersom man tidlig i april allerede planlegger og tenker på både påskemeny og 17. mai så tar det jo mye tid og tankekraft. Jeg har god erfaring med å ta ting litt tettere på. Da gjør jeg alt på kort tid, uten å ha stresset eller tenkt mye på det. 17. mai tar en dag, påskeeggene et kvarter, julegavene gjør jeg på to store handlerunder i slutten av november. Skulle jeg handlet julegaver fra august og tenkt julebakst fra oktober så hadde jeg blitt superstresset. Å gjøre ting tett oppi arrangementet er ikke nødvendigvis stressende, det kommer an på hvordan man er skrudd sammen.

[Java]

Julegaver i slutten av november er å være ute i god tid, Polyanna. Stresset kommer når ALT gjøres siste helg før jul og siste julegave kjøpes kl 14 på julaften.

[Filifjonka]

17. mai er den dagen jeg stresser aller minst med. Jeg passer på at barnet har noe å ha på seg, og møter opp for å gjøre min plikt på skolearrangementet når jeg har fjerdeklassing - det vil si aldri mer.

[Katta]

Jeg synes jo ikke jul og 17. mai og påske er noe i nærheten av stressende. Jeg gjør bare det som er hyggelig. Og det er jo hyggelig å styre litt rundt disse dagene synes jeg. Ofte sørger jeg for noen ekstra fridager i desember for å kunne gjøre julekoseaktiviteter med ungene. Det blir det det blir, det er ikke et mål i seg selv at alt skal være strigla og blåst, kosen er målet.

Jeg synes barnebursdager, fritidsaktiviteter møter med skole og whatnot og alskens "man får det jo til, det er bare snakk om prioritering"-aktiviteter man som foreldre forventes å delta på som velter lasset. Jeg tror vi blir fattigere dersom vi definerer høytidene som stress og kav og kutter dem ut.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Nja, både og. Dersom man tidlig i april allerede planlegger og tenker på både påskemeny og 17. mai så tar det jo mye tid og tankekraft. Jeg har god erfaring med å ta ting litt tettere på. Da gjør jeg alt på kort tid, uten å ha stresset eller tenkt mye på det. 17. mai tar en dag, påskeeggene et kvarter, julegavene gjør jeg på to store handlerunder i slutten av november. Skulle jeg handlet julegaver fra august og tenkt julebakst fra oktober så hadde jeg blitt superstresset. Å gjøre ting tett oppi arrangementet er ikke nødvendigvis stressende, det kommer an på hvordan man er skrudd sammen.

Nei, sånn er folk forskjellifge selvfølgelig. Jeg så mer for meg at hvis man tar frem 17. mai-stasen i påsken og sjekker om man har sko til alle og om tøyet fortsatt passer, så løper man da kanskje ikke rundt 16. mai om kvelden for å kjøpe sko, men kan bestille dem i ro og fred på nett og få dem hjem i postkassa. Bunadskjorter kan jo strykes et par dager før også, man må ikke vente til fem minutter før skoletoget.

[Katta]

Jeg vil tro vi deler oss inn i tre grupper - de som koser seg med planleggingen, de som gjør som Polyanna og bare svosjer det til i siste liten uten å bruke energi på det, og de som av en eller annen grunn bruker veldig mye planleggingsenergi uten å egentlig like det.

[ullmor]

Jeg er fan av at begge foreldre (dersom de bor sammen) finner ut hva som skal gjøres og så fordeler oppgavene. Den utfordrende biten er (ofte) for dama å legge listen lavere. Jeg er overbevist om at mange mener at mange ting absolutt må gjøres, som egentlig er unødvendig. Samtidig er det vanskelig å konkretisere hva som er unødvendig. Jeg mener grensen går ved hva som er mer strevsomt enn hyggelig, når man ikke har noen glede av gjøremålene, bare kjenner på pliktfølelsen. Å legge lista lavt krever bevissthet, en god porsjon delegering og prioritering, og ikke minst at man ikke legger sin personlighet og sin verdi i de ytre tingene. En burde slappa litt mer av og ta ting litt mindre høytidelig, tenker jeg.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Nja, både og. Dersom man tidlig i april allerede planlegger og tenker på både påskemeny og 17. mai så tar det jo mye tid og tankekraft. Jeg har god erfaring med å ta ting litt tettere på. Da gjør jeg alt på kort tid, uten å ha stresset eller tenkt mye på det. 17. mai tar en dag, påskeeggene et kvarter, julegavene gjør jeg på to store handlerunder i slutten av november. Skulle jeg handlet julegaver fra august og tenkt julebakst fra oktober så hadde jeg blitt superstresset. Å gjøre ting tett oppi arrangementet er ikke nødvendigvis stressende, det kommer an på hvordan man er skrudd sammen.

Jeg er nøyaktig som deg. Planla mer før, men ble bare stressa av å tenke på det. Nå tar jeg alt i siste liten og tenker ikke på det før det. Derfor pakker jeg for eksempel samme dag som vi skal på ferie. Har aldri opplevd å mangle noe vesentlig likevel. Men det er klart, min måte å gjøre ting på forutsetter jo en jevn hverdag uten store skippertak, for jeg vet at det alltid er rene ting i skapene.

Jeg har et lavt ambisjonsnivå når det gjelder høytider. Det er jeg nødt å ha. Jeg har heller ikke vokst opp med en mor som driver med nedvask og sånt. Men å overlate ansvar for tradisjoner til mannen må jeg le høyt og lenge av. Han hadde ikke gjort en drit. Han gjør mye annet, altså, det er han som gjør rent, for eksempel, men han hadde aldri verken bakt eller pyntet eller noe som helst. Jeg gjør ikke mye jeg heller, men bittelitt mer enn "en drit".

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Jeg synes HI har noen gode poenger men jeg vet ikke helt hva løsningene skal være. Det minner meg om min første samboer (forøvrig en selverklært feminist), som mente at det var nok å gjøre reint i huset hver tredje uke. Hvis jeg ønsket å gjøre reint oftere var det greit nok for han, men da var det ikke hans ansvar å delta...

Jeg er faktisk veldig enig med din første samboer.
Bortsett fra at vi nok vasker sjeldnere enn det.

[Nooria]

For å svare på mitt eget spørsmål. Jeg ønsker heller ikke å droppe disse viktige tradisjonene i vår kultur. Jeg synes bare det er nødvendig å anerkjenne den jobben vi gjør som kulturbærere. I tillegg synes jeg at det bør være sånn passe likevekt i hva kvinner og menn bidrar med (totalt sett) i en familie. Jeg tror at disse tradisjonene er viktige for både kvinner og menn. Sikkert med mange unntak.

I dag har jeg forresten kjøpt ny bunadskjorte til datteren min og forsikret meg om at bunadskoene hennes passer. Jeg reiser på en ukes ferie alene og dagen etter at jeg kommer tilbake skal vi i konfirmasjon.

[Katta]

Det ligger en viss makt i denne kulturbærerrollen også da. Det er ikke bare jobb. Man får jo faktisk i stor grad bestemme hva familiens tradisjoner skal være, i veldig mange familier har ikke mannen vært med på å utforme dette i noe særlig grad. Jeg tenker at hvis man skal forvente å dele på jobben må man også dele på godene, det vil si at man må bli enige om hvilke tradisjoner som er viktige og hvordan de skal opprettholdes i familien.

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

For å svare på mitt eget spørsmål. Jeg ønsker heller ikke å droppe disse viktige tradisjonene i vår kultur. Jeg synes bare det er nødvendig å anerkjenne den jobben vi gjør som kulturbærere. I tillegg synes jeg at det bør være sånn passe likevekt i hva kvinner og menn bidrar med (totalt sett) i en familie. Jeg tror at disse tradisjonene er viktige for både kvinner og menn. Sikkert med mange unntak.

I dag har jeg forresten kjøpt ny bunadskjorte til datteren min og forsikret meg om at bunadskoene hennes passer. Jeg reiser på en ukes ferie alene og dagen etter at jeg kommer tilbake skal vi i konfirmasjon.

Jeg er enig i at det er viktig å være kulturbærere og at jobben skal anerkjennes. Men det er ikke alltid det er kvinner som gjør det, og kanskje kvinner også skal la menn gjøre det.

I ditt tilfelle ville jeg reist på tur uten tenke på bunaden i det hele tatt. Hadde jeg kommet på at bunaden burde sjekkes hadde jeg sendt en sms til datteren min selv og bedt henne prøve, og om sko og skjorte ikke passet måtte de fikse det. Mest sannsynlig hadde jeg ikke kommet på det, men de som var hjemme hadde kanskje kommet på det selv.